Arten lever på 20–800 m dyp, på bløtbunn av sandblandet mudder eller leire hvor den graver huler opptil 20–30 cm ned i sedimentet.
Voksne sjøkreps er stedbundne. I hvor stor grad de frittflytende larvene spres mellom bestandene vet man lite om.
Hunnen gyter om sommeren og bærer de 1 000–5 000 eggene under halen i 8–9 måneder. Larvene driver fritt i sjøen i 11–60 dager før de bunnslår.
Sjøkrepsen er altetende og tar krepsdyr, bløtdyr og børstemark så vel som åtsler. Selv blir den spist av mange arter bunnfisk, for eksempel torsk.
Sjøkrepsen har en blekoransje farge. Navnet Nephrops, “nyreøyne”, kommer fra de nyreformede øynene. De store øynene indikerer at synet er viktig når sjøkrepsen leter etter mat. Øynene er svært lysømfintlige, og selv kort eksponering for lys kan ødelegge netthinnen. Døgnrytmen til sjøkrepsen avhenger derfor av dypet den lever i. På grunt vann er krepsen nattaktiv. På litt dypere vann er den mest aktiv utenfor hulene sine ved daggry og skumring, mens individene som lever dypest viser størst aktivitet på dagtid. Dette kan man se av trålfangstene, siden kun sjøkreps som er utenfor hulene, er tilgjengelig for trålen.
Sjøkrepsen tilbringer mye tid i hulene sine. Dette gjelder spesielt hunner med rogn og unge individer. Når man prøver å beregne tettheten av bestanden ved tråling på bunnen får man derfor et altfor lavt tall. Flere land, bl.a. Storbritannia og Irland, teller derfor krepsehuler ved hjelp av undervannsvideo og bruker antall huler per areal som et tetthetsestimat. Men telling av huleinnganger på bunnen er heller ikke helt enkelt: Andre arter kan ha like huleåpninger, noen huler kan være forlatt eller overtatt av andre dyregrupper. Dessuten graver ofte småkreps ut hulene sine som en forlengelse av de voksnes huler.
Sjøkrepsbestandene i Skagerrak og Norskerennen fiskes av Norge, Sverige og Danmark. Fiskeriet domineres av de to sistnevnte landene. Sjøkreps fiskes med teiner og sjøkrepstrål. En del tas også som bifangst i reketrål. Tråling etter sjøkreps har negative effekter i form av store mengder utkast av ikke-kommersielle arter og dyr under minstemål, i tillegg til opproting av sjøbunnen.
De norske sjøkrepslandingene er noenlunde likt fordelt på hav- og kystområder (områder innenfor territorialgrensen). Men dette varierer veldig fra område til område. I Skagerrak er landingene fra kystområder størst, mens det i Norskerenna fra Lindesnes nord til 60°N er omvendt, der dominerer landingene fra åpne havområder. Nordover kommer landingene hovedsakelig fra kystnære områder. Langs kysten fra Sogn til Trøndelag har det utviklet seg et norsk teinefiske.
Sjøkreps er en av de mest verdifulle skalldyrartene i Nordøst-Atlanteren, og i Nordsjøen utgjør den det tredje mest verdifulle fiskeriet. I 1950 lå de globale landingene på rundt 10 000 tonn årlig. Dette økte til i underkant av 60 000 tonn på midten av 1980-tallet og har siden holdt seg på samme nivå. Halvparten av de globale fangstene tas av Storbritannia. For Danmark utgjør sjøkrepsfisket et av de økonomisk viktigste fiskeriene. Norske yrkesfiskere ser derimot ikke ut til å ha fått øynene opp for denne verdifulle ressursen: Kiloprisen er høy, vanligvis bare forbigått av hummer og tunge.
