Hopp til hovedteksten
blandingsfangst makrell, sild og laks
Laksen beiter generelt aller øverst i vannlagene; så kommer makrellen og silda. Kolmula (ikke på bildet) står dypest av disse artene.  
Foto: Jens Christian Holst
Utskriftsvennlig versjon

Silden sin rolle i Norskehavet

Silden er den potensielt største bestanden i Norskehavet og har i tillegg hele sin voksne livssyklus her. Variasjonen i sildebestanden – som kan svinge med opptil 15 millioner tonn – betyr etter alt å dømme mye for økosystemet. 

Norsk vårgytende sild, bedre kjent som storsild, er sildebestanden som gyter langs Norskekysten fra Lindesnes til Vesterålen. Silden beiter i områdene mellom Norge, Færøyene, Island, Jan Mayen, Svalbard og Bjørnøya, og overvintrer på skiftende plasser innenfor beiteområdet og i norske fjorder. Oppvekstområde for umoden fisk finnes langs Norskekysten og spesielt i Barentshavet.

Laks spiser sild og omvendt 

Bestanden svinger i lange perioder fra lave nivåer og opp mot kanskje 15–16 millioner tonn på det meste. Dette gjør bestanden til verdens største sildebestand. Utbredelsen er tetthetsavhengig og skifter i takt med bestandsstørrelsen som et trekkspill. 

Mengden voksen og ung sild varierer dramatisk i Norskehavet. Siden 2004 har Norskehavet og Barentshavet i prinsippet vært tomt for ungsild, med store økologiske effekter. De sterke strømmene som går inn i Norskehavet på vestsiden av Vøringplatået er 'motorveien' for europeisk unglaks, såkalt postsmolt, på vei fra elvene mot hovedbeiteområdene mellom Norskekysten, Jan Mayen og Bjørnøya. 0-gruppe sild er viktig mat for postsmolten og mengden ungsild i Norskehavet er en av faktorene som påvirker vekst og overlevelse i europeiske laksebestander. Tilsvarende er den voksne silden er en konkurrent om føden for postsmolten, mens den er viktig mat for den større laksen.  

Kannibalsild

Silden er generelt planktonspiser men som mange pelagiske fisk foretrekker den fiskeyngel om dette er tilgjengelig. Enkelte år kan kannibalisme hos sild være utbredt i områdene utenfor Vesterålen. Raudåte (Calanus finmarchicus) er den viktigste føden, men silden spiser i prinsippet det planktonet den kommer over så lenge det har passe størrelse.

Fordi silden gyter tidlig i sesongen (februar) og nær Norskehavet starter den beitingen før konkurrentene kolmule og makrell. De gyter senere og lenger sør for Irland.

Fordeling av NVG-sild i 2010

Fordelingen av norsk vårgytende sild målt i mai 2010.

Beiter seg oppover

Sildebestanden starter beitevandringen rett etter gyting i mars, og står fordelt utover store deler av Norskehavet i mai (figur 1). Den tidlige beitevandringen foregår i dypet på 300–400 meter, hvor silden beiter på den overvintrende foreldregenerasjonen av planktonet. Etter hvert som overflatevannet varmes og den biologiske våren starter, først i sørøst, svømmer silden nærmere overflaten. Her beiter den på planktonet som også stiger opp for å beite på årets planteplanktonproduksjon og for å gyte. Denne prosessen forsterkes utover sesongen og fra juni beiter det meste av silden i de øvre 100 meterne, stadig nærmere polarfronten hvor det er spesielt høy produksjon.

Generelt finnes silden i vestlige og nordlige områder, mens makrell er å finne mer sentralt i Norskehavet i juli–august. (figur 2). Kolmule fordeler seg mer jevnt utover hele beiteområdet om sommeren.

Fordeling av pelagisk fisk i 2010

Fordeling av pelagisk fisk i juli og august 2010. Fordelingen av kolmule er ikke representativ på grunn av få, dype trålhal, mens sild og makrell reflekterer utbredelsen godt. Sild sørvest av Island er av en annen bestand: islandsk sommergytende sild.

Laksen øverst

Også i forhold til vertikal fordeling er artene ulike: Makrellen beiter nærmest overflaten, silden noe dypere og kolmulen dypest. Ung europeisk laks (første halvår i havet) beiter i stor grad overlappende. Overlappen er spesielt stor med makrell i de sentrale delene av Norskehavet. I tillegg har laksen en delvis overlappende diett med de andre pelagiske artene, men den beiter generelt i de aller øverste meterne, over makrellen.

Stort beitetrykk på plankton

Fra 1995 har vi observert en sterk nedgang i planktonindeksen som måles i det internasjonale toktet i mai i Norskehavet , samtidig som beregnet biomasse av de pelagiske bestandene steg fra ca. 8 til 22 millioner tonn i 2006 (figur 3). Etter dette har de pelagiske bestandene sunket. Kombinert med beiting fra carnivort (kjøttspisende) plankton, blekksprut og dypvannsfisk er beitetrykket med stor sannsynlighet blitt for stort på planktonbestanden og den observerte reduksjonen har skjedd pga overbeiting. Minkende mattilbud reflekteres i minkende individvekst i silde-, makrell- og laksebestanden. Også i kolmulebestanden observerte vi slik nedgang inntil for noen år siden, men kolmuleveksten er nå på vei oppover igjen, sannsynligvis fordi tettheten av kolmule er blitt meget lav i beiteområdene etter en kraftig bestandsnedgang.

Fisk og plankton

Mengde pelagisk fisk og plankton i Norksehavet siden 1988.

Silden – sentral i Norskehavet

Hva er så silden sin rolle i Norskehavet? Som den potensielt største bestanden og med hele sin voksne livssyklus i Norskehavet spiller silden uten tvil en sentral økologisk rolle og sannsynligvis på topp blant de pelagiske fiskene. Variasjonen i sildebestanden, med bestandsnivå som svinger opp og ned kanskje opp mot 15 millioner tonn, må intuitivt ha stor betydning for systemet. Legger man til at de andre pelagiske artene også svinger synes det klart at man står overfor totalt forskjellige systemer ved høye og lave pelagiske bestandsnivåer.

Laks – en god indikator

En meget god indikator på denne forskjellen er de europeiske laksebestandene. Tidlig på 1970-tallet, da silde- og makrellbestanden omtrent var borte fra systemet, hadde laksebestandene meget god individuell vekst, høy overlevelse og det var mye fisk i elvene til tross for et stort havfiske. Den motsatte situasjonen finner vi i dag med store pelagiske bestander, lite plankton, lav individvekst i laksebestandene og lav innvandring til elvene til tross for at havfisket etter laks omtrent er stengt.

Ingen vil i dag påta seg å vurdere sildens rolle i det store bildet skråsikkert men med økende fokus på økosystemforståelse i forsknings- og forvaltningssystemet vil man i fremtiden få et stadig bedre grunnlag for et klarere svar.

 


 

Kontaktpersoner

Marie Hauge
975 68 384