Hopp til hovedteksten
Chaetoceros372.gif
Utskriftsvennlig versjon

Små organismer - stor betydning

Etter tre uker til havs dukket Bouvetøya opp foran oss i all sin prakt med blåis, snø og fjell i et øyeblikk av solskinn. Noen minutter senere er øya igjen borte i et tåkehav. På prøvetakingsstasjonen nær øya var den antarktiske krillen Euphausia superba spesielt stor (opp til 6 cm lang), og med magen og tarmen full av en grønnaktig masse. Krillen lever av små planktonalger som er viktige i Sørishavet, og ved undersøkelser av tarminnholdet under mikroskop fant vi rester av ulike kiselalger.

Over: 
Kiselaglen
Chaetoceros dichaeta under mikroskop tatt fra håvtrekk i Sørishavet. Foto: Bente Edvardsen

Et mål med toktet og AKES-prosjektet er å finne ut av hvor mye planteplankton som er tilgjengelig som føde for høyere nivåer i næringskjeden som krill og salper i ulike områder, hvordan de er fordelt med dypet og hvilke arter som er til stede. Vi ønsker også å få mer kunnskap om hvilke miljøfaktorer som bestemmer algemengden og sammensetningen av arter.

Med vannhentere festet til en rosett med elektroniske sensorer (CTD) får vi opp vannprøver fra 1500 til 5 meters dyp. Vannet tapper vi på ulike flasker for senere analyser av vannkjemi, klorofyll a (et mål for algemengde) og planteplanktonets artssammensetning og mengde. Prøvetakingen foregår natt som dag. Vi trekker også en planteplanktonhåv fra 100 m dyp opp gjennom vannsøylen til overflaten for å samle opp planktonalger større enn 10µm (tusendels millimeter). Algene samles da i en liten beholder i bunn og overføres så til flasker, og deretter tilsettes fikseringsmiddel for å bevare formen.


Klargjring372.gif
CTD-sonde med vannhentere klar for innsats i dypet. Planktonhåv sees til høyre på bilde. Foto: Espen Bagøien


Kiselalger dominerer i håvplanktonet. Mange av slektene vi finner i norske farvann finner vi også igjen her (for eksempel Chaetoceros, Dactyliosolen, Fragilariopsis, Pseudo-nitzschia, Proboscia og Rhizosolenia), men artene innen disse slektene er ofte forskjellige. Kiselalger er omgitt av et beskyttende kiselskall, og flere celler sitter ofte sammen i lange kjeder. Slekten Chaetoceros, som kjennetegnes av celler i kjede og med lange kiselbørster, omfatter flere hundre arter og mange av disse finnes også i norske farvann. Arten Chaetoceros dichaeta er kun funnet i Sørishavet og er vanlig i våre håvtrekk. En annen vanlig kiselalge i våre prøver, såvel i håvtrekk, vannprøver og krillmager er den kjededannende Fragilariopsis kerguelensis. Også denne arten har sin hovedutbredelse i Sørishavet.


Fragillariopsis-372.gif
Den kjededannende kiselalgen Fragilariopsis kerguelensis. Foto: Bente Edvardsen


For å kunne bestemme tettheten av hver art teller vi celler i et kjent volum av vannprøven under mikroskop. De aller minste planktonorganismene, såkalte pico- og nanoplankton (bl.a. ulike flagellater) og mindre former av kiselalger dominerer nå i antall. Dette er typisk for en sensommersituasjon både her i Sørishavet og i hjemlige farvann og kan være koblet til lave næringssaltnivåer. Lite er kjent om mangfoldet blant de minste planktonalgene i Sørishavet. På ekspedisjonen med ”G.O. Sars” tar vi prøver av disse som senere skal undersøkes i elektronmikroskop og med genetiske metoder i laboratorier ved Universitet i Oslo.

Om bord finnes også temperaturkontrollerte rom med vekstlys hvor vi kan dyrke alger og utføre veksteksperimenter. I flasker med algemedium vokser det nå planktonalger som muliggjør inngående undersøker av deres morfologi, genetikk, biokjemi og fysiologi.

 

Skrevet av

Bente-Edvardsen100x100.gif

Bente Edvardsen er professor i marinbiologi ved Biologisk institutt, UiO. Hun forsker på planktonalgers økologi og evolusjon og er spesielt interessert i de aller minste planktonalgene, deres mangfold og utvikling, og hvordan mengden og sammensetningen forandrer seg over tid som funksjon av ytre miljøfaktorer og indre tilpasninger.


les mer


 

Les mer

om havområdet på temasidene om Antarktis.