Hopp til hovedteksten
21_herring_gull_in_sunset.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Sjøfuglenes utbredelse og tetthet i Barentshavet

Sjøfugl har tradisjonelt sett stått i fokus med hensyn til akutte oljeutslipp. Imidlertid har kunnskapen om sjøfuglenes utbredelse i åpent hav vært relativt begrenset. Som følge av økt oljeaktivitet i Barentshavet var det derfor ønskelig å forbedre metodikk og tilegne seg mer kunnskap på dette feltet og dermed forbedre presisjonen til oljeselskapenes miljørisikovurderinger. [24.08.05]


Sjøfugl har generelt en flekkvis utbredelse, dvs. at store konsentrasjoner av fugl ofte befinner seg innenfor relativt små områder. Dette får stor betydning for hvilket skademønster man kan forvente å observere etter et akutt oljeutslipp. Store konsentrasjoner av fugl kan være tilknyttet viktige og forutsigbare marine leveområder. Dermed kan man vurdere visse områder som mer eller mindre sårbare for oljesøl. Imidlertid er tilfellet ofte det motsatte: fordelingsmønsteret av sjøfugl kan være flyktige og uforutsigbare. Ofte vil det derfor være vanskelig å komme med noen risikovurdering.

En risikoanalyse ved ulike skadebilder ved oljeutslipp må da vurderes ut fra sjøfuglenes fordelingsmønster og den romlige forutsigbarheten til disse mønstrene. NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) har videreutviklet metodikken på dette feltet, noe som muliggjør estimering av populasjonsstørrelser og utbredelse i relasjon til viktige marine økosystemkomponenter (se ellers Fauchald, P. et al. 2005, NINA Rapport 64, 35 pp for mer informasjon). Hovedfokus har vært på de syv vanligste artene som opptrer i åpent hav: alkekonge, lunde, lomvi/polarlomvi, havhest, polarmåke og krykkje.

Hvordan blir data samlet inn?

Observasjonene gjøres fra broen i en 90 graders sektor med 300 meter i radius langs et transekt når fartøyet går med relativt konstant hastighet. Alle fugler som blir observert innenfor transektet blir registrert med art, antall, tidspunkt, avstand og om de flyr eller svømmer. Posisjonen blir kun oppgitt ved start og stopp av et transekt. De fire mest vanlige alkefuglene, alkekonge, lunde, lomvi og polarlomvi er arter som er relativt upåvirket av tilstedeværelsen av fartøyet. Derimot har vi ”skipsfølgere” som omfatter måker og havhest. Disse er overflatebeitere og følger etter båten, spesielt når det er snakk om fartøy som driver forskningsfiske med trål. Tettheten av disse artene blir derfor overestimert da sjansen for å telle de samme fuglene er relativt stor. Derfor blir disse artene telt som punktobservasjoner hver halve time i en 300-meters sirkel rundt båten istedenfor kontinuerlig langs transektene.
 

Hvordan har det gått så langt?

Før vi kom inn mot Nordkapp var det ikke de helt store konsentrasjonene av fugl.  Lunde har vært den mest vanlige alkefuglen å se hittil. Men for en som er interessert i fuglekikking så var det selvfølgelig gøy å se gårlire. Dette er en art som hekker på den sydlige halvkule og som kommer nordover når det er sommer her. På høsten begynner de imidlertid å trekke sørover igjen. Ellers har vi jo en fast ”gjeng” av havhest, krykkje, gråmåke og svartbak som følger båten. Ellers har følgende blitt sett: havsule, lomvi, tyvjo, rødnebbterne og en dvergfalk som ble sett svirrende over båten.  Jeg forventer å se polarjo, alkekonge, polarlomvi etter hvert som vi kommer lenger nord i Barentshavet. Kanskje blir det også sett flere stormfuglarter som havsvale, stormsvale og storlire.

Av Erik Olsen, toktkoordinator og toktleder på FF G.O. Sars

Kontaktpersoner

Erik Olsen
934 39 256