Første gang kongekrabben ble forsøkt overført fra Stillehavet til Barentshavet var så tidlig som i begynnelse av 1930-årene. Den gang mislyktes forsøkene, angivelig på grunn av for dårlig oppbevaringsutstyr og transportmuligheter.
I 1959 sendte lederen for Næringsrådet i Murmansk et brev til Det sentrale produksjons- og akklimatiseringsdepartementet der han ba om at kongekrabben ble forsøkt flyttet til Murmanskfjorden. Det sovjetiske akklimatiseringsdepartementet jobbet blant annet med forflytning av levende dyr for å skaffe innbyggerne mer mat. Jurij Ilarionovitsj Orlov, med flytting av levende fisk som spesialfelt, kjente forholdene både i Barentshavet og Stillehavet og fikk derfor jobben med å flytte kongekrabben. Allerede året etter, i oktober 1960, satte han i gang.
Ti store hunnkrabber ble fanget i Det japanske hav utenfor Vladivostok. Med helikopter, fly, tog og bil ble kongekrabbene fraktet fra øst til vest i det daværende Sovjetunionen. Fem dager tok turen, og alle krabbene overlevde. De tilbrakte vinteren på en havbruksstasjon utenfor Murmansk, og i april 1961 ble de, sammen med fem hannkrabber som Orlov fikk tilsendt, satt ut i Murmanskfjorden. Det ble starten på ”Omplasseringsprogrammet for kongekrabben”. Nær 2000 hunnkrabber, 1000 hannkrabber, 10.000 1-3 år gamle småkrabber og 1,5 millioner krabbelarver ble satt ut i 1960-årene. De fleste kom fra Det japanske hav, mens et fåtall kom fra Okhotskhavet utenfor Kamtsjatka. Siste gang en slik forflytning foregikk var i 1977-78 da 1200 voksne kongekrabber ble sluppet ut i Kolafjorden. Disse krabbene ble dermed opphavet til dagens kongekrabbebestand i Barentshavet.
