Hos oss finnes den fra Skagerrak og nordover langs hele norskekysten til nord for Svalbard. Videre finnes den rundt Island og Jan Mayen, ved Grønland og langs østkysten av Canada. Dypvannsreke lever på leire- eller mudderholdig bunn, der den spiser små krepsdyr og børstemark samt næringsrikt mudder. Om natten stiger reken opp i vannsøylen for å beite på dyreplankton. Selv er den et viktig byttedyr for mange arter av bunnfisk, særlig torsk. I tillegg til vertikale vandringer, rapporterer rekefiskere i Skagerrak at hunnrekene trekker inn på grunt vann under klekkingen av eggene i mars. Hunnen har da gått med de befruktede eggene festet til svømmeføttene på bakkroppen siden gytingen i oktober/november. De nyklekte larvene flyter fritt i vannet i ca. tre måneder før de bunnslår. Reken skifter skall når den vokser og har derfor ingen harde strukturer som kan brukes til aldersavlesing. I Norskerenna-/Skagerrakbestanden kan man imidlertid identifisere 3-4 årsklasser ut fra lengden på rekene, pga. lite overlapp i størrelsen.
Det første norske rekefisket
Rekefisket har en lang historie i Sør-Norge. I 1897 påviste Johan Hjort store rekeforekomster i Langesundsfjorden. Allerede høsten etter var et lønnsomt rekefiske i gang. Før 1897 var det bare i Drammensfjorden at man kjente til større forekomster. Her var reken blitt fisket med håv! Det første rekefisket foregikk med seilskøyter, men disse ble etter kort tid skiftet ut med dampskip og motorbåter. Under første verdenskrig ble seil igjen tatt i bruk pga. mangel på drivstoff. Reketråling med seil var en stor utfordring i de trange rekefeltene langs norskekysten. Fram til første verdenskrig ble det årlig fisket 400–500 tonn reke i Norge, hovedsakelig i Østfold og Rogaland. Etter krigen og fram til 1935 steg fangstene til over 3000 tonn årlig. Samtidig arbeidet rekefisket seg sakte nordover. Rekefisket var i oppstarten en enkeltmannsbedrift, og fremdeles domineres rekeflåten i sør av små fartøy med et mannskap på en til to.
Rekenæringen i sør og nord
Rekeflåten i sør koker de store rekene om bord og leverer dem ferske til hjemmemarkedene på Sørlandet og Østlandet. Noe eksporteres også til Sverige. Kokreken gir en veldig god pris til fiskerne, rundt 70 kr kiloen. De mindre rekene oppnår en mye lavere kilopris (10-18 kr), og disse leveres rå til industrien. Industrien i Sør-Norge klarer ikke å skaffe nok råstoff fra rekefiskeriet i Nordsjøen og Skagerrak, og det importeres derfor også en del frossen reke fra Canada. I Nord-Norge (Finnmark, Troms og Nordland) har lang avstand til markedene og store volum ført til at man fryser rekene ombord. Mye av dette eksporteres til Sverige, Finland og Storbritannia. Frossen reke gir lavere pris enn ferskvare. Dette forklarer hvorfor den totale førstehåndsverdien på reke i sør de siste årene (2005-2008) har ligget på samme nivå som førstehåndsverdien av reke i nord, selv om landingene i nord har vært mer enn dobbelt så store som i sør.
Kjønnsskifte
Dypvannsreken er en såkalt protandrisk hermafroditt, det vil si at den først gyter som hann og deretter skifter kjønn og gyter som hunn. Alderen ved kjønnsskifte varierer med breddegraden. I Skagerrak lever dypvannsreken i relativt varmt vann, og den gjennomfører dermed livssyklusen raskt sammenlignet med bestander i mer nordlige farvann. Kjønnsskiftet foregår ved 1,5- til 2,5-års alder i Skagerrak, men først ved 5-års alder i Barentshavet. I Skagerrak utvikler også enkelte individer seg direkte til hunner uten å først reprodusere som hanner. Andelen av disse såkalte primærhunnene er liten og varierer fra år til år.
Genetikk
Genetiske undersøkelser av rekepopulasjonene i Barentshavregionen på 1990-tallet viste at dypvannsreken i Barentshavet, Svalbardsonen, de østlige Finnmarksfjordene og rundt Jan Mayen utgjør én stor populasjon. Resultatene viste også en påfallende forskjell mellom ulike fjorder på Vestlandet, i Troms og i Finnmark. I 2010 har Havforskningsinstituttet, i samarbeid med svenske, danske og grønlandske kollegaer, startet opp to større prosjekter som skal studere genetikk og bestandsstruktur hos reke i Nord-Atlanteren med størst fokus på Nordsjøen og Skagerrak.
Det er samlet inn reker fra alle de store bestandene i Nord-Atlanteren, og disse analyseres nå. I Skagerrak skal vi også studere fjordbestandene for å undersøke om disse skiller seg fra reken i åpne havområder. Rekefiskere forteller at rekene i fjordene gjerne ser annerledes ut enn rekene fra åpne havområder, for eksempel er fargen annerledes.
For å kunne forvalte en art forsvarlig, er det helt nødvendig å vite noe om bestandsstrukturen. Nå fastsettes det én kvote for reken i Norskerenna vest for Lindesnes og én kvote for reken i Skagerrak, men vi vet ikke om disse rekene utgjør én bestand, eller om det er snakk om to bestander.
