Hopp til hovedteksten
Polarjo372.gif
Utskriftsvennlig versjon

Sjøfugler på tokt

Jeg er igjen engasjert til å telle fugl langs transektet ”G.O. Sars” beveger seg. Jeg skal skrive litt om et par av de artene som har vært ekstra iøynefallende på nettopp dette toktet. En som burde være kjent for de aller fleste som har hatt mer enn sekund utaskjærs i sitt liv, samt en annen art som nok er mer eller mindre ukjent for de fleste om man da ikke er som meg – fuglegal, skriver Erik Grønningsæter i denne toktdagboken.

I et sammarbeidsprosjekt mellom Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) og Havforskningsinstituttet er jeg igjen engasjert til å telle fugl langs transektet ”G.O. Sars” beveger seg. Jeg skal skrive litt om et par av de artene som har vært ekstra iøynefallende på nettopp dette toktet. En som burde være kjent for de aller fleste som har hatt mer enn sekund utaskjærs i sitt liv, samt en annen art som nok er mer eller mindre ukjent for de fleste om man da ikke er som meg – fuglegal.

Av: Eirik Grønningsæter


Bilde over: Polarjo

Polarjo (Stercorarius pomarinus)

Først den ukjente. I Norge finnes det regelmessig fire jo-arter. Kun tre av dem regnes som hekkefugler (storjo, tjuvjo og fjelljo). Jeg velger å skrive om den ene som ikke hekker i Norge. Joer er måkeliknende fugler som (til tross for navn som fjelljo) for det meste av sitt liv trives best langt ute til havs. Som alle andre sjøfuglarter er de allikevel avhengig av fast grunn under føttene for å skape neste generasjon. Polarjoen er ikke med sikkerhet funnet hekkende på norsk jord. Et eldre udokumentert hekkefunn på Tusenøyane sør på Svalbard er revurdert for få år siden, og trukket tilbake. Arten er derfor, selv for ivrige tittere som meg selv, en relativt eksotisk og velkommen utsikt gjennom kikkerten. Med mindre man er, som ombord på ”G.O.Sars”, langt til havs er det ikke så ofte man får muligheten til å oppleve denne skapningen. På hekkeplassen lever polarjoen mye av smågnagere, noe som kan forklare at denne høyarktiske arten ikke hekker på Svalbard (der finnes jo som kjent kun noen få østmarkmus i området Longyearbyen – Barentsburg i Isfjorden). Til tross for dette sees arten jevnlig, spesielt i tilknytning til iskanten i områdene rundt Svalbard hele sommeren. Dette dreier seg stort sett om unge fugler i varierende alder, men utover sommeren også voksne fugler som har hatt misslykket hekking. Arten legger to egg, men ansees ikke voksen nok til å gjøre det før den er 4-5 år gammel.

Blant fuglene til havs blir polarjoen ansett som en skikkelig kranglefant. Den lever nemlig stort sett av å stjele fra andre – den er det vi kaller for en kleptoparasitisk art. Om den ser en annen fugl som har noe den vil ha, så jager og forfølger joen sin utvalgte til den kaster opp eller gir fra seg sitt bytte. Om offeret tviholder på fisken,  hender det at polarjoen rett og slett dreper fuglen og spiser den i stedet. I Barentshavet er slike offer som regl en krykkje eller rødnebbterne.


Polarjo-og-krykkje372.gif
Polarjo og krykkje

Fuglene som holder til rundt Svalbard og trekker forbi norskekysten, regner man med at stammer fra de vestlige delene av Sibir. De fleste av disse fuglene trekker sørover i løpet av september og oktober. I noen år med sterke vestlige vinder og gunstige matforhold, kan noen av disse sees nært land ved norskekysten. Arten er utbredt i alle verdens hav, men man regner med at de fleste av de fuglene man ser på Svalbard og i Norge overvintrer i Sør-Atlanteren i de rike havområdene langs vestkysten av sørlige Afrika. De ankommer våre farvann igjen i løpet mai og juni.

