Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Yersinia ruckeri - Yersiniose

Agens

Yersinia ruckeri er en gram negativ bakterie som forårsaker sykdommen yersiniose, også kalt rødmunnsyke (Enteric redmouth disease). Det er beskrevet i alt fem ulike serotyper av bakterien (Austin & Austin 2007) . I Norge domineres sykdomsutbrudd av serotype O1 med noen enkelte utbrudd av O2 (Hjeltnes mfl. 2017) og det ser ut til at isolatene som forårsaker sykdomsutbrudd hører til en enkelt type, unik for Norge. Ulike «husstammer» synes etablert i enkelte anlegg med gjentagende yersiniose-problemer (Gulla mfl. 2017). Bakterien har liten toleranse for salt, veksten reduseres betraktelig alt ved 10 ‰ saltholdighet (Austin & Austin 2007). Y. ruckeri produserer en rekke ekstracellulære produkter (toksiner) som er viktige virulensfaktorer. Det er påvist forskjeller i virulens hos ulike isolater.

Utbredelse

Yersiniose er globalt utbredt og påvist i hele Europa, Nord- og Sør-Amerika, Australia, Midtøsten, Kina og Sør-Afrika, og finnes i både, fersk-, brakk- og saltvann (oppsummert i (Kumar mfl. 2015).

Vertsregister

Yersiniose rammer i hovedsak laksefisk og har mange steder i Europa forårsaket store problemer i oppdrett av regnbueørret. I Norge er det i all hovedsak laks som er affisert. Bakterien er i tillegg isolert fra en rekke arter i fersk- brakk- og saltvann bl.a. harr (Thymallus thymallus), sik (Coregonus lavaretus), gjedde (Esox lucius), ål (Anguilla anguilla), karpefisk (Cypriniformes), abbor (Perca fluviatilis), ulker (Cottidae) og sei (Pollachius virens) (Larsen mfl. 1999). De fleste av disse var friske bærere. Bakterien er også isolert fra andre dyr som f. eks måker og skilpadder (Kumar mfl. 2015). Det er derfor mulig at andre arter vil kunne fungere som reservoar og vektor for bakterien. I 2016 ble Y. ruckeri for første gang påvist på rensefisk (grønngylt, Symphodus melops) (Hjeltnes mfl. 2017).

Sykdom

Yersiniose har mange av de sammen kjennetegnene som andre gram negative septikemier. Et spesielt kjennetegn som også har gitt sykdommen sitt navn, er blødninger under huden (subkutane) rundt munn og betennelse og ødeleggelse (erosjon) av kjevepartiet. Andre ytre tegn er blødninger i og rundt finnebasis samt finneråte og utstående øyne (eksoftalmi), pigmentforandringer, balanseproblemer / endringer i svømmeadferd og «sviming». Innvendig i fisken er det vanlig å observere blødninger i muskulatur, fettvev og tarmkanal, bukvæske (ascites), svullen milt og nyre. Sykdomsforløpet er ofte akutt hos mindre yngel og med betydelige tap. Ved et akutt sykdomsforløp er kliniske tegn ofte begrenset. Ved kronisk forløp har en mer uttalte sykdomstegn.

Transmisjon

Yersiniose smitter horisontalt fra fisk til fisk. Gjeller er sett på som viktig innfallsport for bakterien (Kumar mfl. 2015), men i studiet gjort av Khimmakthong mfl. (2013) vises det at hud, sidelinjeorgan, ryggfinnen og mage- tarmkanal er viktige organer for opptak av både levende og inaktiverte Y. ruckeri celler. Mange arter kan være friske bærere. Dette inkluderer ikke bare fisk, men også sjøfugl og pattedyr (Bruno mfl. 2013). Slike arter vil også kunne fungere som et reservoar og vektor for bakterien. Overlevelsen til Y. ruckeri utenfor en vert kan være langvarig. Den overlever passasje gjennom tarmsystemet til sjøfugl, den har også evne til å overleve lenge i sediment og i fersk- og brakkvann etter et sykdomsutbrudd.

Fisk som overlever smitte vil få bærerstatus og det er vist i regnbueørret at opp mot 25% av en populasjon kan ha Y. ruckeri i baktarm. Utbrudd er ofte sett i sammenheng med stress. Og det er vist at ved å utsette fisken for stress kan fisken igjen frigjøre bakterien og smitte andre individer. Frigjøring av bakterien via fiskeskit er trolig en viktig smittevei (Kumar mfl. 2015).

Y. ruckeri viser også god evne til dannelsen av biofilm på materialer som benyttes i oppdrettsnæringen (Coquet mfl. 2002).

