Frem til 2002 var kommersiell fangst av kongekrabbe forbudt. Bakgrunnen var at Norge under forhandlingene om Gråsonen i Barentshavet på slutten av 1970-tallet gikk med på å innføre et totalforbud mot fangst av kongekrabbe. Dette var etter anmodning fra de sovjetiske myndighetene som ønsket at populasjonen skulle få vokse seg stor og levedyktig.
Redskap
Oppstarten av kongekrabbefisket krevde ny redskap. Til å begynne med brukte man koniske teiner lik dem japanerne bruker. Da disse lett velter i sjøen og også tar forholdsvis mye dekksplass, utviklet Fangstseksjonen ved Havforskningsinstituttet i samarbeid med fiskere en ny type firkantede, fullstendig sammenleggbare teiner som tar mindre dekksplass. Disse har også vist seg å være mer effektive enn de koniske når det gjelder fangst av store hannkrabber, og i 2000 var det kun firkantteiner i bruk i det norske kongekrabbefisket.
De norske firkantteinene måler ca. 1x1,2x1,2 m og har inngang på to motstående sider. Flyteelementer på toppen gjør at teinene åpner seg i sjøen.
De japanske koniske teinene hadde en bunndiamter på ca. 1 m. Inngangen er på toppen, og kongekrabben lokkes inn ved hjelp av en agnpose fylt med sild eller fiskeavfall.
Forskningsfiske
Forskningsfiske etter kongekrabben ble igangsatt i 1994 etter vedtak i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon i 1993. Målet var å fremskaffe biologisk og bestandsmessig viten om kongekrabben i Barentshavet for å få et grunnlag til å forvalte denne nye fiskeressursen. Det ble hvert år fastsatt en totalkvote, og under forskningsfisket ble denne delt likt mellom Norge og Russland (se tabell). På norsk side deltok hovedsakelig mindre kystfartøy fra Øst-Finnmark. Kvoten var betaling for å gjøre vitenskapelige registreringer. I de første årene foregikk forskningsfisket i områdene nærmest den russiske grensen i Sør-Varanger, men etter hvert som kongekrabben spredte seg vestover, er fangstområdene utvidet tilsvarende. I dag fiskes det kongekrabbe fra den russiske grensen til Nordkyn.
Kommersielt fiske
I 2002 ble det innført kommersielt fiske etter kongekrabbe i Barentshavet. Totalkvoten utgjør 20 % av den fangbare bestanden. Ettersom størstedelen av populasjonen befinner seg i russisk sone, er den russiske kvoten større enn den norske. Det er bare senhøstes at kongekrabben har en kvalitet som gjør den kommersielt interessant. Den norske fangstperioden varer fra oktober til desember. Russerne mener krabben holder god kvalitet til ut i mars måned, og deres sesong er derfor lenger.
Etter hummer er kongekrabben den best betalte arten i norsk fiskeri. Den norske kongekrabben er verdens største på markedet. Gjennomsnittsvekten på krabbe fra Alaska er for eksempel ca. 3 kg, mens kongekrabbe fra Finnmark hadde en gjennomsnittsvekt på 4,1 kg i 2003. For å oppnå høyest mulig pris, er det viktig at kjøttfyllingsgraden i beina er god. En god del av kongekrabben som fanges, har en kjøttfylde som ikke tilfredstiller markedskravene. Fiskeriforskning i Tromsø og Bugøynes Kongekrabbe gjennomførte derfor et forsøk der villfanget krabbe ble matet med kunstig fôr for å øke fyllinggraden. Etter ca. 2 måneder oppnådde man god kvalitet.
Tverrsnitt av kongekrabbeklør med god (venstre) og dårlig (høyre) kjøttfyllingsgrad.
Kongekrabben leveres til godkjente fiskemottak hvor den produseres og omsettes. Bugøynes i Finnmark er det stedet hvor det leveres mest kongekrabbe, og herfra ble også de første krabbene solgt. Store deler av leveransene omsettes som “clusters”, mens noe krabbe kokes hel. I 2002 ble ca. 60 % av kongekrabben solgt til Japan, 30 % til USA og 10 % til Europa inkludert Norge.
Kongekrabbe som bifangst i andre fiskerier
Det tradisjonelle kystfisket i Nord-Norge med hovedvekt på torsk, har foregått med garn og line. Bifangst av kongekrabben ble et problem på begynnelsen av 1990-tallet, spesielt i Øst-Finnmark. Det er hovedsakelig store krabber som vikler seg inn i garnene. Dette medfører mye ekstraarbeid for fiskerne, og garnene ødelegges. I linefisket spiser krabben agnet av krokene. På oppdrag fra forskerne har utvalgte fiskere registrert bifangst i eget fiske siden 1997. Disse dataene, sammenholdt med den totale fiskeaktiviteten, gir et estimat på hvor mye kongekrabbe som tas som bifangst totalt og er viktig i forvaltningen av krabbefisket. Antallet krabber fanget som bifangst i Varanger nådde et maksimum i 1999. Dette skyldtes trolig et par tallrike årsklasser. Etter den tid har bifangstene gått betydelig ned. Nedgangen kan skyldes at fiskerne er blitt flinkere til å unngå områder med mye krabbe når de setter bruket. Garnfisket er også betydelig redusert i dette området etter 1999.
Man har forsøkt å utforme erstatte garn med teiner i torskefisket.
