Hopp til hovedteksten
Kalibreirng3a350.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Kuler og kalibrering

Snart skal vi ut på havet og lete etter krill og makrell isfisk og prøve å finne ut hvor store mengder det er ved å gjøre akustiske målinger med ekkolodd og sonar. Da må måleinstrumentene være så nøyaktig som mulig. De siste dagene har gått med til kalibrering - og i dag fikk vi gjester til lunsj.


Martin Dahl og Jarle Kristiansen (til høyre) i sving med å plassere kalibreringskulen innenfor sirkelen på 2,5 meter på 30 meters dyp.

- Helst skal du kalibrere i det farvannet hvor du skal foreta målingene. Forholdene kan forandre seg fra det ene stedet til det andre. Ekstra viktig er det å kalibrere i dette farvannet hvor vi ikke har vært før. Det kan også ha skjedd noe under den lange reisen ned til Sørishavet som har påvirket utstyret, sier Rolf Korneliussen som er ansvarlig for de akustiske målingene på toktet.

Etter strandhugget i Grytviken har vi flyttet oss til en annen fjordarm på Sør-Georgia og ankret opp utenfor Stromness, en annen gammel hvalstasjon. Det er her tyskerne kalibrerer sitt akustiske utstyr når de er på tokt i området. En hovedutfordring er at båten må ligge så stille som mulig når kalibreringen pågår.


Kalibrering6a350.jpg
Kulene som benyttes er av ulik størrelse og må byttes ut avhengig av hvilken frekvens det kalibreres på. Her er Martin Dahl i sving med kulebytte.

Kalibrering4a160.jpg
Bildet til høyre: En snelle som drives av en vindusviskermotor med en lang stang. Med tre slike plasseres kalibreringskulene med forbausende nøyaktighet 30 meter under overflaten.

Under kalibreringen slippes en kule ned 30 meter under overflaten. Da er den 20 meter under bunnen av båten. Denne kulen vet forskerne hvor mye ekko avgir. Dermed kan målingene fra kalibreringen sammenlignes med ”fasiten”. Det holder imidlertid ikke bare å måle rett under båten. Kulen flyttes rundt i en sirkel med 2,5 meters diameter for å få riktig kalibrering. Kulen er hengt opp i to snører på ene siden av båten og ett på den andre. Ved å slakke og gi ut på disse snørene, kan kulen plasseres i de ulike ønskede posisjonene.

Det er ikke enkelt å holde båten i ro når det kommer sterke kastevinder nedover dalen og utover i fjorden selv om den ligger spent opp mellom tre ankre. Nysgjerrige sel kan komme borti kulen, og i verste fall stikke av med den. Starten på kalibreringen gikk tregt i går. Det tok seg opp utover kvelden og i dag tidlig. Utpå dagen ble bevegelsene for brå igjen.

Vi har med oss 12 svingere, som enhetene som sender og mottar signaler til ekkolodd og sonarer gjerne kalles. Alle disse skal kalibreres på ulike frekvenser, så nå håper vi bare at vinden legger seg og selen holder seg borte. Ikke alle frekvensene kan bruke samme kule, så med ujevne mellomrom må kulen byttes ut i en med rett størrelse. I mellomtiden har vi hatt besøk om bord – av nordmenn ikke mindre.


Besok1a350.jpg
Dugnadsjengen fra hvalstasjonen på Husvik på besøk på G.O. Sars. Thorfinn Myhre, Colin Doole, Henrik Kulms, Hans Kristian Røkenes og Eirik Myhre (fra venstre).

Utpå formiddagen stakk lettbåten av gårde og kom tilbake med fem karer fra Sandefjord, Drammen og Sokna. I Husvik, vågen bortenfor her vi ligger, holder de fem på å legge nytt tak og bytte vinduer på den gamle bestyrerboligen på en av de mange hvalstasjonene som ligger strødd langs hele kysten av Sør-Georgia. Når de er ferdig der, skal de videre til den hvalstasjonen vi har ankret opp utenfor, Stromness, for å fortsette med reparasjonsarbeider på oppdagelsesfareren Ernest Shackletons opprinnelige villa. Den skal måles opp, og dører og vinduer skal tettes igjen slik at ikke vær og vind gjør mer skade. Senere skal det vurderes om villaen, som er et yndet turistmål for britene, skal flyttes til et sted hvor den er letter tilgjengelig.

- Det er bare helt rått å være her, sier Thorfinn Myhre. Karene er i kjempehumør og setter stor pris på å få komme om bord i båten selv om det ikke er så fryktelig lenge siden de ankom Sør-Georgia. De bytter mer enn gjerne en dag med montering av nye vinduer med en dag om bord i "G.O. Sars". Her fikk de lunsj, omvisning, anledning til å ta en dusj og muligheten til å ringe hjem. Følget fra ”G.O. Sars” som hadde vært i land på Falklandsøyene, traff på den ene av dugnadsgjengen. Han inviterte til besøk, men hadde ikke helt fått med seg hvilken båt følget tilhørte. Dermed ble dette en aldri så liten overraskelse for de fem.


Besok2a350.jpg
Dugnadsgjengen foran bestyrerboligen i Husvika.

- I formiddag var det mange turister som kom i land i gummibåter. Så kom det en båt med noen folk som så annerledes ut. Vi trodde det var noen russere vi hadde snakket med over radio. De hadde lovet å komme innom med et værvarsel, men så hilste de på klingende nordnorsk!, forteller karene. De får ikke betalt for arbeidet på den tidligere hvalstasjonen. Det er britiske South Georgia Heritage Trust som dekker reise og opphold. Næringslivet i Sandefjord sponser utstyr og mat, med mer. Blant annet kommer malingen fra Jotun.

Og karene stusset ikke da de fikk anledning til å dra på denne dugnaden på andre siden av kloden. Noen særlig hvalfangerinteresse er det ikke alle av dem som har, men Henrik Kulms har nettopp fått kulturprisen i Sandefjord for sin private hvalfangstsamling. Karene har en egen blog som heter South Georgia Expedition 08 på blogspot som interesserte enkelt finner frem til med et søk på nettet. 

 

 

Les mer

om havområdet på temasidene om Antarktis.