Gå til hovedinnhold

Nye beregninger: Faren for at steinkobber blir fanget av fiskegarn er størst ved Hitra og Frøya om sommeren


Liten og mørkegrå sel ligger på land og kikker inn i kameraet med store øyne

Det er i hovedsak de små og uerfarne selene som blir fanget. Denne steinkobbeungen ble fotografert under DNA-prøvetaking.

Fotograf: Michael Poltermann / Havforskningsinstituttet

Ny modell viser hvor og når det er størst risiko for at steinkobber blir tatt av garn langs norskekysten.

Hvert år blir 555 steinkobber tatt som bifangst i norske fiskegarn, ifølge beregninger fra 2017.

Men hvor og når skjer det?

Det har HI-forskere jobbet med å finne et svar på. Eller nærmere bestemt: hvor og når langs norskekysten er det størst fare for at steinkobber havner i fiskegarn?

Mye sel + mye fiskeri = større fare

Forskerne har sett på fiskeinnsatsen langs hele kysten, delt inn i årstider. Deretter har de simulert utbredelsen til steinkobber over ett år. Og så har de laget en modell som viser hvor steinkobber og fiskeriene overlapper. Modellen tar også hensyn til at selene har høyest sannsynlighet for å bli fanget de første månedene etter at de blir født.

– Vi dokumenterer noe som egentlig er ganske intuitivt: Mange steinkobber og mye fiskeri øker sjansen for bifangst. Men vi ser også områder med relativt lite sel og mye fiskeri, og omvendt, som også har høy risiko for bifangst av steinkobbe. Et område ved Hitra og Frøya i Trøndelag har om sommeren den høyeste sannsynligheten for bifangst, sier Jonas Oliver Elnes.

Resultatene fra studien er nylig publisert i en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Aquatic Mammals.

Elnes var tilknyttet Havforskningsinstituttet da han skrev masteroppgaven sin ved Universitetet i Oslo, og det er denne oppgaven som danner grunnlaget for den vitenskapelige artikkelen.

Norgeskart med små ruter i forskjellige farger langs hele kysten.
Kartet viser risikoen for steinkobber å bli fanget i fiskegarn. Svart viser der det er størst risiko.

Flest selunger blir fanget

Det er spesielt om sommeren og utover høsten at steinkobber blir fanget i fiskegarn.

– Steinkobbene føder i juni, og på sensommeren er ungene avvendt og begynner å lete etter mat på egenhånd. Og det er i hovedsak de små, uerfarne og svake selene som blir fanget. Ofte kort tid etter at de er født. Denne aldersspesifikke risikoen minker betydelig i løpet av det første leveåret deres, sier Elnes.

At det er en dyretragedie, er den viktigste grunnen til å hindre at steinkobbene havner i fiskegarn.

– Sjøpattedyr slipper ikke vann inn i lungene, så de kveles langsomt i mangel på oksygen i blodet og muskulaturen. Det er med andre ord en langsom død, sier havforsker Arne Bjørge, som også har jobbet med studien.

Ruller seg fast i garnene

Den lange dødskampen gjør også at selene ruller seg inn i garnet – noe som gjør jobben vanskelig for fiskerne som har vært så uheldige å fange dem.

– Som regel rives garnet. Og fiskerne bruker mye tid på å klare å få ut selene, siden de har rullet seg så godt fast, sier Bjørge.

Nå håper havforskerne at modellen over steinkobbebifangst kan bli et visuelt verktøy som kan være nyttig både for fiskerinæringen og forvaltningen av steinkobbebestanden.

Referanse

Elnes, Jonas O., A. Moan, K. T. Nilssen, L. A. Vøllestad og A. Bjørge. « Temporal and Spatial Distribution of Harbor Seal (Phoca vitulina) Risk of Entanglement in Gillnets Along the Norwegian Coast». Aquatic Mammals (2023). Lenke: https://www.aquaticmammalsjournal.org/article/temporal-and-spatial-distribution-of-harbor-seal-phoca-vitulina-risk-of-entanglement-in-gillnets-along-the-norwegian-coast/