Hopp til hovedteksten
tornskate.jpg
Foto: Eirik Grønningsæter/WildNature.no/NINA
Utskriftsvennlig versjon

Uventet gjest ombord på "Johan Hjort"

I snart ti år har økosystemtoktene til Havforskninga samarbeidet med Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) for å samle inn data omkring fuglelivet på disse toktene. Det å kunne sammenligne det man finner skjult under havets overflate med de lettere synlige sjøfuglene og deres utbredelse har vist seg å være svært verdifull og nyttig kunnskap.

Man observerer sjøfugler i et større bilde, og man får en mer helhetlig forståelse av dynamikken i sjøfuglenes liv, også utenfor deres hekkesesong. Teknikker og taktikker rundt denne kunnskapsinnhentingen har det imidlertid vært skrevet en hel del om i tidligere toktdagbøker, så nå kommer heller en liten kuriositet.

Å være på havforskningstokt, innebærer som navnet hinter om, ofte å være langt til havs. Overraskelsen er derfor stor hver gang vi møter landfugler her ute blant bølgene blå. Det hender faktisk ganske regelsmessig, at fugler som er på trekk lander på båter de finner langs sin vei. Dette er helt greit når havstrekningen de krysser ligger langs deres normale trekkrute, men når det ramler inn sørlige arter langt nord i Barentshavet blir selv garvete fuglekikkere en smule overrasket.

Høy forbrenning

Gjennom årene har eksotiske fugler som blant andre trane, bøksanger, sitronerle, gresshoppesanger, fjellvåk, turteldue og svarthalespove blitt registrert på økosystemtokt. Dette er alle landfugler som slett ikke skal finnes langt nord i Barentshavet. Det er med blandet glede man registrerer disse hendelsene. Overraskelsen og gleden over å se noe sjeldent og uventet er selvfølgelig tilstede, men man vet også at fugler som er så slitne at de må lande på båter sjelden har lenge igjen å leve.

Fuglene har ganske høy forbrenning, og fugletrekket er noe av det aller farligste en fugl gjør. Havner man av en eller annen grunn på ville veier, som disse nevnte fuglene, og for eksempel legger ruten langt til havs, er det stor sjanse for at man ikke finner land i tide. På grunn av den høye forbrenningen, spesielt for småfugler, er det ikke mange døgn de klarer seg uten mat. De fleste fugler har dog med seg en liten niste før de legger av gårde på langtur – i form av opplagret fett på kroppen. Før trekket starter beiter de intensivt, slik at noen arter kan legge på seg mer enn 30% av sin normale kroppsvekt like før den lange flyturen. Men når denne ”bensinen” er oppbrukt er de desperat etter å få i seg mat ganske kjapt, og på båter som ”Johan Hjort” langt ute i Barentshavet er det lite mat å finne – i hvert fall i form av insekter. Å bruke verdifull tid på et sted uten mat, når man er veldig sulten, er som regel ikke det smarteste valget man gjør i livet. Derfor ender dessverre fuglene som først lander på båten, som regel også sitt liv her etter en dag eller to.

 

Eirik_tornskat.jpg

Eirik Grønningsæter og tornskate.

Foto: Dag Jørgen Munkejord

Jeger på besøk

Nylig fikk vi igjen et uventet besøk. En tornskate, fra årets produksjon, landet på båten og holdt seg her hele dagen. Den normalt sky fuglen, lot seg villig studere blant tråltromler, tau og den lokale rekekokeren – ofte på nært hold. Langt fra normal adferd, og et godt tegn på utmattethet. Vi fikk fanget inn fuglen enkelt, og ganske riktig – fuglen var også helt avmagret og hadde trolig ikke lenge igjen å leve. Tornskate er en art i varslerfamilien – det vil si nærmest for en liten rovfugl å regne. Den hekker i Norge vanligst rundt Oslofjorden, men har de senere år spredt seg også til Rogaland og Agderfylkene. Den liker seg best i krattskogområder som for eksempler beitemarker, hogstflater og lignende. Der jakter den på større insekter, firfirsler og mus. En og annen fugl er også i dietten til denne jegeren. Den jakter som regel ved å speide etter byttet fra toppen av en busk, eller en gjerdestolpe. De har for vane for å spidde musen eller et større insekt inn på en kvist for så og lettere partere byttet, eller lagre det til en senere anledning. Hannen har sterke farger med rødbrun rygg og blålig hode med svart maske, mens hunnen og ungfuglene er mer ensfarget brunspraglet.

Fuglen som landet på "Johan Hjort", har trukket i helt motsatt retning av hva den egentlig skulle. De overvintrer nemlig i Øst-Afrika og i det sørlige Afrika. Da fuglen ble fotografert sånn cirka midt på dagen 26. august var den ifølge Google Maps 272 km fra nærmeste fastland som var Varangerhalvøyas nordspiss, og 271 kilometer fra Bjørnøya. Den befant seg altså ganske så nøyaktig på det stedet vi kaller for ”midt ute i havet”. Den kommer mest sannsynlig heller fra de russiske eller finske hekkepopulasjonene enn den norske, men den fasiten får vi nok aldri vite.

Feilnavigering

Noen ganger hender det at fugler trekker helt feil, og det kan være vær og vind eller rett og slett feil på ”gps’n” som er årsaken. Fugletrekket er mye studert, men holder fortsatt på mange hemmeligheter. Lappspoven som ble fulgt med satellittsender, og fløy uten mellomlanding, fra hekkeområdet i det arktiske Canada til overvintringsområdet på nordkysten av Australia i løpet av elleve dager visste imidlertid utmerket godt hvor den skulle. På vei tilbake på våren brukte den ni dager, men da mellomlandet den i Kina. En annen fugl som imponerer med sitt trekk er rødnebbternen. Den hekker i Arktis, men overvintrer rundt havisen i Antarktis. Denne reisen på 17.000km en vei, gjør den hvert år i sitt ca 25 år lange liv. Slikt blir det avstander av! Rødnebbternen er dermed også den dyrearten som opplever mest dagslys i løpet av sitt liv – siden den for det meste av livet, både i sør og i nord, oppholder seg i midnattsolens rike.