Hopp til hovedteksten
knolhval.png
Hoppende knølhval. Foto: Kjell-Arne Fagerheim
Utskriftsvennlig versjon

Sjøpattedyr

Sjøpattedyr er pattedyr som lever i og henter sin føde fra sjøen. Men som alle andre pattedyr er sjøpattedyrene varmblodige, de har lunger og de puster luft. De føder levende unger som er avhengig av melk fra moren inntil de er tilstrekkelig utviklet til å fange sin egen mat. 

Oppbygningen av et sjøpattedyr er i store trekk lik landpattedyrenes, med de samme indre organene og de samme hovedelementene i skjelettet. 

Et liv i havet har imidlertid ført til en rekke spesielle tilpasninger. På land trenger pattedyr et skjelett og fire (eller to) bein for å kunne holde seg oppreist og bevege seg. Nedsenket i vann gir vannet kroppen støtte og oppdrift. Skjelettet er hovedsakelig en forankring av musklene som dyrene benytter for å bevege seg. Bevegelse gjennom vann er utsatt for vesentlig mer friksjon enn i luft og strømlinjefasong blir dermed langt mer viktig. Landpattedyr har få begrensninger på hvor ofte de kan trekke pusten. Sjøpattedyrene som hovedsakelig lever under havoverflaten må til overflaten for å puste. Evnen til å ta opp og lagre oksygen er derfor avgjørende for hvor lenge ad gangen sjøpattedyrene kan være neddykket. Vannet de lever i har som oftest en langt lavere temperatur enn dyrenes kroppsvarme. Evne til å begrense varmetap fra kroppen til vannet er derfor også viktig. Landpattedyr benytter ofte synet når de finner mat. På store dyp er det lite lys og sjøpattedyrene må ha alternative måter å finne mat på. Flere av sjøpattedyrene har på samme måte som flaggermusene utviklet ekkolokalisering for å finne mat og navigere. Disse tilpasningene til et liv i havet er nærmere beskrevet i rapporten Sjøens pattedyr som du finner link til på denne siden.
 
Sjøpattedyrene deles inn i tre hovedgrupper: hval, sel og sjøkyr. Hvalene og sjøkyrene er plassert i egne ordener, Cetacea og Sirenia. Selene er plassert i gruppen Pinnipedia som er en undergruppe av ordenen rovdyr (Carnivora) som også omfatter alle rovdyrene på land. 
 
I tillegg til hval, sel og sjøkyr regnes i noen sammenhenger enkeltarter (som slektsmessig hører sammen med landpattedyr) også som sjøpattedyr. Det gjelder blant annet kalifornisk sjøoter og isbjørn. 
 

sjooter.png
Kalifornisk sjøoter. Foto Arne Bjørge.

 

Høsting av sjøpattedyr

I Norge har vi en svært lang tradisjon med å utnytte sjøpattedyr. Dette er dokumentert gjennom en lang rekke helleristninger fra Oslofjorden til Finnmark. De minste og kystnære artene ble jaktet aktivt. På Rødøy i Nordland viser en 4000 år gammel helleristning en jeger i sin kano på jakt etter nise og havert. De store hvalene ble gjerne først tilgjengelig når de strandet, levende eller døde. Allerede i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 og i den enda eldre Gulatingsloven fra 900-tallet er rettigheter i tilknytning til strandet hval beskrevet. I den første tiden gikk nok sjøpattedyrene inn i lokalt kosthold og naturalhushold der skinn ble brukt til bekledning og bein til redskaper. 
 
helleristning.png
En 4000 år gammel helleristning på Rødøy i Nordland viser en jeger på jakt etter nise og havert. Illustrasjon: Arne Bjørge.
 
Fra sent på 1600-tallet (Hollendernes fangst av grønlandshval ved Svalbard) og utover på 1800-tallet ble fangstene av hval og sel mer industrielle og produktene gikk inn i internasjonal handel. Etter at granatharpunen ble utviklet på slutten av 1800-tallet var det mulig å høste selv de største av alle hvalene, finnhvalen og blåhvalen. De største fangstene ble hentet fra Sørishavet og hovedproduktet var olje kokt på hvalspekk. Dette ga enorme inntekter og bestandene ble snart overbeskattet og sterkt redusert. Det førte til internasjonal regulering. Den første internasjonale hvalloven kom like før andre verdenskrig og i 1946 ble Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst underskrevet. Denne konvensjonen er grunnlaget for opprettelsen av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen, IWC, som i dag regulerer hvalfangsten.
 
fangstbåt
Fangstbåten «Southern Actor» utstyrt med moderne harpunkanon. Båten er nå museumsbåt ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Foto: Arne Bjørge.
 

Behov for vern øker

Etter andre verdenskrig førte overbeskatningen av de store hvalene til framveksten av sterke verneinteresser og flere verneorganisasjoner ble etablert. En lang rekke land gikk fra å være fangstnasjoner til å bli sterke forkjempere for fredning av alle sjøpattedyr. I 1982 innførte EEC (forløperen for EU) importforbud mot skinn av kvitunger (unger av grønlandssel) som var hovedproduktet i den norske og canadiske selfangsten. I 2009 vedtok EU et totalt importforbud mot selfangstprodukter.
 
gronlandssel.png
Kvitunge av grønlandssel. Foto. Michael Poltermann.
 