Observasjoner av infeksjoner i villfisk

Yersiniose er rapportert i populasjoner av ulike arter av laksefisk: brunørret (Salmo trutta), bekkerøye (Salvelinus fontinalis), flere arter av stillehavslaks (Oncorhynchus) og atlantisk laks (Salmo salar). I tillegg er sykdommen registret hos flere ubeslektede nord-amerikanske fisker (Austin & Austin 2007). Y. ruckeri er også satt i sammenheng med dødelighet av kjønnsmoden sik i Norge på begynnelsen av 90-tallet (Larsen mfl. 1999).

Observasjoner av infeksjoner i oppdrettsfisk

I Norge forekommer infeksjoner med Y. ruckeri både i settefiskanlegg og sjøanlegg. Utbrudd ser ut til å være hyppigere i resirkuleringsanlegg. I sjøfasen kommer utbruddene gjerne like etter sjøutsett og sannsynligvis som følge av at fisken tar med seg smitten fra settefiskfasen. Det forekommer også utbrudd av yersiniose på større fisk i sjø. I Norge ser utbruddene ut til å være regionalisert, men mange utbrudd fra Midt-Norge (Trøndelag) og nordover (Hjeltnes mfl. 2017).

Bevis for smitte fra oppdrett til villfisk

En rekke villfiskarter i ferskvann kan være bærere av bakterien, og det er også funnet vill abbor (Perca fluviatilis) med yersiniose i forurensede innsjøer i Finland (Weismann 2007). Det er ofte sannsynlig at villfisk er kilde for bakterien i settefiskanlegg. Det er ikke påvist smitte og sykdom i villfisk som følge av yersioniose i oppdrettsfisk.

Bevis for smitte fra villfisk til oppdrettsfisk

Det er ikke vist smitte fra villfisk til oppdrettsfisk

Kunnskapshull

Yersiniose er en sykdom som først og fremst er forbundet med ferskvann. Problemene med yersinioseutbrudd i sjø, byr derfor på helt nye problemstillinger. Det er behov for kunnskap om virulente stammer i oppdrett, om disse har andre egenskaper enn de stammene som finnes naturlig i området, og hvordan disse påvirker vill laksefisk. Det er også behov for kunnskap om reservoar, overlevelse, transport og smitte av bakterien i sjø. Om det forekommer og i hvilken grad det forekommer smitteoverføring mellom rensefisk og laksefisk i merd, er også ukjent.

Referanser

Austin B & Austin DA (2007). Characteristics of the pathogens: Gram-negative bacteria. Bacterial fish pathogens Disease of farmed and wild fish. B. Austin and D. A. Austin. Chichester, Springer: 81-150.

Bruno DW, Noguera PA & Poppe TT (2013). A colour atlas of salmonid diseases Springer.

Coquet L, Cosette P, Junter GA, Beucher E, Saiter JM & Jouenne T (2002). Adhesion of Yersinia ruckeri to fish farm materials: influence of cell and material surface properties. Colloids and Surfaces B-Biointerfaces 26(4): 373-378.

Gulla S, Lagesen K, Colquhoun D (2017) Yersiniose i Norge: Spredning av en vertstilpasset virulent klone? Frisk Fisk, Bergen 1-2 februar

Hjeltnes B, Bornø G, Jansen MD, Haukaas A & C. WS (2017). Fiskehelserapporten 2016. 4: 1-124.

Khimmakthong U, Deshmukh S, Chettri JK, Bojesen AM, Kania PW, Dalsgaard I & Buchmann K (2013). Tissue specific uptake of inactivated and live Yersinia ruckeri in rainbow trout (Oncorhynchus mykiss): Visualization by immunohistochemistry and in situ hybridization. Microbial Pathogenesis 59-60: 33-41.

Kumar G, Menanteau-Ledouble S, Saleh M & El-Matbouli M (2015). Yersinia ruckeri, the causative agent of enteric redmouth disease in fish. Veterinary Research 46(1): 103.

Larsen JL, Pedersen K, Eggset G, Gudmundsdottir B, Høie S, Lorenzen E, Håstein T, Olsen AB, Kvellestad A, Dale OB & Hjeltnes B (1999). Bakteriesykdommer. Fiskehelse og fiskesykdommer. T. Poppe, Universitetsforlaget. 1: 68-126.

Weismann T. (2007) Infection by Yersinia ruckeri (ERM). I Raynard R, Wahli T, Vatsos I and Mortensen S. (Red.) European Commission/Veterinærmedisinsk Oppdragssenter, s 188-190.

Kontaktpersoner

Nina Sandlund
55 23 85 80