Fettet til rømt laks avslører hvor lenge den har vært på rømmen

Oppdrettslaks som hopper
Fotograf: Frida L. Solstorm

Kronikk på nordnorskdebatt.no 04.07.18: Oppdrettslaks som har vært lenge på rømmen har levd som en villfisk. Det kan gi den en fordel sammenlignet med nylig rømt fisk når de entrer gyteplassen – og det gir oss behov for å vite hvor lenge den har vært på frifot.

Ved å analysere fiskefettet kan vi finne ut akkurat dette, dermed kan vi også si noe om risikoen for genetisk påvirkning på villaks.

I alle elver med rømt oppdrettslaks er det risiko for at oppdrettslaksen gyter og får avkom. I fjor var andelen rømt oppdrettslaks over 10 % av total fiskemengde i 15 av de 197 elvene som ble undersøkt gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rømt oppdrettslaks. I disse 15 elvene antar vi at det er høy risiko for at villaksstammen blir varig genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks, dersom den rømte fisken ikke blir fisket ut.

Rømt laks har negativ effekt

Tidligere er det gjort analyser av fisk fra 175 elver for å se om de var genetisk påvirket av rømt laks. Resultatet dokumenterte genetisk innblanding i to tredjedeler av disse elvene.  All tilgjengelig kunnskap tilsier at oppdrettslaks som gyter i naturen vil ha negativ effekt på ville bestander. Avkom av oppdrettslaks har lavere overlevelse enn avkom av villaks i naturen. Denne forhøyede risikoen for dødelighet kan føre til en reduksjon i laksebestanden. Og jo flere oppdrettsfisk som gyter i naturen, dess høyere er risikoen for at de ville bestandene påvirkes negativt.

Fiskefett viser risiko

For å finne risikoen for at genene til villfisken blir påvirket av oppdrettslaksen, har vi utviklet en ny metode som vi nå har brukt i tre elver; Vi analyserer fiskefettet for å skille mellom oppdrettslaks som har vært lenge på rømmen og oppdrettslaks som nylig har rømt. Forskjellen på disse rømlingene er at den tidlig rømte laksen har levd som en villfisk over lengre tid, mens den nylig rømte laksen har liten erfaring med livet utenfor et beskyttet merdmiljø. Det er derfor naturlig å tenke at fisken som har vært lenge på rømmen kan gjøre det bedre på gyteplassen enn den nylig rømte.

Maten avgjør

Generelt er det en god sammenheng mellom andel rømt oppdrettslaks i bestanden og nivå av innblanding. Men ikke i alle elver. I noen elver er det lite rømt oppdrettslaks, men den ville bestanden er likevel sterkt påvirket genetisk sett. Dette kan tyde på at oppdrettslaks i noen elver har større suksess på gyteplassen enn i andre. Kanskje fordi det i enkelte elver er mer tidlig rømt laks som på en god måte har klart overgangen til livet i det fri?

Det er her analysene av fiskefettet kommer inn. Maten som fisken spiser avgjør hva som finnes i fettet. Oppdrettsfisk får mat som inneholder planteoljer. Disse ser vi igjen når fiskefettet analyseres. Unntaket er oppdrettsfisk som har vært lenge på rømmen; den har spist det samme som villfisk og har dermed samme fettinnhold. Vi kan likevel skille tidlig rømt oppdrettsfisk fra villfisk, da studerer vi vekstsonene på skjellene deres. Villaks vil ha tydelige vekstsoner grunnet lavere vekst om vinteren, mens oppdrettslaks har jevn tilgang til mat året rundt og dermed jevnere vekst – men det er en annen historie.   

Mest nyrømt laks i elvene

Fettsyremetoden er utviklet ved Havforskningsinstituttet og er nå tatt i bruk på tidsserier fra Suldalslågen, Etne og Vestre Jakobselv. Nærmere 80 % av den rømte oppdrettslaksen, fanget i perioden 2011-2016, hadde trolig rømt samme år som de ble fanget. Men bildet var ikke likt i alle elvene. I de to sørligste elvene var det mest nylig rømt oppdrettslaks, mens det i Vestre Jakobselv var mest tidlig rømt oppdrettslaks. Gjør dette Vestre Jakobselv mer sårbar med tanke på genetisk påvirkning?

Vet for lite om de ulike rømlingene

Vi vet enda ikke nok om forholdet mellom tidlig og nylig rømt oppdrettslaks i norske elver. Dermed vet vi heller ikke sikkert om Vestre Jakobselv og andre elver med mye tidlig rømt laks er mer utsatt for genetisk påvirkning enn de som har mest nyrømt laks. Mer kunnskap om rømmingstidspunkt gjør at vi som forskere kan gjøre enda bedre vurderinger av potensielle negative effekter på den enkelte bestand. I tillegg får forvaltningen bedre kunnskapsgrunnlag når de skal vurdere hvor det er mest effektivt å sette inn tiltak for å redusere antall rømlinger.