I 1982 vedtok IWC at det skulle bli stopp i all kommersiell hvalfangst fra 1986-sesongen. Etter 1986 setter IWC kvoter bare for urbefolkningsgruppers fangst til eget konsum. Dette gjelder folkegrupper i USA, Russland, Grønland og St Vincent & The Grenadines.  
 
Den internasjonale konvensjonen om  regulering av hvalfangst gir mulighet for medlemsland å reservere seg mot flertallsvedtak i IWC. Island og Norge har benyttet seg av denne lovlige muligheten til å reservere seg mot fangstforbudet. De har derfor kunne fortsette hvalfangsten med kvoter fastsatt etter regelverk utviklet av IWCs Vitenskapskomité. I tillegg gir Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst mulighet for medlemsland i IWC til å gi tillatelse til fangst av hval til forskningsformål. Japan benytter seg av denne muligheten og fanger nå hval både i Antarktis og i det nordvestre Stillehavet. Denne forskningsfangsten er meget kontroversiell i IWC.
 
I tillegg til dette foregår det fangst av storhval i noen nasjoner som ikke er med i IWC, blant annet Canada og Indonesia. En lang rekke land i Asia, Afrika og Sør-Amerika samt våre naboland Færøyene og Grønland, har fangst av småhval som ikke er omfattet av Den internasjonale konvensjonen om  regulering av hvalfangst.


Dagens fangst av sjøpattedyr i Norge er bærekraftig

I dag er alle arter sjøpattedyr i Norge fredet med mindre det med hjemmel i lov er gitt tillatelse til å fange dem. Av hvalene er det bare gitt tillatelse for å fange vågehval. Fangsten er strengt regulert og basert på grundige bestandstellinger som godkjennes av IWCs Vitenskapskomité og kvotene fastsettes etter regelverk utarbeidet av denne komiteen. Det viktigste produktet fra hvalfangsten er kjøtt som hovedsakelig går til konsum i Norge.
 
vagehval
Fast fisk. Vågehval skutt og klar til å hales om bord. Foto: Kjell-Arne Fagerheim.
 
Dagens selfangst i Norge er svært begrenset. Det kan fortsatt drives fangst av grønlandssel i Vesterisen (mellom Jan Mayen og Grønland) og Østisen (sørøst i Barentshavet). Kvotene fastsettes etter råd fra Det internasjonale havforskningsrådet, ICES, basert på grundige bestandstellinger og informasjon om bestandenes forplantningsevne.  I tillegg er det tillatt å jakte havert og steinkobbe langs norskekysten. Kvotene er basert på bestandstellinger og settes i samsvar med forvaltningsplaner som er politisk vedtatt. Den norske forskningen på havert og steinkobbe evalueres jevnlig av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen, NAMMCO. På Svalbard er det tillatt å jakte på ringsel og storkobbe i deler av året.
 

Nye krav til kunnskap og forskning som grunnlag for forvaltning

Dagen strenge krav til kunnskapsbasert forvaltning av sjøpattedyr gir nye prioriteringer for vår anvendte forskning. Det må gis prioritet til de artene og bestandene som er gjenstand for beskatning. For disse må vi ha en fortløpende overvåkning av bestandsutviklingen. Derfor har vi hvert år tellinger av vågehval for deler av vårt havområde slik at hele området er dekket ca. hvert femte år. De beskattede selene telles også ca. hvert femte år. I tillegg samles det inn data om selenes forplantningsevne.
 
Det er ikke bare gjennom aktiv fangst vi mennesker påvirker sjøpattedyrene. Særlig de kystnære artene som nise, steinkobbe og havert har lett for å gå seg fast i fiskegarn og drukne. Hvert år drukner noen få tusen niser og noen hundre steinkobber og havert i garn langs norskekysten. Det er viktig å overvåke disse bifangstene og å forske på tiltak for å redusere omfanget av dem. Bifangst av steinkobbe og havert må tas med i regnestykket når jaktkvoter skal fastsettes for disse artene.
 
Vi bør også øke vår forståelse på hvordan miljøgifter, undervannslyd fra seismikk, sonar og detonasjoner påvirker sjøpattedyrene i våre farvann. Vi ser også tydelige effekter av klimaendringer på noen arter, særlig dem som er avhengig av havis av en viss kvalitet for å kunne reprodusere. Dette gjelder arter som ringsel, klappmyss og grønlandssel. 
 
De fleste sjøpattedyrene i våre farvann spiser fisk eller små krepsdyr som er mat for fisk. De har derfor indirekte en innvirkning på våre fiskerier. Det er viktig å forske på sjøpattedyrenes roller i økosystemene og kartlegge deres konsum av kommersielle fiskeslag.
 
I 2009 opprettet Havforskningsinstituttet et bredt sammensatt forskerutvalg (Sjøpattedyrutvalget) til å gi instituttet og regjeringen råd om forskning på og forvaltning av sjøpattedyr. Du finner en link til Sjøpattedyrutvalget øverst til høyre på siden.
 

 

 
 

Rapporter

Sjøens pattedyr (PDF)

Sjøens pattedyr (digital bok)

Viktige arter i norske farvann

 

Fra Media

Sagat: Valgkamp og sel i Porsanger [18.07.17]

 

Tvedestrandsposten: Rette baker for smed  [13.06.16]

 

Kontaktpersoner

Arne Bjørge
913 14 810