Hopp til hovedteksten
Oppdrettsanlegg
Utskriftsvennlig versjon

Miljøeffekter av lakselusmidler

Flere kjemiske stoffer brukes til avlusning av laksefisk. Disse stoffene kjennetegnes ved at de er mer giftige for lakselus enn for laksen som skal behandles, men dessverre kan de også være giftige for andre marine dyr. Derfor er det viktig også å finne ut hvordan avlusningskjemikalier påvirker andre dyr som lever i sjøen.

Utvendige parasitter som lakselus (Lepeophtheirus salmonis) og skottelus (Caligus elongatus) er et av de mest alvorlige helseproblemene i norsk fiskeoppdrett. Til bekjempelse av lakselus kan oppdretterne bruke enten biologiske metoder (leppefisk, rognkjeks) eller metoder der det brukes kjemikalier (anti-parasittmidler). Det benyttes også mekaniske metoder som spyling, bruk av varmtvann, bruk av ferskvann osv. Det er spesielt bruken av anti-parasittmidler som har reist spørsmål om påvirkning på miljøet rundt oppdrettsanlegg og mulig påvirkning på andre arter enn lakselus (non-target organismer). Havforskningsinstituttet har spesielt fokus på dette og gjennomfører årlige risikovurderinger på dette tema (j.fr. Kap. 9.1 Legemidler).

Forbruk

Etter et generelt lavt forbruk av midler mot lakselus på begynnelsen av 2000-tallet, har forbruket av avlusningsmidler vært høyt siden 2009 og økningen, målt i kilo, fortsatte fram til 2015. For 2016 er det imidlertid en betydelig nedgang i forbruket, men totalforbruket er likevel fortsatt høyt sammenlignet med perioden før 2009.

Antiparasittmidler til bruk mot lakselus gis enten som bad (azametiphos, cypermethrin, deltamethrin og hydrogenperoksid) eller innblandet i fôret (diflubenzuron, teflubenzuron og emamektinbenzoat). Hvor giftig et stoff er for lus og andre krepsdyr kan bestemmes ved å eksponere forsøksdyret og måle effekter som dødelighet og andre biologiske parametere. Dette kan gjøres i laboratoriet og vil da vise hvilke konsentrasjoner som gir effekt. I tillegg er det viktig å studere fortynning og spredning av legemidlene etter medisinering (feltundersøkelser).

Pågående undersøkelser ved Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet arbeider med spørsmål rettet mot effekter på en rekke viktige marine arter (inkludert kommersielle). Kort oppsummert er det nå fokus på følgende:

  • Effekten av badmidler på plankton (hoppekreps, fiskeegg, fiskelarver, hummerlarver, krill)
  • Effekten av fôrmidler på bunndyr (børstemark, reker, hummer)
  • Spredning og persistens av fôrmidler i miljøet
  • Spredning og fortynning av badmidler i miljøet etter avlusning

Miljøeffekter

Hvor toksisk (giftig) et stoff er for en organisme vil variere siden ulike organismer har ulik grad av følsomhet. Om en organisme blir påvirket avhenger også av konsentrasjon og eksponeringstid. Mål for overlevelse som benyttes, LC50, er konsentrasjoner som dreper 50% av individene som eksponeres (utsettes for) behandlingen under definerte eksperimentelle betingelser og over et definert tidsrom (LC50-verdien).

Nedenfor er det gjort et lite utdrag av status på kunnskap om effekten av de ulike stoffene på non-target organismer, mens en mer detaljert og grundigere gjennomgang finnes i Risikorapporten. Det er verdt å merke seg at mange av de publiserte studiene (artikler og rapporter) fra andre land er fra områder hvor miljøforholdene ofte er veldig annerledes enn i Norge, samt at det er andre arter.

Badmidler

Azametiphos: er det minst toksiske medikamentet der LC50-verdien unntaksvis er mindre enn behandlingsløsningen etter korttidseksponering, og det vurderes derfor med at azametiphos har lav risiko for påvirkning av non-target organismer.

  • En times eksponering forårsaket meget lav dødelighet på strand- og pungreker.
  • Lignende undersøkelser gjort i Canada viste også at effekten for de fleste testorganismene var liten, men den mest sensitive arter var voksen amerikansk hummer.

Cypermethrin/Deltamethrin: er betydelig mer toksisk for non-target organismer enn azametiphos, og av de studerte artene er det vist at larver av amerikansk hummer er spesielt sensitive. Cypermethrin er imidlertid noe mindre giftig enn deltamethrin.

  • Feltstudier i Canada har vist at fortynning er den viktigste årsaken til reduksjon av konsentrasjon i miljøet etter behandling.
  • I en undersøkelse gjennomført av NIVA på tre oppdrettsanlegg på Vestlandet ble det ikke påvist cypermethrin eller deltamethrin i sedimentet etter bruk

Kombinasjonen azametiphos og deltamethrin: På grunn av nedsatt følsomhet for enkeltmedikamenter er det blitt brukt en kombinasjon av to avlusningsmidler, azametiphos sammen med enten cypermethrin eller deltamethrin. Hver for seg har medikamentene markedsføringstillatelse, men ikke til bruk som kombinasjon. Toksisiteten til kombinasjonsløsning er kun undersøkt i to arter av krepsdyr (strandreke og tangpungreke), gjort ved Havforskningsinstituttet. Både strandreke og tangpungreke var betydelig mer følsomme for medikamentene brukt i kombinasjon enn når medikamentene ble gitt hver for seg.

