Hopp til hovedteksten
Haakjerring_i_vannet.jpg
Ei håkjerring på omtrent 2.5 m settes ut etter hurtig prøvetaking og merking.
Foto: Julius Nielsen
Utskriftsvennlig versjon

På jakt etter en arktisk kjempefisk

De siste ukene har Havforskningsinstituttet gjennomført det årlige Polhavstoktet i området nord for Svalbard med fullt trykk. Med FF ”Helmer Hanssen” som plattform ble det marine økosystemet endevendt, og det ble tatt prøver og utført målinger av alt fra vannets kjemiske sammensetning til mikroskopiske tanglopper, av maneter, fiskeyngel og større fisk som torsk og uer.

Nytt av året var å drive målrettet fiske etter en av havets mystiske giganter, nemlig håkjerring. Håkjerringa er, med en maksimal størrelse på mer enn fem meter, blant verdens største kjøttetende haier og den største fisken som hører hjemme arktiske farvann. Dessuten regnes håkjerringa for å være blant verdens lengstlevende dyr, fordi den med stor sannsynlighet blir langt over 100 år gammel.

Økt interesse

De siste årene har forskerne fått økt interesse for håkjerringa. Det er fordi oppfatninga av denne haien som doven åtselseter har endret seg til at den nå betraktes som et potensielt rovdyr på toppen av næringskjeden som aktivt fanger hurtigsvømmende fisk som torsk og blåkveite, samt sel. Dermed har håkjerringa formentlig en langt viktigere betydning i havet enn tidligere antatt, og den blir da også veldig interessant å inkludere i undersøkelsene som Havforskninga utfører.

 

Haakjerring-paa-rist_-nett.jpg

Det kan være vanskelig å håndtere ei håkjerring, sjøl om den ikke yter stor motstand. Derfor plasseres den på en båre.

Foto: Jenny Bortoluzzi

 

Innsamling av håkjerring foregår med store kroker som er egnet med selspekk eller fisk. De monteres på ei bunnline som fisker i cirka tolv timer på 300–500 meters dyp. Selv om det forventes at det er store mengder håkjerring i disse delene av Arktis, ble alle overraska da den første lina ble tatt inn. På kun 40 kroker ble det tatt hele 20 håkjerringer. Det største eksemplaret var 3,8 meter lang og veide 470 kg. Håkjerringene som ikke var skadet ble merket og satt fri, slik at de kan identifiseres hvis de gjenfanges et annet sted i Nord-Atlanteren. Det ble også tatt eksemplarer om bord som kunne gjennomgå mer detaljerte undersøkelser, blant annet av mageinnhold, aldersbestemmelse og andre prøver for å kartlegge håkjerringas rolle i det arktiske økosystemet.

Torsk, blåkveite og sel

I magene på håkjerringene som ble fanget under Polhavstoktet fant vi mye torsk, blåkveite, steinbit, sel, og i en av dem var det rester av isbjørn. At håkjerringa aktivt skulle jakte på isbjørn må betraktes som usannsynlig. Restene stammer sannsynligvis fra et druknet dyr. Det er likevel ikke umulig at en svømmende og avkreftet bjørn, som eventuelt blør, kan bli angrepet og spist av håkjerring. Alt i alt bekrefter mageinnholdet fra dette Polhavstotktet et allerede eksisterende bilde av den ”dovne” håkjerringa som et aktivt rovdyr, men ytterligere analyser skal gjennomføres og dermed vil innsamlingen være med på å minske mystikken om denne store haiarten.

 

Haakjerringkjeft_-nett.jpg

Håkjerringas karakteristiske sirkelrunde gap.

Foto: Julius Nielsen

 

Håkjerringas matvalg og jaktstrategi har i mange år vært omgitt av stor mystikk. Det skyldes at håkjerringer framstår som dovne når de tas som bifangst på line, på garn eller i trål. Det er derfor umiddelbart svært vanskelig (nesten umulig) å forstille seg at håkjerringa skulle være i stand til å fange de hurtigsvømmende dyrene den ofte har i magen. Til tross for artens opportunistiske matvalg (dvs. at den er altetende), tror forskerne likevel ikke at det er dens primære jaktstrategi å spise ”sjøldøde” dyr. Rett nok er det ikke observert jagende håkjerring. Derfor er denne oppfatninga basert på evidens (indirekte beviser) etter analyser av mageinnhold. Sammensetninga av byttedyr fra tidligere studier fra Canada, Grønland og Svalbard viser at torsk, blåkveite og sel er artens primære byttedyr. Når nylig spiste eksemplarer av disse artene finnes i magen, ville man forventet mange åtseletende smådyr (tanglopper, snegler, sjøstjerner osv), hvis byttet var funnet i død tilstand på havbunnen.

Aktivt rovdyr

Observasjoner av kjøttetende smådyr er ikke sjeldne, men langt fra nok til å kunne anta at håkjerringa kun spiser død sel og fisk. Mageundersøkelser indikerer at artens beitestrategi er mer kompleks. I tillegg er det gjort enkelte observasjoner av levende kvitkvaler og seler med karakteristiske ”runde” bitemerker (som nesten kun kan stamme fra håkjerring). Det peker i retning av at håkjerringa er et aktivt rovdyr og dermed langt viktigere i det marine økosystem enn hittil antatt.

 

Maveindhold_-red_-nett.jpg

Deler av selkropper funnet i håkjerringmage.

 

Innsamlinga av håkjerring under årets Polhavstokt er en del av et større håkjerringprosjekt som gjennomføres av doktorgradsstudent Julius Nielsen fra Universitetet i København. I prosjektet er det også tett samarbeid med Naturinstituttet på Grønland, UiT Norges arktiske universitet, Den Blå Planet - Danmarks Akvarium,  samt Andørja Adventures. Sistnevnte skal være plattform for det første målrettete satellittmerkingsprosjektet av kjønnsmodne håkjerringer (over fire meters lengde). Det skal gjennomføres i oktober i år.

 

 

Fakta om håkjerring

Latinsk navn: Somniosus microcephalus
Andre navn: Grønlandshai og sleeper shark
Familie: Håfamilien
Gjennomsnittsstørrelse: 3,5 m og ca. 300 kg
Maks størrelse: 7 meter
Leveområde: I Nord-Atlanteren på 200-600 meters dyp
Føde: Det meste den kommer over
Særtrekk: Har ofte en karakteristisk parasitt som henger ut fra øynene

Håkjerring

Kontaktpersoner

Randi Ingvaldsen
951 29 885