Hopp til hovedteksten
krykkje_EirikGroenningsaete.jpg
Krykkja er også en truet fugleart. Bestanden i Norge har gått tilbake med 60 prosent siden 1980. (Foto: Eirik Grønningsæter)
Utskriftsvennlig versjon

Sjøfugl og klima

Sjøfuglene kan gi oss viktig informasjon om klimaendringene. Allerede nå ser vi at sørlige arter flytter seg nordover, skriver Eirik Grønningsæter i denne toktdagboka. Han er fugleobservatør om bord på ”Johan Hjort”.

Havforskningsinstituttets økosystemtokt foregår for det meste i Barentshavet, som både grenser til og er en del av Arktis. I slutten av august ble det utgitt en rapport som satte en heller dyster rekord. Aldri tidligere har det vært målt så lite havis i Arktis. Verden er i endring, og klimaet blir varmere. Dette gjør seg spesielt utslag i Arktis, hvor temperaturen de siste tiårene har økt om lag dobbelt så mye som i resten av verden. Isbjørnen har blitt ikonet på global oppvarming og en maskot for hva vi er i ferd med å miste om havisen blir borte. Dessverre er de fleste forskerne enige om at akkurat det vil skje innen relativt få år. De mest dystre modellene viser at all havis i Arktis om sommeren vil være borte om kun 10 år fra nå – de mer moderate modellene snakker om ca. 50 år.

Men i Arktis lever det langt flere arter enn isbjørn. Hvordan vil for eksempel sjøfuglene våre reagere på klimaendringene? Økosystemtoktene  er også i år besatt med fugleobservatører i et samarbeidsprosjekt med Norsk Institutt for naturforskning, avd. Tromsø (Nina). De registrerer arter og antall langs transektene som forskningsskipene kjører. Noe av det vi ser etter, er blant annet om sørlige arter blir vanligere lenger nord. Oppvarming av sjøtemperaturen påvirker livet i havet, og dermed byttedyrene til sjøfuglene. Det er derfor forventet at sjøfuglene vil reagere på disse endringene. Noe av det vi ser etter er derfor om sørlige arter flytter sin utbredelse nordover.

Flytter nordover

Havsula er en art som lever for det meste av sild, slik vi kjenner den fra Nordsjøen. De senere år har utbredelsen av blant annet sild og makrell flyttet seg nordover. Havsule hekket for første gang på Bjørnøya i 2011 med to par, og arten hekket også der i 2012. Dette er verdens nordligste hekkefunn av arten. Dette er et eksempel på at en sørlig art etablerer seg i Arktis, som mulig resultat av klimaendringer. Våre sjøfugltokt har ikke pågått mer enn 6 år, og det er derfor tidlig å si noe bastant om endringer i utbredelse av sjøfugler på åpent hav, men dette er resultater som vil være tilgjengelige ettersom tidsseriene i studiene blir lengre.

De forskjellige artene fisk foretrekker gjerne bestemte områder for å gyte. Det er ikke bare topografien som er viktig. Sjøtemperaturen spiller også en stor rolle for hvor gytingen finner sted. Sild, tobis, lodde og polartorsk er noen av de viktigste fiskeartene for sjøfugl i våre farvann. Sjøfuglene har gjennom tusener av år tilpasset seg, og utviklet seg i takt med hvor maten finnes. Om høsten og vinteren kan fuglene fly dit maten er, men i en viktig tid av året har de mer begrensete muligheter. Sjøfuglene er avhengig av å komme til land for hekke. Hekkeplassene er nøye utvalgt alt etter hvor de finner mat, og disse er ofte kjente og tradisjonsrike sjøfuglkolonier som Runde, Røst, Anda, Syltefjorstauran med flere.

lomvi_EirikGronningsaeter.jpg

Lomvien er en av våre mest truete fuglearter. Den norske bestanden har gått tilbake  med  99 prosent siden 1980. (Foto: Eirik Grønningsæter)

