Vårt blåskjell er i Europa utbredt fra Nord-Spania i sør til Kvitsjøen i nord. Arten er nylig også funnet på Svalbard, og det er stilt spørsmål om dette er et resultat av endring i klima.
Blåskjellet er festet med byssustråder til hardbunn, og forekommer ofte i stort antall i tidevannssonen. Det finnes ofte også under tidevannssonen. Skjellet dominerer mange steder, både i antall og produksjon, bunnfaunaen i kyst og fjordstrøk.
Det er i produktive områder rapportert tettheter på flere tusen blåskjell per kvadratmeter, og produksjonen er sammenlignbar med høyproduktive systemer som regnskog og tareskog.
Blåskjellets høye toleranse for ekstreme miljøforhold (temperatur, saltholdighet og tørrlegging) gjør at det også kan trives på andre dyp og i områder hvor det naturlig ikke forekommer. Den naturlige utbredelsen i dypet er typisk regulert av biologiske faktorer, som predasjon og konkurranse.
Eksempler på rovdyr (predatorer) som begrenser utbredelsen under tidevannsbeltet er sjøstjerner, krabbe og snegl. I fjordene kan man få bunnslåing på samlere helt ned på 15–20 meters dyp, mens det ved kysten er betydelig grunnere bunnslåing, ofte bare et par meter eller grunnere.
Totalt i verden dyrkes det 1,5-2 millioner tonn blåskjell årlig, og en tredjedel av denne produksjonen skjer i Europa. I Norge er blåskjellnæringen fortsatt i en utviklingsfase, men betydelige utfordringer må løses før denne næringen blir økonomisk bærekraftig, til tross for at vi produksjonsmessig har det største potensialet i Europa.