Hydrogenperoksid: Havforskningsinstituttet har gjennomføre eksponeringsforsøk på en rekke marine arter som forekommer i Norge, supplert med sammenlignbare studier gjennomført av AkvaplanNiva.

  • Det er store artsforskjeller i følsomheten for dette badmidlet.
  • Torskeegg, kråkeboller, strandreke, pungreker og rognkjeks er arter med liten følsomhet etter kort tids eksponering.
  • Hoppekreps, hummerlarver og sukkertare er mer sensitive.
  • Feltstudier i tilknytning til avlusning på to ulike lokaliteter på Vestlandet viser  noe ulik horisontal og vertikal spredning. 

Fôrmidler

Flubenzuroner: påvirker kitin-syntesen og dermed vil dyregrupper med kitin i skallet være spesielt sårbare. Dødelighet inntreffer i tilknytning til skallskifte og arter som gjennomgår flere skallskifter årlig og yngre individer med hyppige skallskifter er spesielt sårbare. Flubenzuroner har lang halveringstid i sediment.

  • Børstemark, som er en nøkkelart i omsetning av organisk avfall under oppdrettsanlegg, ser ut til å tåle eksponering for teflubenzuron til en viss grad, men blir dosene for høye gir det både dødelighet og redusert vekst.
  • Forsøk har vist at teflubenzuron gir dødelighet og deformiteter hos dypvannsreke, strandreke og europeisk hummeryngel.
  • Havforskningsinstituttet har gjennomfør flere feltundersøkelser for restkonsentrasjoner i sediment og i villfauna.
  • I nye forskrifter er det nå satt vilkår for bruk av flubenzuroner hvor de ikke kan benyttes på lokaliteter som ligger nærmere enn 1 km fra et registrert rekefelt.

Emamektinbenzoat: halveringstiden i marint bunnsediment er anslått til å ta over 100 dager, og betyr at de organismene som er i kontakt med sediment blir mest påvirket f.eks. børstemark og krepsdyr.

  • Det er foreløpig ikke gjennomført effektstudier på arter som finnes i norske farvann.
  • Studier fra andre land som Skottland og Canada viser generelt liten effekt.
  • I et laboratorieforsøk i Canada ble reke (Pandalus platyceros) og krabbe (Cancer magister) tilbudt fôr som inneholdt emamektin i konsentrasjoner opp til 500 mg/kg. Det ble ikke registrert dødelighet, men krabbene unngikk å spise pellets med de høyeste konsentrasjonene.
  • Undersøkelser på amerikansk hummer viste at skallskifte ble fremskyndet ved en dose på 1 mg/kg kroppsvekt, noe som medførte blant annet at rognhummer mistet eggene sine.
  • SEPA i Skottland har nylig foreslått følgende EQS verdier for emamectinbenzoat i sediment. 

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Matsikkerhet

Som en del av arbeidet med å sjekke om norsk oppdrettsfisk er trygg å spise, har Norge et kontrollsystem, i samsvar med EU sine retningslinjer (Direktiv 96/23). Mattilsynet har ansvaret for det norske kontrollsystemet, og tar hvert år prøver av en stor mengde oppdrettsfisk. Havforskningsinstituttet bidrar med analyser og rapportering for oppdrettsfisk.  Inkludert i overvåkingen er undersøkelse av lusemidler. Prøvene blir tatt på slakteri og er representative for fisk som er klar til konsum.

I 2016 vart det ble funnet rester av lusemidler i 22 av 372 samleprøver som ble analysert for legemidler brukt mot lus. I 17 av samleprøvene ble det funnet emamektin, mens én prøve inneholdt cypermetrin. I tillegg ble det påvist diflubenzuron i tre av prøvene og teflubenzuron i én prøve. For alle prøvene var nivået av lusemidler under grenseverdi. Dette er i samsvar med tidligere år, der man siden starte av denne overvåkingen i 1998 så langt ikke har funnet prøver med rester av lusemidler over grenseverdi.

Flere resultat fra overvåkingen av uønskede stoffer i oppdrettsfisk finnes i databasen Sjømatdata. 

Se også

Rapporter om lakselusmidler

Flubenzuroner i fiskeoppdrett - miljøaspekter og restkonsentrasjoner i behandlet fisk (Rapport fra Havforskningen nr. 2-2013). I denne rapporten beskrives også effekt av teflubenzuron på hummeryngel.

Vurdering av helse- og miljøeffekter ved bruk av flubenzuroner ved avlusing av oppdrettsfisk (Rapport fra Havforskningen, nr. 4-2010)

"Bruk av flubenzuroner i lakseoppdrett" (1999)  er en evaluering av bruk av avlusningsmiddel som inneholder flubenzuroner. I følge rapporten er det ingen grunn til å tro at hverken diflubenzuron eller teflubenzuron vil utgjøre en helserisiko ved konsum av oppdrettslaks.

Kontaktperson: forsker Ole B. Samuelsen.

Kontaktpersoner

Biologisk påvirkning og kjemi:
Ole Samuelsen
970 76 918

Matsikkerhet:
Rita Hannisdal
957 95 468