Ikke tilfeldig

Tradisjonsrike sjøfuglkolonier hvor hundretusenvis av fugl samler seg for å reprodusere. Disse stedene er ikke tilfeldig valgt av sjøfuglene, men nøye utvalgt både med tanke på tid og sted for å få best mulig tilgang til mat mens hekkingen foregår. Spesielt i tiden da ungene skal mates mens de fortsatt er i reiret er en kritisk periode. Når fiskene begynner å gyte helt andre steder enn de tidligere har gjort, som f.eks. på grunn av endrete havtemperaturer, så vil også fiskelarvene og yngelen ikke lenger drive med havstrømmene til samme tid og sted som sjøfuglene har tilpasset seg. Sjøfuglen må fly lengre for å finne mat til ungene. Et sted finnes en grense for hvor mye energi foreldrefuglen kan bruke på å lete etter mat i forhold til det den klarer å ta med seg hjem. Når denne terskelen overskrides, lønner det seg ikke lenger energimessig for foreldrefuglen å fly så langt frem og tilbake til kolonien (den bruker mer energi på å fly enn den kan få med seg hjem, og den får netto energiunderskudd). Voksenfuglene er dømt til å gi opp kyllingen i reiret og heller redde seg selv og følge maten ut til havs. Krykkjebestanden har i Norge gått tilbake med 60 prosent siden 1980, kun cirka 50 prosent av lundefuglene finnes i dag sammenlignet med 1980, og lomvi har gått tilbake med hele 99 prosent siden 1980! Nedgangen skyldes matmangel, men grunnen til matmangelen er sammensatt. En viktig grunn er endringer i byttedyrenes utbredelse. For eksempel har ikke lundefuglene på Røst produsert unger på nesten ti år, med ett eller to år som unntak. Sjøfuglene er tilpasset et skiftende miljø ved at mange av artene kan bli ganske gamle. Når mangelen på mat har pågått såpass lenge at voksenfuglene begynner å dø uten å produsere nye generasjoner, så synker bestanden raskt. De fleste artene legger kun ett egg, og det tar dermed svært lang tid å bygge opp igjen bestanden.

Alkekongen er en liten arktisk alkefugl som hekker tallrikt på Svalbard. Den foretrekker å beite på en liten hoppekreps kalt ishavsåte (Calanus glacialis). Denne hoppekrepsen lever kun i kaldt vann, så alkekongen må finne kaldt vann for å finne sitt viktigste bytte – ishavsåta. Spesielt de siste ti årene har vi sett en stadig økende innblanding av varmt atlantisk vann på vestkysten av Svalbard. Sjøtemperaturen de siste årene har blant annet ligget 5-6 grader varmere enn normalen. Alkekongen må derfor fly lenger for å finne ishavsåte til å mate ungene med, og har derfor større problemer med å finne nok mat til ungene. Om alkekongen vil overleve og være i stand til å tilpasse seg et varmere hav ved for eksempel å endre prioriteringen av byttedyrarter, vet vi ikke enda.

Havisen

Som nevnt er havisen i Arktis på god vei til å forsvinne. Havisen er som kjent viktig for isbjørn, men den er faktisk også ekstremt viktig for flere av våre sjøfuglarter. Havisen er selve drivkraften i det arktiske økosystemet. Under isen og i iskanten er ekstremt viktige områder for flere arter dyreplankton og polartorsk. Svært viktige byttedyr for sjøfuglene, og man finner store konsentrasjoner sjøfugl i nærheten av havisen til alle årstider. Noen arter, som ismåka, er så sterkt knyttet til havisen at den sjelden forlater den mer enn noen titalls kilometer i løpet av hele livet. Når havisen forsvinner vil også de marine dyrene som lever i isen etter all sannsynlighet forsvinne, og vi vet lite om hvordan de mest isspesialiserte sjøfuglene vil klare å tilpasse seg.

Som vi ser har global oppvarming store konsekvenser for våre sjøfugler. En oppvarming av Barentshavet vil endre hele miljøet – både over og under vann, og vi får en helt ny naturtype der de høyt spesialiserte arktiske artene trolig vil slite med å tilpasse seg en ny verden. Sørlige arter kan flykte nordover etter hvert som sjøen varmes opp, men de som allerede lever lengst nord har ingen steds å flykte…

Fakta om Barentshavet

Størrelse: 1,4 millioner km2  (ca. 4 ganger så stort som Norge)
Dyp: Gjennomsnittlig dyp er 230 meter, største dyp er 500 meter
Fiskerier: Bunnfisk som torsk, hyse, blåkveite, gapeflyndre og uer. I tillegg lodde, reke, vågehval og grønlandssel

Spesielle forhold:

  • Store, årlige variasjoner mht. temperaturforhold og isdekke
  • Sokkelhav - del av kontinentalsokkelen rundt Polhavet
  • En av de største sjøfuglkonsentasjonene i verden; 20 millioner individer fordelt på nær 40 arter

Forvaltningen av de levende marine ressurser i Barentshavet skjer mellom Norge og Russland i fellesskap.
Russisk navn: Barentsevo More
 

Barentshavet

Kontaktpersoner