Hundre års historie i hvalenes rike

Har du opplevd en natt i Sørishavet, en natt når månen stiger sølvklar opp bak et flattoppet isfjell?

Det er så forunderlig vakkert! Havet ligger søvnig, mørkt og stille, himmelen er frostklar og hvelvet.

Du bare aner havvidden, men du ser himmelhøyden, og i dette naturens rom blir du selv så ubetydelig liten. 

Reisen til et av verdens villeste, farligste områder, omtrent så langt sør som det er mulig å komme, gjør sterkt inntrykk på den unge Arne Krafft.

Han er bare seksten år gammel. 

Arne har fått hyre på en hvalfangstskute. Han skal ut på reise; fra nord til sør, til Karibien, Sør-Amerika, Sør-Afrika, til Antarktis. 

Han drar fra hjemlandet en solrik høstdag i 1934. 

Noen år senere skriver han en bok om opplevelsene sine.

Han skriver om arbeid og slit, om isende kulde og svære bølger, men også om store naturopplevelser og nære vennskap.

Så kan stormnatten rase over skipet. Snøen pisker ansiktet og kulda gjør hender og kinn følelsesløse. Å arbeide på nattgjengen er ikke alltid så hyggelig. 

Er det et lite opphold i arbeidet, kommer kameraten din og dere lusker forut, skuffer snøen vekk fra forlukene og sitter ned og tar en røyk. Her er det litt lunt for dere sitter i le av vinden. 

Tankene går uvilkårlig til dem der hjemme, og dere begynner å snakke om sommeren og solen.

Dere frisker opp minner om den gang dere lå på det kroppsvarme svaberget ved sjøen, om den gang dere kunne gå kledd i bare bukse og skjorte uten å fryse i hjel. 

Det er som dere snakker om et eventyr dere har hørt en gang for lenge siden. Det høres så utrolig usannsynlig ut at det er mennesker som har det varmt og kan gå tynt kledd.

Da hører dere plutselig gjennom stormkavet et brøl fra førstelemmeren om at dere skal komme og kjøre vinsjen igjen. 

«Hektoria» drar fra Tønsberg 

Den unge Arne Krafft forlater Tønsberg med skipet «Hektoria» på høsten. «Hektoria» er et sytten tusen tonn tungt skip med eget kokeri om bord, på mange måter en flytende fabrikk.  

Etter å ha gått igjennom en labyrint av ganger i det store skipet, får Arne til slutt den siste ledige køya i messeguttlugaren.

Han har fått hyre som kombinert dekks- og messegutt, og springer fram og tilbake mellom byssa og messa med spann breddfulle av rykende mat. 

72 menn spiser i flensermessa, de er svære og kraftige karer, og kommer ikke maten tidsnok, blir de gretne. 

Lite vet han, der han springer på lette bein, at nitti år senere, skal sønnen hans, Bjørn, hvert eneste år reise samme vei.

Ikke for å skyte på hval med granatharpun, men for å feste satellittsendere og telle dem.  

Et dynasti av eventyrere 

Men kanskje hadde ikke unge Arne blitt særlig overrasket om han fikk vite det. 

Risikoaversjon er ikke et upreget problem for medlemmene i familien Krafft. Slektshistorien til Arne og Bjørn er mer som en saga om spenningssøken, eventyrlyst og utferdstrang.

Som den fjerne forfaderen Carl, som familien tvangssendte til Kristiania fra Danmark etter å ha vært litt for ivrig på damejakt etter datidens standard, som slo seg opp med å etablere Norges første sjokoladefabrikk - senere kjøpt opp av Freia -, ble rik og satte hele formuen over styr for å satse på plantasjedrift i Tanzania.

Eller den noe mer sofistikerte ingeniør-faren Arne senior, som bygde opp en kvalfangststasjon i Cape Town i Sør-Afrika. 

Og så Bjørns oldefar da, Arnes morfar, Gjert Sande Gjertsen fra Nøtterøy – som aldri kom hjem fra de sydligere breddegrader. 

Kaptein på et av Norges største seilskip den gangen, «Theodor», som skulle rundt Kapp Horn, den ytterste spissen av Sør-Amerika, med et lokomotiv om bord.

Men lokomotivet sleit seg, slo skuta sund. Mennene gikk i livbåtene, men kaptein Gjertsen tok hånden til luen som en siste hilsen. Han ble med skipet sitt ned i de frådende bølgene. 

Der hviler han ennå. 

Hans sønnesønns sønn skjenker han en vennlig tanke hver gang han reiser ut fra Sør-Amerika. 

Norske fotefar i sør  

Men de eventyrlystne i Krafft-slekta har slett ikke vært de eneste nordmennene til å sette spor etter seg i Sørishavet.

I dag finner man fortsatt restene etter norske kvalfangstasjoner på forblåste polarøyer. På grå gravsteiner, der vær og vind nesten har visket bort bokstavene, kan man skimte norske navn. 