Utseendemessig kan polarjoen likne svært på tjuvjo og til dels fjelljo. Fra 3 års alder har den allikevel noen svært brede og skeiformete forlengete midtre halefjær som gjør den lett å skille fra de andre to liknende artene som begge har tynne og smale midtre halefjær. Med i underkant av ca 1,5 meter vingespenn, så er polarjoen noe større enn tjuvjo og fjelljo, men sees ikke de midtre forlengete halefjærene, er disse tre artene ekstremt lik hverandre og detaljer i undervingemønster og kroppsfasong må til for en korrekt artsbestemmelse. Til tross for denne morfologiske likheten tyder mitokondrielt DNA på at arten faktisk står nærmere storjo (som ikke er spesielt lik utseendemessig), enn tjuvjo og fjelljo. Det er også funnet en type fjærlus (midd) på polarjoen som likner mer på de artnene man finner hos storjo, enn den man finner på tjuv- og fjelljo. Dette støtter også det taksonomiske slektskaptet til storjo.

På dette toktet, som startet fra Tromsø 20.august fant vi, som forventet, kun noen få polarjoer i områdene nordvestover mot Bjørnøya. Etter som august ble september og ”G.O.Sars” beveget seg lenger nord og øst ble det mer og mer hyppig med observasjoner av polarjo rundt båten. Spesielt de siste dagene, som vi har beveget oss langs russegrensen mellom 77 og 74 grader nord har vi hatt gode antall med beste notering på ca. 200 individer 9.sept. Bestanden på verdensbasis er grovt anslått til 50 000 - 100 000 individer.


havhest-og-spermhval372.gif
Havhest og spermhval

Havhest (Fulamarius glacialis)

Om man har vært utenfor de ytterste skjær en eller annen gang i livet, kan man ikke ha unngått å legge merke til denne seilflygeren. Vil man fornærme en havhest, så sier man at den er i slekt med måkene. Ikke noe negativt sagt om måkene, men i motsetning til elegante albatrossene er de ikke mye til stas. Albatrossene hører i likhet med havhesten til familien stormfugler. I mine øyne, noe av det mest elegante og grasiøse som vår herre noen gang har skapt på denne jord. Disse havets vandrere er konstruert for vind og bølger. Med stoisk ro manøvrerer de seg gjennom bølgedalene på jakt etter et eller annet som kun en havhest vet hva er. I likhet med albatrosser og andre stormfugler har havhesten to forøyete nesebor oppå nebbet. Dette mangler måkene, og gjør de således enkel å skille ifra hverandre.

Havhesten er en luring, eller hvertfall tror jeg det, den er nemlig nesten den eneste arten av sjøfuglene som faktisk har hatt bestandoppgang i det nordlige Atlanterhavet de siste 50 år. Det kan være forskjellige grunner til dette, men to av hovedteoriene er at den har nytt godt av fiskeavfall fra hval- og trålindustrien, samt at den har hatt en genetisk endring som har gjort den i stand til å utnytte en tidligere lite utnyttet nisje – nemlig makroplanktonet på åpent hav. I tillegg ser det ikke ut til at havhesten er særlig kresen i matveien. Rett som det er navigerer G.O.Sars forbi små flokker med havhester som ligger og beiter på døde maneter og noen ganger har de også fest og matorgie ved døde spermhvaler som fungerer som drivende restaurant for disse fuglene. For å finne frem til maten benytter arten seg av en god luktesans. Slik kan et tilsynelatende tomt hav, etter en kort økt med trålen, plutselig vrimle av havhest. På dette toktet har det ikke vært uvanlig med over tusen havhester bak båten. På det norske fastlandet finnes idag ca 7000 par med havhest fordelt på ca 25 kolonier. Den aller største er allikevel Runde på Sunnmøre med sine ca 5000 par. Arten ble for første gang funnet hekkende her (og i Norge) i ca 1921. I 1940 ble den funnet hekkende på Røst. Selv om arten er i spredning både i antall og geografisk på fastlandsnorge er det helt klart at vi under tellingene på tokt stort sett ser ikke-norske fugler. Arten er vidt utbredt, og hekker tallrikt i Storbritania, Island, Novaja Zemlja, Svalbard (inkludert Bjørnøya og Jan Mayen) og langs de Grønlandske kyster. Det er vanskelig å si sikkert hvor fuglene vi møter på tokt i Barentshavet kommer fra, men en liten pekepinn kan vi få ved å studere fjærdrakten. Fuglene blir nemlig generelt mørkere jo lenger nord man kommer. På fastlandet og Storbritania og Island er fuglene stort sett hvite på kroppen, mens det på Svalbard er vanligst å finne grå og gråblå fugler. Bildet kompliseres noe av at alle mellomformer finnes.

