Hopp til hovedteksten
Isutsikt-Foto_Thomas_de_Lange_Wenneck_2000.JPG
 Forskningsfartøyet F/F Jan Mayen kan gå i tykk is, men er ingen isbryter. Farten og framdriften er redusert til ca 1/3 av vanlig i disse farvannene. 
Foto: Thomas de Lange Wenneck
Utskriftsvennlig versjon

Isfylte farvann og strandnot med seiyngel

Arktisk økosystemtokt: Tid til overs gjorde det mulig å gjennomføre både en plan B og en plan C i strandsonen på Svalbard – et område som vanligvis ikke undersøkes på toktet.

Av Thomas de Lange Wenneck, toktleder på ”Arktisk økosystemtokt” med FF Jan Mayen

Få uker før dette økosystemtoktet startet så vi på iskartene nord for Svalbard at undersøkelsene kunne gjennomføres uten særlig problemer. Men så økte vinden i feil retning. Ved toktstart hadde ismasser flyttet seg sør- og østover. Sjansen for at vi måtte gjøre endringer i kursoppsett ble mer og mer sannsynlig.

Det skulle for øvrig gå noen dager før vi befant oss i det området hvor isen var på vei til. Hvis bare vinden hadde snudd, ville forholdene vist seg annerledes. Slik ble det ikke. Da vi nærmet oss Nordaustlandet (den nest største øya på Svalbard) og Sjuøyane var det tydelig at en del av den planlagte aktiviteten måtte kuttes. I et område i nordøst, hvor vi skulle sette ut tre hydrografiske rigger (måler havstrømmer, temperatur m.m. over en lengre periode) var det imidlertid en åpning. Det var fortsatt mulig å gå østover, men da nærmere land. En omvei gjennom Hinlopen ville tatt svært lang tid og var noe vi ville unngå. Det ble derfor besluttet at vi skulle gå østover og kanskje klare å ta noen av de planlagte stasjonene.

Med isen i ryggen

Iskartene vi bruker som utgangspunkt er ikke helt presise. Derfor er det vanskelig å lage en detaljert dagsplan etter kartene.

Etter et døgn med stadig mer is og tiltagende vind ble forholdene forverret. Stasjoner og dekningsområde måtte kuttes. Fokuset ble å komme oss øst for isen. På dette tidspunktet hadde isen en fart mot oss på ca. 1,5 knop. Farten vi holder gjennom is pleier å ligge på rundt 3–4 knop, så værforholdene hindret oss mye mer enn ventet. Bak oss begynte isen å pakke seg, så en retur ville også være et tidsmessig mareritt. Heldigvis hadde vi kommet så langt øst at vi nærmet oss mer åpent farvann. Trasévalget viste seg derfor å være riktig. Riggstasjonene lenger nord var for øvrig så pakket inn i is at de ikke lengre var innen rekkevidde. Det ble derfor besluttet å flytte disse til andre lokaliteter.

Nå kunne vi jobbe oss sørover, men med isen tett i ryggen. Et stykke sørover fikk vi jobbet fritt for is i flere dager. Ved toktets slutt hadde isforholdene i nordøst blitt så dårlige at vi med det utgangspunktet kunne mistet ytterlige 10 prosent av stasjonene, så alt i alt kom vi godt ut av det. Det spesielle i denne situasjonen er at isen i Arktis er betydelig redusert, men akkurat der vi befant oss var det mer is enn gjennomsnittet for Polhavet .

Planer for det uforutsette

Hadde toktet startet to uker før ville vi nådd mesteparten av stasjonene. Om det hadde startet en uke senere hadde vi vært nødt å kutte betydelig mer av de planlagte aktivitetene. Planleggingsmessig er toktet rundt Svalbard meget utfordrende i forhold til endring i isforholdene. Derfor må man som toktleder ta høyde for at slike forhold inntreffer. Tokttid er kostbar, så det er viktig å ha en fornuftig ”plan B” og gjerne en ”plan C”. Plan B er ofte en revurdering av hele stasjonsnettet. Hvis andre fartøy har mistet tid og stasjoner på grunn av dårlig vær eller annet er det naturlig å overta noen av stasjonene, så sant dette er lar seg gjøre.

