Hopp til hovedteksten
Reke
Foto: Øystein Paulsen
Utskriftsvennlig versjon

Reke i Nordsjøen og Skagerrak

Som det norske navnet tilsier, trives dypvannsreken best på dypt vann, vanligvis dypere enn 70 meter. Den kan også forekomme så grunt som 15–20 meter. Den er en kaldtvannsart som er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren.

Hos oss finnes den fra Skagerrak og nordover langs hele norskekysten til nord for Svalbard. Videre finnes den rundt Island og Jan Mayen, ved Grønland og langs østkysten av Canada. Dypvannsreke lever på leire- eller mudderholdig bunn, der den spiser små krepsdyr og børstemark samt næringsrikt mudder. Om natten stiger reken opp i vannsøylen for å beite på dyreplankton. Selv er den et viktig byttedyr for mange arter av bunnfisk, særlig torsk. I tillegg til vertikale vandringer, rapporterer rekefiskere i Skagerrak at hunnrekene trekker inn på grunt vann under klekkingen av eggene i mars. Hunnen har da gått med de befruktede eggene festet til svømmeføttene på bakkroppen siden gytingen i oktober/november. De nyklekte larvene flyter fritt i vannet i ca. tre måneder før de bunnslår. Reken skifter skall når den vokser og har derfor ingen harde strukturer som kan brukes til aldersavlesing. I Norskerenna-/Skagerrakbestanden kan man imidlertid identifisere 3–4 årsklasser ut fra lengden på rekene, pga. lite overlapp i størrelsen.

Det første norske rekefisket

Rekefisket har en lang historie i Sør-Norge. I 1897 påviste Johan Hjort store rekeforekomster i Langesundsfjorden. Allerede høsten etter var et lønnsomt rekefiske i gang. Før 1897 var det bare i Drammensfjorden at man kjente til større forekomster. Her var reken blitt fisket med håv! Det første rekefisket foregikk med seilskøyter, men disse ble etter kort tid skiftet ut med dampskip og motorbåter. Under første verdenskrig ble seil igjen tatt i bruk pga. mangel på drivstoff. Reketråling med seil var en stor utfordring i de trange rekefeltene langs norskekysten. Fram til første verdenskrig ble det årlig fisket 400–500 tonn reke i Norge, hovedsakelig i Østfold og Rogaland. Etter krigen og fram til 1935 steg fangstene til over 3000 tonn årlig. Samtidig arbeidet rekefisket seg sakte nordover. Rekefisket var i oppstarten en enkeltmannsbedrift, og fremdeles domineres rekeflåten i sør av små fartøy med et mannskap på en til to.

Rekenæringen i sør og nord

Rekeflåten i sør koker de store rekene om bord og leverer dem ferske til hjemmemarkedene på Sørlandet og Østlandet. Noe eksporteres også til Sverige. Kokreken gir en veldig god pris til fiskerne, rundt 80–90 kr kiloen. De mindre rekene oppnår en mye lavere kilopris (rundt 10 kr), og disse leveres rå til industrien. Industrien i Sør-Norge klarer ikke å skaffe nok råstoff fra rekefiskeriet i Nordsjøen og Skagerrak, og det importeres derfor også en del frossen reke fra Canada. I Nord-Norge (Finnmark, Troms og Nordland) har lang avstand til markedene og store volum ført til at man fryser rekene ombord. Mye av dette eksporteres til Sverige, Finland og Storbritannia. Frossen reke gir lavere pris enn ferskvare.

Kjønnsskifte

Dypvannsreken er en såkalt protandrisk hermafroditt, det vil si at den først gyter som hann og deretter skifter kjønn og gyter som hunn. Alderen ved kjønnsskifte varierer med breddegraden. I Skagerrak lever dypvannsreken i relativt varmt vann (6–8 oC), og den gjennomfører dermed livssyklusen raskt sammenlignet med bestander i mer nordlige farvann. Kjønnsskiftet foregår ved 1,5- til 2,5-års alder i Skagerrak, men først ved 5-års alder i Barentshavet. I Skagerrak utvikler også enkelte individer seg direkte til hunner uten å først reprodusere som hanner. Andelen av disse såkalte primærhunnene er liten og varierer fra år til år.

Genetikk

For å kunne forvalte en art forsvarlig er det helt nødvendig å vite noe om bestandsstrukturen.

Genetiske undersøkelser av rekepopulasjonene i Barentshavsregionen på 1990-tallet viste at dypvannsreken i Barentshavet, Svalbardsonen, de østlige Finnmarksfjordene og rundt Jan Mayen utgjør én stor populasjon. Resultatene viste også en påfallende forskjell mellom ulike fjorder på Vestlandet, i Troms og i Finnmark. 
 

Resultater fra et Forskningsrådsprosjekt i 2010–2013 viser at det er stor genetisk variasjon mellom rekene i Nord-Atlanteren. Åtte genetisk distinkte områder peker seg ut: Skagerrak/Nordsjøen og norskekysten, Barentshavet inkludert Spitsbergen, Jan Mayen, Island, Vest-Grønland, hele den canadiske østkysten fra Hudson Strait til Nova Scotia, Flemish Cap og Gulf of Maine. Langt på vei kan denne bestandsstrukturen forklares ved fremherskende havstrømmer og påfølgende larvedrift, men andre faktorer spiller også inn. Den store forskjellen mellom rekene sør og nord i Norge var blant de største overraskelsene i prosjektet. Rekebestandene ved Island og særlig Jan Mayen ser ut til å være isolerte bestander med svært liten tilførsel av larver utenfra. I Skagerrak og Nordsjøen er de genetiske forskjellene mye mindre enn for Nord-Atlanteren, men reker i noen av Skagerrak-fjordene og på Fladengrunn skiller seg fra det åpne Skagerrak og Norskerenna.
 
Det fastsettes én kvote for reken i Norskerenna vest for Lindesnes og én kvote for reken i Skagerrak, men dette skyldes forvaltningsmessige hensyn. Bestanden i Skagerrak/ Norskerenna vurderes samlet, og rådet som gis fra ICES, gis for hele bestanden i dette området.