Så er det meste gjort. Fire av dei fem fartøya som har delteke i toktet er komne trygt i hamn. Berre ”G.O. Sars” er framleis ute, men også vi har no slutta av dekninga og gjeve oss i kast med ein to døgns stampekurs mot Tromsø.

Som museumsmann får man stadig spørsmålet hva skal dere med all den fisken på glass? Har dere ikke nok? Blir den brukt til noe, og i så fall til hva? Spørsmålene kommer like ofte fra fagfolk som fra menigmann.

På dette toktet med "Johan Hjort" er det også teke vevsprøvar av fisk for biomarkøranalysar. Ein biomarkør er ei målbar endring på vevs- eller cellenivå som kan bli påverka av forureining. For å kunne bruka og tolka desse endringane er det nødvendig å vita kva som er både normalnivå og normal variasjon, t.d. kan parameteren vere kjønnsavhengig eller variere med modning, alder, temperatur og sesong.

...eller kan vi faktisk få kunnskap om nettopp dette? Det er i hvert fall det som er målet for sjøpattedyraktiviteten på økosystemtoktene. Sjøpattedyrene er viktige topp-predatorer i Barentshavet. De er store og mange, og trenger mye mat. For å forstå sjøpattedyrenes rolle i dette økosystemet vil vi gjerne finne ut hva de beiter på – er det krill, lodde eller sild?

Midt blant en haug med stasjoner på trauste dyp, fikk vi endelig tatt et skikkelig dyphal. Vi befant oss på vestsiden av Svalbard og trålte oss ned på 1000 m; ryktet gikk på båten om at nå var sjansen der for å se noe som vi ikke hadde sett så mye av før.

Toktet med FF Jan Mayen rundt Svalbard har et hovedfokus på å kartlegge oppvekstområder for dypvannsartene blåkveite, uer (hovedsakelig snabeluer) og dypvannsreke (kjøpereke). I tillegg jobbes det mye med å artsbestemme alle fisk og grupper av evertebrater.

For oss pelagikarar som har reist på loddetokt i Barentshavet sidan 70-talet, har overgangen til dagens økotokt vore stor. Me fekk opplæringa vår i laben på ei tid då alt anna enn lodde, torsk og hyse vart karakterisert som ”botngraps”. Frå den perioden då me hadde dei såkalla fleirbestandstokta i Barentshavet, var det mange pelagikarar som også etter kvart tok del i prøvetaking av andre artar. Den store styrken er det gode samarbeidet mellom teknikarar med kvar sine spesialfelt. Saman vert me gode, er det noko som heiter, og det trur eg høver svært godt også i laben.

FF Johan Hjort fekk maskinproblem og vart taua til lands av Kystvakta tidlegare i månaden. Maskinen vart reparert i Tromsø, og etter mannskapsskifte 14. september stakk "Hjorten" til havs att med godt utkvilt og delvis nytt toktpersonell.

På årets økosystemtokt dekker FF Jan Mayen områdene rundt Svalbard. FF Jan Mayen er et forskningsfartøy som drives av Universitetet i Tromsø, og Havforskningsinstituttet leier båten fast 75 døgn i året. I sommerhalvåret bruker vi den hovedsakelig i områdene rundt Svalbard, siden dette områder kan være dekket av is. FF Jan Mayen har isklassifisering, noe som gjør den egnet for å gå på nord for 80 grader. Dekningsområdet til vår båt er områdene vest, nord og øst av Svalbard.

Eit snitt kan vera så mangt. Det er stor forskjell på eit gjennomsnitt, eit kirurgisk snitt og eit utsnitt. Når vi talar om snitt i samband med tokt er det som oftast oseanografiske snitt vi siktar til. Det er eit slikt "G.O. Sars" er i ferd med å gjennomføra i dag.

Ein forskar vert gjerne karikert som ein litt sær einstøing, som vaktar over funna sine, går sine eigne vegar, og er vanskeleg å samarbeida med. Slike folk finst nok, men kanskje helst på nedstøva kontor. Havforsking i felten er derimot samarbeid frå a til å.

Havforsking er spanande. Mange har god grunn til å misunna oss. Men som i alle yrker finst det også hos oss, ein sjeldan gong, ein grå dag på jobben.

Somme vil truleg, etter å ha lese denne meldinga til endes, meina at det skal lite til for å gjera ein havforskar glad. Det får så vera.

Det er blitt måndag, og vi har vore fire dagar på havet. Roen har senka seg både over havet og "G.O. Sars". Vaktlaga er komne inn i sine rutinar med arbeid og måltid og søvn, og stort meir er det ikkje tid til. I løpet av eit døgn tek vi om lag fire økosystemstasjonar, og sidan det er 35 nautiske mil mellom stasjonane går vi om lag 140 nautiske mil per døgn.

Så var "G.O. Sars" fylt opp med nytt toktpersonell, og vi arbeider oss nordover aust av Vardø. I skrivande stund ligg vi på den andre stasjonen etter at vi gjekk frå Kirkenes i går ettermiddag.

"G.O. Sars" er i dag på vei inn Varangerfjorden til Kirkenes for å skifte det vitenskapelige mannskapet. I morgen kommer det om bord 14 nye teknikere og forskere som skal være med til toktet avsluttes i Tromsø 30. september.

Første del av toktet er snart over, og det gir anledning til å oppsummere inntrykkene etter å ha foretatt planktonundersøkelser på ca. 40 stasjoner. Innsamlingen er gjennomført med vertikal trukket håv (WP-2) fra bunn til overflaten og fra 100 m til overflaten på samtlige posisjoner. I tillegg har det vært benyttet en flerpose planktontrål (MOCNESS) på enkelte posisjoner.

