Gå til hovedinnhold

Fant eksotisk kveis i Norskehavet


HI 037185

At makrell er blant de viktigste fiskeressursene i Nord-Atlanteren var noe av bakteppet for PARASITE-prosjektet, som blant annet gikk ut på å kartlegge forekomst og utbredelse av parasitten kveis i de kommersielt viktigste fiskeslagene i Europa.

Fotograf: Havforskningsinstituttet

Parasitten Anisakis pegreffii holder vanligvis til i sørlige og varmere farvann, men nå har forskere funnet den i makrell så langt nord som i Norskehavet. Det åpner nye muligheter for å lære mer om makrellens vandringer.

– Makrell utvider sitt utbredelsesområde stort nå. Arten blir også fisket på industriell skala i områder den ikke fantes tidligere, som utenfor Island, sier Arne Levsen, forsker ved Havforskningsinstituttet.

At makrell er blant de viktigste fiskeressursene i Nord-Atlanteren var noe av bakteppet for et nylig avsluttet EU-prosjekt med det betegnende akronymet PARASITE. Prosjektet gikk blant annet ut på å kartlegge forekomst og utbredelse av parasitten kveis i de kommersielt viktigste fiskeslagene i Europa.

Kveis er en fellesbetegnelse på larver av parasittiske rundormer som en kan finne oppkveilet rundt innvollene eller i kjøttet hos fisk. Her i Norge er det arten Anisakis simplex som er den vanlige, og den finnes blant annet i makrell, torsk og sild.

Mot nord for å spise

For å få et godt bilde av kveis i makrell i Europa undersøkte Levsen og de andre forskerne fisk fra Middelhavet og kysten utenfor Portugal og Spania, og så langt nord som til Færøyene og Norskehavet.

Og de gjorde flere overraskende funn.

– Vi fant en «varmekjær» kveisart, Anisakis pegreffii, i makrell så langt nord som i det sørlige Norskehavet, sier Levsen.

Denne arten holder egentlig til i varmere farvann, og har ikke tidligere blitt påvist i Nord-Europa.

Den sørlige kveisarten kommer med vandrende makrell, som følger maten. Når planktonet som makrellen beiter på trekker nordover og vestover, følger makrellen etter.

– Makrellen vi fisket i det sørlige Norskehavet må ha kommet fra områder sør for De britiske øyer, kanskje til og med fra kysten utenfor Spania og Portugal, sier Levsen.

– Den må ha vandret i mange tusen kilometer, og det har den ikke gjort med mindre det ga den en fordel. Dette kan kun være en beitevandring, på jakt etter mat, legger han til.

For å lære mer om makrellens vandringer, pleier forskere i dag å merke fisken med elektroniske ID-brikker.

– Nå kan denne «sørlige» kveisarten også fungere som et naturlig biologisk merke når makrellens vandringer kartlegges, sier Levsen.

Mer kveis i liten makrell

Vanligvis når forskere finner kveis i fisk, er det de store eksemplarene som er sterkest infisert. Sånn var det ikke med makrellene som de europeiske forskerne undersøkte.

– Det var en tendens til at liten makrell hadde flere kveis enn stor makrell. Dette er uvanlig. Men hvorfor det er slik vet vi ikke helt sikkert, sier Levsen.

Anisakis pegreffii på innvollene til en makrell fra Middelhavet.

Anisakis pegreffii på innvollene til en makrell fra Middelhavet.

Ifølge forskerne tyder imidlertid mye på at makrell er i stand til å begrense omfanget av kveisinfeksjonene immunologisk. Det vil si at immunforsvaret til de store makrellene trolig klarer å kvitte seg med kveisinfeksjonene.

Av litt over 1500 undersøkte makrell fra atlantiske fangstfelt fant forskerne kveis i godt over halvparten av fiskene. Som regel hadde minst en fjerdedel av makrellene kveis i filetene.

Må varmebehandles ordentlig

Mennesker er ikke en naturlig vert for kveis, men vi kan bli syke hvis vi får i oss levende eksemplarer av parasitten. Kveis dør imidlertid ved dypfrysing eller under skikkelig varmebehandling.

– Derfor bør vi være forsiktig med å spise lettbehandlet, fersk fisk, som for eksempel kaldrøkt makrell, uten å fryse den først. Og hvis vi hiver den på grillen er det viktig at den grilles lenge nok til at hele fileten varmes opp skikkelig, sier Levsen.

Kjernetemperaturen må ligge på minst 60 grader. Da er man sikker, forteller HI-forskeren.