I år var ”plan B” å ta noen ekstra stasjoner for å undersøke et interessant område i Storfjorden, hvor man ønsket å se om det stod store mengder lodde og hval. Vi gjennomførte planen og la inn noen såkalte økosystemstasjoner (full undersøkelse) i Storfjorden. Etter at dette var gjort var det fortsatt noe tid til overs. Samtidig gjorde gode værforhold at progresjonen på toktet var god, slik at vi vant mer tid. Det var derfor muligheter for å kunne gjennomføre ”plan C”, som resulterte i et litt uventet resultat for oss. Mens tidligere reserveoppgaver i stor grad har gitt oss mer av samme type data, enten det er redskapsforsøk eller foto på trål, var denne undersøkelsen noe nytt for oss på båten.

Strandnot_imr.jpg
Vannmassene som skal filtreres er store og det er tungt å dra inn.Foto: Hildegunn Mjanger

Strandnot på Svalbard med spennende resultat

Kartleggingen av økosystemet rundt Svalbard er i hovedsak knyttet til grunne områder fra ca. 100 meter og ned til ca. 500 meter. Noen stasjoner ut mot Norskehavet og Polarbassenget ligger enda dypere (500–1000 meter). De dypene som har høyere forekomster av kommersielle arter blir i større grad undersøkt. For en del arter har vi begrenset kunnskap om forhold som oppvekstområde o.l. Derfor var det knyttet en viss spenning til å gjennomføre ”plan C”; strandnottrekk i Svalbardområdet.

Havforskningsinstituttet har med sitt tradisjonelle strandnottokt langs Skagerrakkysten lang erfaring med kyst- og strandsoneundersøkelser. Kystsonen rundt Svalbard og Jan Mayen er også et område instituttet ønsker å overvåke i forhold til det biologiske mangfoldet.

Mens man på strandnottoktet rundt Skagerrakkysten tar hele 139 stasjoner, var vår undersøkelse begrenset til fire stasjoner og med en betydelig mindre not. Ytterligere to stasjoner var planlagt, men undersøkelsen måtte avbrytes på grunn av dårlig vær og dårlig sikt. Med dårlig sikt kan man miste kontakt med moderfartøyet, men enda verre er det at man mister sikten i forhold til isbjørn, en ubuden gjest, vi ikke ønsker skal forstyrre arbeidet vårt. 

Vi undersøkte to områder, et inne i en fjord (Grønfjorden) og et i ytterkanten av en bukt (Colesbukta), et område som vi antar har mer kontakt med siste rest av Golfstrømmen, som går opp langs Svalbard før denne forsvinner inn i polbassenget og blir kjølt ned.

Strandnot-_imr.jpg

Strandnoten ble på denne stasjonen satt ut med båt og deretter dratt inn fra land.

Foto: Anne-Christine Knag

Med isbjørnvakt og stort pågangsmot gjennomførte vi to håvtrekk i Grønfjorden. Resultatet var små yngel av flere arter med knurrulke. Dette er arter som er kjent i området, og som vi stadig får i vår store yngeltrål på forskningsfartøyet. Resultatet var greit i seg selv, men førte ikke til euforisk entusiasme.

ISBJRN_imr.jpg

Isbjørn er en uønsket gjest, og vakt er derfor nødvendig.

Foto: Anne-Christine Knag

På det påfølgende område fikk vi noe vi absolutt ikke hadde regnet med. I noten fikk vi relativt mye seiyngel sammen med litt torskeyngel. Det er kjent fra tidligere at seiyngel kan forekomme her. Vi kan få et par slengere i den store yngeltrålen i ny og ne, men arten og det relativt store antallet var et spennende funn for alle de involverte. Det er rapportert om funn av seiyngel tidligere, så vårt spennende funn handler nok mer om at strandsonen er et område vi vanligvis ikke undersøker, enn at funnet er uvanlig. I en publikasjon av Arvid Hylen og Tore Jacobsen fra 1971 ble det rapportert at man i 1968 hadde funnet relativt store mengder seiyngel fastfrosset i Kongsfjorden.

 

1ISKAR-1.JPG

Iskartene viser hvordan forholdene endret seg for oss fra før toktet, under toktet og til dagen etter toktet ble avsluttet. Kilde: iskart på met.no

2_Iskart-Under_toktet.jpg

Under toktet.

3_Iskart-Etter_toktet.jpg

Etter toktet.


 

Kontaktpersoner