Arten må på land for å gjennomføre hekkingen. Den er ingen byggmester, og reiret er som regel ikke annet enn en liten grop i bakken oppe i en bratt fjellside hvor det ene egget blir lagt. Egget ruges i ca 50 dager, og ungen blir i reiret i ca 45 dager. Altså en ganske lang reirtid. I det hele tatt ser havhesten ut til ha god tid med det meste. Den blir ikke kjønnsmoden før den er minst 7 år gammel. Begge foreldrene hjelper til med ruging og ungepass, men de kan være på ”fisketur”  i flere dager om gangen før maken får avløsning. Redd for å fly er den heller ikke, og den tar gjerne turer på over 300km for å skaffe mat til ungen. Til tross for at eldste ringmerkinggjenfunn kun er 17 år, er det antatt de kan blir opp mot 50 år gammel.    


havhesthekkeplassbjrnya37.gif
Havhest på hekkeplass på Bjørnøya

Det er mange fiskere som hevder at havhesten blir sjøsyk når den av en eller annen grunn havner ombord i båter og begynner å kaste opp et illeluktende transekret. Dette er nok en aldri så liten misforståelse. Denne mindre sjarmerende siden ved havhesten er nemlig dens måte å forsvare seg på. Noe ringmerkere smertelig har fått erfare. Når havhesten føler seg truet, eller skal forsvare sitt avkom, har den nemlig et svært illeluktende forsvarsvåpen. På en nærgående trussel kan den spytte opptil 1,5 meter med en særdeles klissete transekret med en rivende lukt. Blir man spyttet på av en havhest, så glemmer man det aldri! For rovfugler som prøver seg på et lettvindt måltid i en fjellside er konsekvensen langt værre. Havørn, vandrefalk og hønsehauk har mang en gang måttet bøte med livet pga å få tilgriset fjærdrakten av havhest spytt. Olja i spyttet ødelegger fjærene, og jo mer rovfuglene prøver å pusse vekk griseriet jo flere fjær blir tilgriset. Etterhvert mister de flyveevnen og sulter ihjel, eller blir tatt av katter, rev eller mink. En havhest som havner ombord i en båt, klarer sjelden å lette igjen uten hjelp fra utenforstående. Arten er relativt hjelpesløs på land, og trenger en del luft under vingene for å fly. De ser nok dermed båten som en trussel (spesielt om den gynger opp og ned), og prøver nok å bli kvitt fienden ved å spytte på den. Som regel lite effektivt mot båter, men veldig effektiv for å skape myter angående sjøsyke.

Når man ser en havhest seile forbi, ser man også et annet pussig fenomen ved denne sjøfareren. Den har nesten alltid en liten vanndråpe hengende fra spissen av nebbet. Havhesten, i likhet med mange andre sjøfugler, har nemlig sin helt egen ferskvannsproduksjon. Den kan drikke saltvann, og gjennom spesiellet kjertler skiller den ut en høykonsentrert saltholdig væske som den kvitter seg med gjennom neseboret. Dråpen man ser på en havehest er derfor ”avfallsstoffenen” fra denne ferskvannsproduksjonen.

Så nå vet du som har lest dette at ser man en havhest seile forbi, så har den altså mer ved seg enn å likne en måke eller forfølge fiskebåter. Den er også havets beseirer.
 
  Foto: Eirik Grønningsæter”

 

les mer

Alle toktdagbøkene

Her er fartøyene


Flere av Grønningsæters bilder kan ses på nettstedet www.WildNature.no (ekstern lenke)
 

Fakta om Barentshavet

Størrelse: 1,4 millioner km2  (ca. 4 ganger så stort som Norge)
Dyp: Gjennomsnittlig dyp er 230 meter, største dyp er 500 meter
Fiskerier: Bunnfisk som torsk, hyse, blåkveite, gapeflyndre og uer. I tillegg lodde, reke, vågehval og grønlandssel

Spesielle forhold:

  • Store, årlige variasjoner mht. temperaturforhold og isdekke
  • Sokkelhav - del av kontinentalsokkelen rundt Polhavet
  • En av de største sjøfuglkonsentasjonene i verden; 20 millioner individer fordelt på nær 40 arter

Forvaltningen av de levende marine ressurser i Barentshavet skjer mellom Norge og Russland i fellesskap.
Russisk navn: Barentsevo More
 

Barentshavet