Hopp til hovedteksten
DSCN1734a372.gif
Utskriftsvennlig versjon

Radioaktiv forurensning i Barentshavet

Barentshavet har blitt tilført radioaktiv forurensning i et halvt hundreår. De viktigste kildene er nedfall fra kjernefysiske prøvesprengninger på 50- og 60-tallet, utslipp fra europeiske gjenvinningsanlegg for brukt kjernefysisk brensel (Sellafield og La Hague) og Tsjernobyl-ulykken. Blant de viktigste menneskeskapte radioaktive stoffene er technetium-99 (Tc-99) og cesium-137 (Cs-137).

Av forsker Hilde Elise Heldal, ansvarlig for forurensningsstudier om bord på "Johan Hjort"
Bilde over: Prøvetaking av sedimenter. Prøvene skal analyseres for radioaktive stoffer, organiske miljøgifter og metaller.

Figuren under viser radioaktivitet i fisk i Barentshavet i perioden 1961-68. Den høyeste aktiviteten ble målt i 1962-63, noe som skyldes en ”topp” i nedfallet fra prøvesprengninger i 1961-62. Grunnet stans av prøvesprengninger, biologisk eliminasjon og korte halveringstider til noen av de radioaktive stoffene, avtok aktiviteten i fisk mot slutten av 60-tallet. I likhet med mange andre laboratorier, la Havforskningsinstituttet ned overvåkningen av radioaktiv forurensning på slutten av 60-tallet. Da Tsjernobyl-ulykken skjedde 26. april 1986 fantes det verken måleutstyr for radioaktivitet eller personell som kunne håndtere dette ved Havforskningsinstituttet. Overvåkning av radioaktiv forurensning i norske havområder ble imidlertid gjenopptatt ved Havforskningsinstituttet på begynnelsen av 90-tallet, og i 1999 startet et nasjonalt overvåkingsprogram for radioaktiv forurensing i det marine miljø. Programmet koordineres av Statens strålevern.


Tabella372.gif
Radioaktiv forurensning i fisk i Barentshavet 1961-1968 målt som total beta-aktivitet minus kalium-40 (K-40) (som er et naturlig forekommende radioaktivt stoff).  Målingene er gjort ved Havforskningsinstituttet.

I dag vet vi at konsentrasjonen av Cs-137 generelt er lavere enn 1 Bq/kg fersk vekt i marine organismer fra norske havområder. Til sammenlikning er EUs tiltaksgrense for Cs-137 i matvarer satt til 600 Bq/kg. Dagens målinger er ikke direkte sammenlignbare med målingene fra 60-tallet, men en stor del av aktiviteten som ble målt den gangen stammet fra Cs-137. Vi kan derfor med relativt stor sikkerhet si at konsentrasjonene er mye lavere i dag enn på 60-tallet.

DSCN1719a200.gif
Klargjøring av vannhentere for å ta prøver av sjøvann nær bunnen.

Hva gjør vi i dag?

I 2008 og hvert tredje år gjør vi grundige undersøkelser av radioaktiv forurensning i Barentshavet. Andre år gjør vi grundige undersøkelser i Nordsjøen og Norskehavet. I forbindelse med årets økosystemtokt i Barentshavet er personell fra Statens strålevern og Havforskningsinstituttet om bord på ”G. O. Sars”, ”Johan Hjort” og ”Jan Mayen” for å ta prøver av marine organismer, sedimenter og sjøvann i Barentshavet. Vi gjør også årlige undersøkelser rundt vraket av den sunkne russiske ubåten ”Komsomolets” (se toktdagbok fra ”G. O. Sars” 25.08). Prøvene skal analyseres for innhold av blant annet. cesium-137 (Cs-137) og technetium-99 (Tc-99). Analyser av radioaktive stoffer er ofte tidkrevende, og vi må regne med å bruke omtrent ett år på å gjøre ferdig alle analysene. Resultatene blir publisert i Havforskningsinstituttets publikasjonsserie ”Havets ressurser og miljø” og i Strålevernrapporter.


DSCN1737a372.gif
Slik ser en sedimentprøve ut. Plastrørene stikker vi forsiktig ned i sedimentet for så å fryse det ned. I frossen tilstand kan vi skyve ”sedimentsøylen” ut av plastrøret, og skjære det i skiver. Slik kan vi studere forurensningen i lag nedover i sedimentet.

Hvorfor fortsette overvåkingen?

Ved jevne mellomrom skjer det dessverre ulykker som kan medføre utslipp av radioaktiv forurensning til det marine miljø. Eksempler på ulykker i Barentshavet er forlisene av de russiske atomubåtene ”Kursk” og K-159 i henholdsvis 2000 og 2003. Det er svært viktig at vi har kompetent personell og utstyr til å undersøke konsekvensene av slike ulykker. Det marine overvåkningsprogrammet har hittil ikke kunnet påvise radioaktiv forurensning i forbindelse med forlisene av ”Kursk” og K-159.


K-159 ligger i dag på nesten 250 meters dyp utenfor Kolakysten, og representerer en potensiell kilde for radioaktiv forurensning. Det samme gjelder store mengder radioaktivt avfall som er dumpet i Barentshavet og Karahavet. Det er hittil ikke påvist miljømessige konsekvenser i særlig grad som følge av dette. Barentshavet er tvert imot regnet blant de reneste i verden. Vi må imidlertid kunne dokumentere nivåene av radioaktiv forurensning i norsk fisk og sjømat til enhver tid. For å være i stand til dette må vi drive en regelmessig overvåking.

 

les mer

Alle toktdagbøkene

Her er fartøyene

 

Fakta om Barentshavet

Størrelse: 1,4 millioner km2  (ca. 4 ganger så stort som Norge)
Dyp: Gjennomsnittlig dyp er 230 meter, største dyp er 500 meter
Fiskerier: Bunnfisk som torsk, hyse, blåkveite, gapeflyndre og uer. I tillegg lodde, reke, vågehval og grønlandssel

Spesielle forhold:

  • Store, årlige variasjoner mht. temperaturforhold og isdekke
  • Sokkelhav - del av kontinentalsokkelen rundt Polhavet
  • En av de største sjøfuglkonsentasjonene i verden; 20 millioner individer fordelt på nær 40 arter

Forvaltningen av de levende marine ressurser i Barentshavet skjer mellom Norge og Russland i fellesskap.
Russisk navn: Barentsevo More
 

Barentshavet

Kontaktpersoner

Hilde Elise Heldal
959 35 857