Hopp til hovedteksten
storkobbe_redigert.jpg
Storkobben har fått mindre is å boltre seg på. (Foto: Marianne Pettersen)
Utskriftsvennlig versjon

Varmere vann og redusert isdekke

Observasjoner som viser en generell trend mot varmere vann i Nordatlateren og redusert isdekke, har gitt økt fokus på klimautviklingen i Arktis, skriver havforsker Øystein Skagseth. Han har vært toktleder på ”Helmer Hanssen” under økosystemtoktet. 

For havforskningen er koblingen mellom fysisk- og kjemisk oseanografi og økosystemet spesielt viktig. En nordlig forskyvning av økosystem er observert, og hvorvidt og hvordan denne forskyvningen vil skje inne i Polhavet er sentrale spørsmål.

I grove trekk er den viktigste kilden til varmt og salt vann inn i Polhavet knyttet til Atlanterhavsstrømmen som går vest av Svalbard. Her blir noe resirkulert tilbake sørover i Framstredet, men en stor del fortsetter østover langs kontinentalskråningen nord for Svalbard. Imidlertid er det stor usikkerhet om hvordan dette vannet fordeler inn i Polhavet. Spesielt er det et sentralt spørsmål hvordan Jermakplatåt påvirker fordelingen av vannmasser, kjemi og biologi.

For å bedre kunnskapen knyttet til disse spørsmålene utførte ”Helmer Hanssen” en detaljert basiskartlegging av vannmasseegenskaper fokusert på kjernen av det Atlantiske vannet som strømmer inn i Polhavet (figur 1).

Fig1.png

Figur 1: Utbredelse av havis i Arktis delt i alder.  Mye av isen i Arktis består nå av førsteårsis (lilla), som lett smelter om sommeren. Sammenlignet med for eksempel 1980 tallet er nå omtrent halvparten av den gamle isen forsvunnet.

Årets rekordlave havisutbredelse (figur 2) gjorde det mulig å ta prøver på stasjoner i områder som tidligere har vært utilgjengelige. Dermed fikk vi et detaljert bilde av hvordan dette vannet strømmer inn i Polhavet, og hvordan det endrer karakteristikk underveis.

Figur 2: Stasjoner som ble tatt i periode 6-17 august 2012 med "Helmer Hansen".

Hydrografi

Det mest østlige snittet, som også strakk seg lengst mot nord (82o N), viste at det Atlantiske laget som liger mellom 200 – 400 m i Arktis er over 3o C og strekker seg forbi den nordligste stasjonen (figur 3).

fig3.jpg

Figur 3: Hydrografisk snitt langs 30o  Ø-meridianen som viser temperatur (rødt - stiplet) og saltholdighet (blått).

Ofte har en tenkt seg at Atlanterhavsstrømmen skulle ligge mer fanget mot kontinentalskråningen, men våre målinger ser ut til å avkrefte dette. I et historisk perspektiv er det få målinger fra dette området. Imidlertid viser det seg at temperaturen i det Atlantiske laget på denne nå er cirka 1o C varmere enn i 1980.

Kjemiske undersøkelser

Når det gjelder vannkjemi, så ble det tatt prøver av oksygen, næringssalt og klorofyll på alle stasjonene. Det ble tatt prøver av oksygenisotopen O18 på de 30 stasjonene nord for Svalbard og karbonprøver i forbindelse med forsuring på snittet langs den 31. lengdegraden fra kysten opp til 82o N, i alt ni stasjoner.

Planteplankton

Det ble samlet inn planteplankton på hver tredje stasjon. Vi tok prøver med planteplanktonhåv, og i tillegg brukte vi vannhentere der det var dypere enn 50 meter.

 Dyreplankton

Vi samlet dyreplankton på 36 av stasjonene. Innsamlingsredskap var WP-2 håv  (0,25 m2) og MIK – et finmasket planktonnett som trekkes skrått mot bunnen eller maks 100 meters dybde mens båten går med 3 mils fart.

WP-2 håven ble trukket fra 100 meter til overflaten og fra bunnen  til overflaten. På åtte av stasjonene ble håven trukket fra 500 meter. Planktonprøven fra håven ble delt, den ene delen fiksert for taksonomisk analyse. Den andre ble størrelsesfraksjonert, tørket og veid for biomasse. Figur 4 viser stasjonene som ble tatt, og den samlede tørrvekten av dyreplanktonet.

fig4_PF_biomasse_hh2.png

Figur 4: Tørrvekt av dyreplankton samlet inn med WP-2 håv under toktet med ”Helmer Hanssen” nord for Svalbard i perioden 8. – 16. august 2012.