På kartet over Sørishavet finner man steder som Strømnes, Fredriksen island, Sandefjord bay, Tønsberg cove – og Signy island, oppkalt etter kona til en norsk skipper. For å nevne noen. 

Hvorfor drog de så langt, hva skulle de dit? Vi lar Arne fortelle; 

Nordmennene har i Sydpolområdet vist hva en liten nasjon på knapt tre millioner innbyggere kan utrette. 

I løpet av førti år har norske hvalfangere og norske vitenskapsmenn gjort viktige oppdagelser.

Ved intimt samarbeid har de bygd opp en hvalfangstindustri som er den første og største på jorda, noe som har vakt den største beundring og respekt over hele den siviliserte verden. 

Prisen å betale 

Hvalfangsten var en enorm industri, og nordmennene var verdensledende. Utstyr og metode ble stadig foredlet, fangststasjonene ble avleggs, og på skip som «Hektoria» kunne fangstfolket både fangste, slakte, koke og foredle. 

Imponerende, så visst. Men snart kom nedturen. For hvalfangsten ble for stor, for omfattende, den tok ut for mange og for fort. 

I toppsesongen 1930–1931 ble det skutt over 40.000 hval i Antarktis. 

Så slo «de harde trettiåra» til for fullt. Den verdensomfattende økonomiske krisen førte til at hele den norske hvalfangstflåten lå i opplag sesongen etter.

Det ble inngått internasjonale avtaler om fangstbegrensninger, for å regulere produksjonen slik at prisene ville holde seg stabile. 

Senere kom også ønsket om å ta bedre vare på hvalbestanden. I 1946 ble Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) opprettet, og kvotene ble stadig justert nedover. 

Men da hvalfangsten i Sørishavet gradvis tok slutt utover seksti- og syttitallet, var det ikke mange hvaler igjen. 

Allerede tretti år tidligere, gjorde messegutten Arne seg sine tanker. 

Det tobeinte dyr som kalles menneske, kan være grusom. Med sine ypperlige våpen, sin teknikk og vitenskap er mennesket nå dyrenes verste fiende.

Ved hjelp av sin overlegne kløkt og intelligens har det underlagt seg hele jorda og er i ferd med å temme og utnytte naturkreftene.

Heldigvis var ikke skaden uopprettelig. Men det skulle ta tid. 

Bjørn dokumenterer hvalenes «comeback»

I 1963 ble både blå- og knølhvalen totalfredet. Jakten på finnhval holdt på til utover 70-tallet, men Norge trakk seg helt fra hvalfangsten i området fra 1969. 

Nær seksti år senere, i 2019, kan Arnes sønn, Bjørn, reise på tokt til Sørishavet som forsker ved Havforskningsinstituttet (HI) og dokumentere at hvalene gjenerobrer sine tradisjonelle sommerbeiter. 

Han ser store flokker med hval, og sammen med kollegaer regner han ut at det nå er over 43.000 bardehvaler av ulike slag på sommerbeite i området.

Bardehvaler er én av to hovedgrupper hvaler vi har, og består av arter som for eksempel knølhval, vågehval, finnhval og så blåhvalen da, jordens største pattedyr. 

Nå regjerer de igjen i sitt sydlige rike. 

Førstereisgutten kommer hjem igjen 

Klokken tolv var det middag. Da var Leif allerede død! Den tomme stolen sto der i messa. Det var ingen mer som skulle sitte der i denne sesongen. Tom gapte den mot oss, som et åpent sår. 

Den unge Arne Krafft fikk et helt liv med erfaringer på det korte året han var borte. Han så to av sine reisekamerater dø etter ulykker om bord. Han opplevde eksotiske byer på fjerne kontinenter. Han lot seg fascinere av is, natur, vær og verdens største dyr. 

Faktisk ble han så fascinert at han vel tilbake i Norge bestemte seg for å bli biolog. Utdanningsløpet tok han ut i verden igjen, til Sverige og USA. Så ble han forsker på det som i dag heter Norsk institutt for naturforskning, NINA, i Trondheim.

Om sommeren drog han med seg sin eneste sønn, attpåklatten med tre storesøstre, ut i felt, for å telle reinsdyr på Hardangervidda og moskus på Dovrefjell. 

Yngstegutten, som i dag følger i hans fotspor og drar sørover, som polarforsker og biolog, nå med 25 års fartstid i Sørishavet. 

Men selv kom Arne Krafft aldri tilbake. 

Reisen var slutt for denne gang. Men til høsten skulle de mønstre på igjen for å dra sørover til hvalfangstfeltet.

Der skulle de igjen slåss med vær og vind blant rullende hvaler på planen, og farlige, lumske isfjell i stormkavet. 

Men jeg skulle vel ikke mer få se de gigantiske hvaler velte sine glinsende kropper i det blåsvarte havet, og heller ikke mer fortape meg i polarnattens tunge stillhet.