Hopp til hovedteksten
Oppdrettsanlegg
Utskriftsvennlig versjon

Rømt oppdrettsfisk: Identifisering ved hjelp av DNA

En DNA-basert metode som gjør det mulig å identifisere opphavet til rømt fisk fra urapporterte rømmingsepisoder, er tatt i bruk av forvaltningen, og har vært benyttet ved flere anledninger både på laks, regnbueørret og torsk. Metoden er utviklet av forskere ved Havforskningsinstituttet for å assistere Fiskeridirektoratet i forvaltningen av norsk havbruksnæring.

Hvert år rømmer hundretusener av oppdrettsfisk fra merder, og mange havner i gyteområdene til villfisk. Rømt fisk kan gyte med villfisk og påvirke overlevelsesevnen til ville bestander, og det kan også medføre tap av genetiske ressurser. Selv om det er påbudt å rapportere rømming, er det anslått at antall urapporterte rømlinger kan være like stort eller større enn det rapporterte antallet. En av forutsetningene for at fiskeoppdrett skal være bærekraftig og miljøvennlig, er at antall rømlinger blir redusert.

Et bredt spekter av metoder for identifisering og sporing, inkludert fysisk merking av all oppdrettsfisk, ble vurdert av det nasjonale ”Merkeutvalget” (Fiskeridirektoratet 2004). Beredskapsmetoden, som kun utløser aktivitet og ressursbehov i etterkant av en rømmingsepisode, ble utviklet og testet gjennom prosjektet TRACES (2006–2007), støttet av Norges forskningsråd og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening.

Beredskapsmetoden

Gjennom TRACES ble det utviklet en standby-metode for sporing av rømt oppdrettslaks. Den ble testet i en konkret rømmingssak første gang i 2006. Det resulterte i en bot til oppdretter, som ble vedtatt, og representerer første gang DNA-basert identifisering er benyttet for sporing av opphavet til en urapportert rømming. Metoden baserer seg på en sammenligning av DNA-profiler hos den enkelte rømte laks og profilene på laks i oppdrettsanleggene i regionen der rømlingene ble oppdaget og fanget. Metoden er helt og holdent basert på fiskens naturlige DNA og forutsetter ingen databaser med opplysninger.

Tatt i bruk på laks, regnbueørret og torsk Gjennom et videre utviklingsarbeid er det vist at metoden også kan benyttes for identifisering av urapportert rømt regnbueørret og torsk. Metoden er implementert i fiskeriforvaltningen for sporing av urapportert rømming på de tre viktigste oppdrettsartene. For å effektivisere arbeidet og øke presisjonen blir prosedyrer og analyseprotokoller oppdatert med nye DNAmarkører og nye statistikkprogram.

Internasjonal interesse

I samarbeid med forskere ved Havforskningsinstituttet er metoden også tatt i bruk ved Danmarks Tekniske Universitet i en mulig svindelsak mellom en stamfiskprodusent og en matfiskprodusent i Danmark. Flere oppdrettsmyndigheter i Europa har vist interesse for metoden, og den skal testes i et feltforsøk i Skottland i 2009.

Fakta om rømt fisk og genetisk påvirkning

Reproduktiv isolering av oppdrettsfisk er en samlebetegnelse for alle tiltak som kan settes inn for å hindre at oppdrettsfisk sprer genene sine i naturen og har negativ effekt på ville bestander. Hvilke tiltak som er mulig å sette inn, varierer fra art til art. Vi arbeider med steril fisk, populasjoner med kun ett kjønn samt lysstyring med fokus på om vi kan finne metoder som er akseptable ut fra fiskevelferd.

Kontaktpersoner

Kevin Glover
480 40 035
Øystein Skaala
476 27 878