De høyeste verdiene ble funnet vest for Kongsfjorden, og verdiene avtok etter som vi beveget seg øst og nordover inn i polbassenget.  Dyreplanktonsammensetningen i den største fraksjonen (>2mm) var veldig lik den en finner i dypet av Norskehavet med amfipoder, pilormer, reker, Calanus hyperboreus  og Pareuchaeta(Figur 5). De andre fraksjonene (1 – 2mm) og (0,18 – 1mm)  var dominert av forskjellige Calanusarter. Disse ble ikke artsbestemt under toktet.  

fig5_PF_mik_hh2.png

Figur 5:  Artssammensetning en av krill fanget med MIK under toktet med ”Helmer Hanssen” nord for Svalbard i perioden 8. – 16. august 2012.

Mer i Norskehavet

En sammenligning av de grunne trekkene fra Svalbard med grunne trekk fra Norskehavet i 2012, tatt under den regionale dekningen i mai (merk at trekkene fra Svalbard er 0-100 m og Norskehavet er 0-200 m., og at måneden er ulik), ser man at biomassen i Norskehavet i mai er høyere enn biomassen nord for Svalbard i august, nesten dobbelt så høy. Særlig de to største størrelsesfraksjonene er høyere i Norskehavet, mens den minste størrelsesfraksjonen er omtrent lik. Av de artene som blir plukket ut fra 2mm fraksjonen er det særlig Calanus hyperboreus som skiller seg ut med en biomasse som er ti ganger så høy i Norskehavet som ved Svalbard. Også biomassen av chaetognatha (pilorner) er høyere i Norskehavet, mens biomassen av amfipoder er høyest ved Svalbard.

Sammenliger en ”de dype” trekkene fra Svalbard med ”de dype” trekkene fra Norskehavet er biomassen her lik, 14 g/m2 for begge områdene. Den største størrelsesfraksjonen har noe høyere biomasse i Norskehavet, men den mellomste størrelsesfraksjonen er størst ved Svalbard. Den minste størrelsesfraksjonen er omtrent lik. Av de artene som blir plukket ut fra tomillimetersfraksjonen, er det særlig reker det er mer av i Norskehavet (tre ganger så mye), og amfipoder det er mer av ved Svalbard (fire ganger så mye).

Samme som ved Jan Mayen

Sammenligner en planktonmengdene i hele vannsøylen en fant nord av Svalbard i august 2012  med de planktonmengdene en fant ved Jan Mayen  i november 2011, så er mengdene av samme størrelsesorden. I snitt 14g/m2 ved Svalbard og 16 g /m2 ved Jan Mayen .

Vi kunne ikke benytte MIK inne i isen, så de ti MIK stasjonene som ble tatt, ble tatt nordvest for Svalbard. Hensikten  med MIK samplingen var å studere hvilke krillarter som fantes i området. De første to trekkene ble tatt ned til 100 meter, de siste åtte ned til bunnen eller 500 meter. Trekkene ble utført som doble skråtrekk. Resultater fra MIK-en viser at det var lav tetthet av krill i de områdene vi undersøkte (maks 16 krill per 1000m3. Thysanoessa longicaudata ble funnet i store deler av det området vi undersøkte. Meganyctiphanes norvegica ble i hovedsak funnet i sør, på snittet vest for Kongsfjorden. Thysanoessa inermis var hyppigst forekommende over sokkelen.

Fakta om Barentshavet

Størrelse: 1,4 millioner km2  (ca. 4 ganger så stort som Norge)
Dyp: Gjennomsnittlig dyp er 230 meter, største dyp er 500 meter
Fiskerier: Bunnfisk som torsk, hyse, blåkveite, gapeflyndre og uer. I tillegg lodde, reke, vågehval og grønlandssel

Spesielle forhold:

  • Store, årlige variasjoner mht. temperaturforhold og isdekke
  • Sokkelhav - del av kontinentalsokkelen rundt Polhavet
  • En av de største sjøfuglkonsentasjonene i verden; 20 millioner individer fordelt på nær 40 arter

Forvaltningen av de levende marine ressurser i Barentshavet skjer mellom Norge og Russland i fellesskap.
Russisk navn: Barentsevo More
 

Barentshavet

Kontaktpersoner

Øystein Skagseth
459 73 857