Hopp til hovedteksten
amfipode372.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Planktonundersøkelsene i Sørishavet

Som det framgår av ekspedisjonens tittel ”Antarctic Krill and Ecosystem Studies” er antarktisk krill, Euphausia superba, og dens omgivelser sentrale i de pågående undersøkelsene. Euphausia superba er den største krillarten i verden, og oppnår en maksimallengde på 6,3 cm. Totalt sett er det foretatt tallrike undersøkelser av denne krillen i Antarktis, men det området hvor ”G.O.Sars” -toktet har gått, dvs. fra Sør-Georgia til Bouvetøya, har vært gjenstand for få undersøkelser. Forventningene til og usikkerheten på hva vi ville finne av plankton i området var derfor store.

MultisamplerTRRL372.jpg
Multisampleren kommer opp på tråldekket.

Planktoninnsamlingen har vært foretatt med flere ulike redskaper. Med en svært finmasket håv, maskene er 0.010 mm store, tas prøver av det mikroskopiske planteplanktonet, likeens samles  planteplankton ved å filtrere noen desiliter vann fra ulike dyp.  Dyreplanktonet er av et svært stort størrelsesspekter, og ulike redskaper benyttes for å samle dette.  En håv med maskevidde 0.090 mm fanger det minste dyreplanktoner,  mens en trål med kvadratmeter åpning og maskevidde 0.180 mm  tar litt større organismer. Denne trålen er utstyrt med 8 nett som kan åpnes og lukkes i dypet på kommando fra båten. Dermed får man en vertikalfordeling av planktonet i vannsøylen. Krill og fisk har så stor svømmeevne at de kan unnslippe denne redskapen. For å få kvantitativt riktige fangster av krillen benyttes en krilltrål, utstyrt med fem nett, åpningen på trålen er 36 kvadratmeter, stor nok til at krillen ikke kommer unna.


MultisamplerBOKSER372.jpg
Når nettene multisampleren åpnes, ender innholdet til slutt opp i disse bøttene. 
 

For planktonbiologene om bord er spenningen like stor hver gang et av redskapene kommer på dekk. De er kjente med mange ulike og merkelige planktonorganismer fra nordlige områder, men dette overgås fullstendig av de forunderlige skapningene som befinner seg i kalde vannmassene her nede.  De som måtte være av den oppfatning at dyrelivet i Sørishavet er fattig og uinteressant tar fullstendig feil.  Fra dypet kommer merkelige krepsdyr, spesielt amfipoder (beslektet med marflo eller strandlopper), noen knallrøde og bløte som gele, andre kledd i et hardt panser, noen med store øyne, andre blinde. Maneter og små blekksprut runde som klinkekuler, det samme er verdens største muslingkreps som vi fanger i stort antall i dypet. Og salper i tusentall. De geleaktige salpene kommer av og til inn i Norskehavet og til norskekysten, her i sør forekommer de i kolossale mengder og fyller av og til redskapene til randen.

Krilltral372.jpg
Karl Johan Nilsson spar krill opp i bøtten som Svein Iversen holder. Tilskuerne er Dag Inge Blindheim, Kjetil Veivåg og Svein Are Simonsen (fra h).


Men arbeidet består i mer enn å observere og forundre seg over alt det merkelige planktonet det kalde miljøet har frambrakt. Prøver skal tas vare på for senere analyser i laboratoriet i Bergen, enkelte prøver blir antakelig også sendt til ekspertise ved utenlandske institusjoner som har lengre erfaring fra forskning i Antarktis. Etter et par ukers tokt her nede har imidlertid biologene lært å identifisere de fleste større organismene, spesielt ulike krill og andre krepsdyr.


Botte372.jpg
Eksempel på fangst fra et av nettene i multisampleren.

Studier av den antarktiske krillen er som nevnt en av hovedmålsetningene ved ekspedisjonen. Nær Sør-Georgia forekommer denne i store mengder, når vi nærmer oss Bouvetøya får vi fortsatt krill i trålredskapene, men mengdene er betydelig redusert. I tilegg til vurderinger av mengder, observasjoner på ekkolodd o.a. har vi brukt mye tid på lengdemålinger av krillen, og ikke minst med å bestemme modningsgrader. Den antarktiske sommeren er tiden da krillen skal gyte. Dette er vel kjent lengre sør og vest, i området rundt den antarktiske halvøyen, hvor det har vært gjennomført omfattende studier av krillen. Strekningen fra Sør-Georgia til Bouvetøya er imidlertid lite undersøkt mht. krillgyting, oppfatningen har gjerne vært at krillen ikke gyter her.  Våre undersøkelser så langt, da kun en liten del av materialet er bearbeidet, viser at en stor del av krillen er gytemoden, noen er allerede utgytte.


Salpe372.jpg
En av de mange salpene som til tider har fylt redskapene våre til randen. Salper (Thaliacea) er en klasse av frittlevende kappedyr.

Dyreplanktonundersøkelsene har som mål å kartlegge mengde og artsmangfold i områder som før er lite undersøkt. Denne kunnskapen ønsker vi å koble til mengde og forekomst av havets primærprodusenter, nemlig de ørsmå planktonalgene som er grunnlag for nesten alt liv i havet. De er .at for dyreplankton som igjen spises av mesopelagiske fisk og særlig lysprikkfisk som vi hovedsaklig finner i den dypere delen av vannsøylen.

Artsrikdommen for denne gruppen av mesopelagisk fisk er betydelig høyere enn det en finner i våre hjemlige farvann og det er således en svært spennende gruppe å studere. Det er en av de viktigste komponentene i det Antarktiske økosystemet ved siden av krill. De aller fleste av disse artene har nettopp dyreplankton og krill som sin viktigste føde. Ved å bruke ekkolodd fra forskningsfartøyet, samt ved av annen type avansert instrumentering  som settes ut på havbunnen eller senkes ned fra fartøyet, kan vi skaffe oss kunnskap om hvordan plankton og fisk foretar døgnlige vandringer fra dypere vann og opp mot overflaten for å beite. 


Ekkoloddene registrerer slør eller stimer av fisk og plankton, og ved hjelp av ulike redskaper kan vi ta prøver av organismene vi mener vi ser på de akustiske instrumentene og derved dokumentere hvilke typer dette er og hvordan disse fordeler seg i vannsøylen. Det er også mulig å dokumentere adferden til enkeltindivider og stimer av krill på samme måten.  Slik kunnskap er av stor betydning for flere av prosjektene om bord.


En annnen viktig oppgave på ekspedisjonen er å kartlegge veksten av krill i de områdene vi arbeider.  Dette gjøres ved en spesiell type eksperimenter hvor vi først fanger levende krill  med trål eller håv og så overfører dem til et klimarom hvor enkeltindivider  plasseres i  egne kammer som lar oss overvåke hvor ofte de skifter skall. På samme måte som hos reker skifter krillen sitt ytre skjelett med jevne mellomrom, en prosess som er avhengig av temperatur og fødestatus.  Ved å måle det gamle skallet mot det nye som er dannet under,  er vi i stand til å si hvor hurtig og hvor mye dyret vokser. Variasjon i vekstmønster kan sammen med and bestandskarakteristika som lengdefordeling og modningsgrad,  fortelle  oss mye om tilstanden til krillbestanden i undersøkelsesområdet.


Skrevet av: Bjørnar Ellertsen, forsker ved Havforskningsinstituttet

BjrnarB100.jpg


Les mer

om havområdet på temasidene om Antarktis.