Steinkobbene samles på land eller is, og som regel skjer dette i forbindelse med forplantning eller hårfelling. Arten oppholder seg helst på litt beskyttede lokaliteter i skjærgården (skjær og sandbanker som tørrlegges ved fjære sjø). De typiske flokkdyrene lever i grupper fra noen titalls dyr til større kolonier på noen hundre individer.
Steinkobbene jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister små fisk (10–20 cm) som sei, hyse, torsk og sild.
De kaster (føder) ungene sine i siste del av juni. Fra midten av august skifter alle ett år gamle og eldre steinkobber pels. I hårfellingstiden ligger de mye på land og til dels samlet i flokker.
Å ligge på et skjær og la solen varme kroppen koster lite for en steinkobbe og metabolismen kan gå på sparebluss. Svømme langt og dykke dypt i kaldt vann for å finne mat koster derimot mye for en varmblodig skapning som med få minutters mellomrom må til overflaten for å puste. Ungdyrenes vekst, hannenes paringsritualer, hunnenes fosterutvikling og diegivning er alle viktige livsfunksjoner som krever ekstra energi.
Tilliks med havert oppsøker steinkobbe gode fiskeplasser. Selene er derfor utsatt for å sette seg fast og drukne i fiskeredskap, særlig i bunngarn etter torskefisk og breiflabb. Fra 2006 har Havforskningsinstituttet registrert antall havert og steinkobbe som har druknet i slike bunngarn med hjelp av data fra instituttets kystreferanseflåte. Foreløpige analyser tyder på at det årlig drukner 300–500 steinkobber og 100–200 havert i garn langs kysten. Noe av grunnen til at det drukner flest steinkobber er at den er en liten sel som setter seg lettere fast i fiskegarn enn haverten, som er stor og robust og dermed i større grad klarer å rive seg løs.
Begge kystselartene beskattes i kvoteregulert jakt. Forvaltningen er basert på landsdekkende tellinger av bestandene hvert femte år. Under landsdekkende tellinger av steinkobbe i 2003–2006, ble det registrert ca. 6700 dyr. Dette tyder på en årlig reduksjon i bestanden på om lag 1,5 % sammenlignet med 7500 registrerte dyr i 1996–1999.
I tillegg til steinkobbene langs Norges fastlandskyst finner vi verdens nordligste bestand av steinkobbe ved Prins Karls Forland på Svalbard. Denne isolerte bestanden er fredet og er anslått til å utgjøre i overkant av 1000 individer.
Steinkobbene er relativt stasjonære og forvaltes derfor fylkesvis. Den største tettheten av steinkobbe finnes i Sør-Trøndelag og Nordland. Merkeforsøk har vist gjennomsnittlige utbredelsesområder på omkring 70 km for steinkobbe, noe som indikerer at det kan finnes mange lokale bestander langs kysten. Dette støttes også av foreløpige resultater fra DNA-analyser, som blant annet viser en tydelig differensiering mellom steinkobbe i Porsangerfjorden og tilgrensende områder i Vest-Finnmark. Økt kunnskap om steinkobbenes genetiske inndeling kan iframtida føre til endring av forvaltningsområdene for arten.
Steinkobbe kartlegges ved flyfotografering og visuelle tellinger i hårfellingstiden, som er den perioden arten tilbringer mest tid på land. Etter å ha korrigert for sel som var i sjøen, ved bruk av omregningsfaktor fra svenske undersøkelser, ble den totale bestanden av steinkobbe i Norge i 1999 anslått til å være ca. 10 000 individer, basert på 7500 observerte dyr. Slike korreksjoner er foreløpig ikke sikre nok til å brukes i rådgivning for forvaltning av arten, og inntil videre benyttes antall observerte dyr som et minimumsestimat for å vurdere status av steinkobbebestanden.