Vi er to hvalobservatører (Chantal og Gunnar) og en fuglobservatør (Eirik) som har våre arbeidsplasser bak vinduene i styrhuset på ”Johan Hjort”. Fra tidlig morgen til sen kveld følger vi med livet både på havet og i lufta, og registrerer hvilke hvaler og fugler vi ser. I tillegg får vi se hvordan lyset og fargene forandrer seg i løpet av døgnet, og hvordan været skifter fra time til time. På denne turen har vi sett mange hvaler og mange springere. Vi så noen vågehvaler de første dagene, og etter at vi kom til Bjørnøya har vi sett et stort antall finnhvaler og noen få knølhvaler.

Dagens toktrapport gir en gjennomgang av status og foreløpige resultater fra det felles norsk–russiske økosystemtoktet i Barentshavet høsten 2007 etter at halve toktet er gjennomført. Resultatene er foreløpige, basert på undersøkelser av mindre enn 50% av Barentshavet. Den endelige vurderingen av tilstanden i Barentshavet kommer etter toktet den 8. oktober.

Firetrådet tangbrosme (Rhinonemus cimbrius) er langstrakt bunnfisk som kan bli opptil 40 cm lang. Den er i slekt med brosmen, og har fire karakteristiske tråder rundt munnen. Voksne individer opptrer jevnlig i bunntrålfangstene i det sørlige og vestlige Barentshavet.

Michael Vecchione er amerikansk blekksprutekspert. Han er med som gjesteforsker om bord på ”Johan Hjort” på økosystemtokt i Barentshavet.
- Det er ikke stort mangfold her, men samtidig er dette lite kjent, skriver han i denne engelske toktrapporten.
Vecchione er ansatt ved National Museum of Natural History, Smithsonian Institution.

Det er alltid en viss spenning forbundet med tråling, for vi vet aldri helt sikkert hva vi får opp før vi har fangsten på dekk. Det er spennende å se med egne øyne hvordan faunaen forandrer seg fra sted til sted, og ikke minst få undersøkt hva de ulike ekkoloddregistreringene faktisk er. Men i blant får vi opp veldig rare ting i trålen, spesielt i bunntrålen.

Bjørnøya ligger omtrent midt mellom Fastlands-Norge og Spitsbergen, og er en kjær oase for sjøfolk og andre som farer på kryss og tvers av Barentshavet. Søndag formiddag ankret vi opp et par timer utenfor Hvalrossbukta der vi gikk i land med MOB-båten (mann-over-bord).

Denne gangen tenkte jeg å skrive litt om SEAPOP (Seabird Populations). Dette er et overvåkings- og kartleggingsprosjekt som startet i 2005, og som skal overvåke sjøfuglbestandene i Norge og Svalbard og dertil tilhørende havområder. Innen prosjektperioden på 10 år skal SEAPOP prøve å kartlegge utbredelsen av hekkende og overvintrende sjøfugl langs alle kystlinjer av Norge og Svalbard. En del av distribusjonen vil bli beregnet ved hjelp av statistiske modeller i nært samarbeid med Havforskningsinstituttet og blir basert på Økosystemtoktene.

Kysten spiller en viktig rolle i havforskning, ikke bare i en økologisk sammenheng som gyteområde og oppveksthabitat for mange arter, men også som geografisk referanse. Steder som Nordkapp og Fugløya (i Troms) er i 100 år blitt brukt som endepunkter i hver sin linje av faste oseanografiske stasjoner – såkalte snitt.

Mesteparten av havbunnen er ennå ikke sett av menneskeøyne men vi har utviklet redskaper til å ta prøver av havbunnen med på land. Slik har vi gjennom flere generasjoner av forskere, fått stadig mer informasjon om hva som finnes der nede på havdypet. Med ny teknologi som videorigg og kamera kan vi også studere livet rett over havbunnen på en helt ny måte.

De viktigste fiskeslagene i Barentshavet gyter langs kysten og langs eggakanten i løpet av seinvinteren og våren. Fiskeeggene og -larvene lever passivt som drivende plankton i de øverste vannmassene, før de blir store og sterke nok til å svømme selv. I løpet av sommeren gjennomgår fiskelarvene en transformering, fra å være nærmest gjennomsiktige små gelatinvesener antar de nå en form og fargetegning som er svært lik den de får som voksne.

Første stasjon på økosystemtoktet var på Tromsøflaket. I går gjorde forskerne et tråltrekk der som resulterte i en bunntrål med over 4 tonn svamp. Bentosspesialistene om bord fikk mer enn nok å gjøre med å sortere og veie haugen med svamp som fylte hele tråldekket. Svetten rant, og måltider ble utsatt til fordel for svampen, men på tre timer var all svampen undersøkt, målt og veiet.

I disse dager er norske og russiske forskningsfartøyer i gang med årets største og mest omfattende overvåkingstokt i Barentshavet – høstens økosystemtokt. Havforskningsinstituttet deltar med tre fartøy. "Johan Hjort" begynte på toktet 1. august, "G.O. Sars" begynte 14. august, og Jan Mayen starter 10. september. Sammen med to fartøyer fra det russiske havforskningsinstituttet PINRO (Smolensk og Vilnus) vil hele den isfrie delen av Barentshavet bli undersøkt. Toktet varer frem til 30. september, og uken etter samles de norske og russiske forskerne i Murmansk for å skrive felles toktrapport.