Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Spermhval på ville veier

Nordsjøen er ikke noe naturlig tilholdssted for spermhval, til det er det altfor grunt. Likevel går det spermhval inn her av og til, tilsynelatende med økende hyppighet de siste 10–20 årene. Erfaringsmessig får dette en sørgelig utgang; hvalene går på grunn og drukner.

Ved flere anledninger har flokker av spermhval gått inn i Nordsjøen for så å ende sine dager på sandbankene langs kysten av Danmark, Tyskland, Nederland, England og Belgia. Spesielt på den danske vestkysten, i nærheten av Römö, har det vært mange strandinger.I 1996 gikk en flokk på 16 spermhval på grunn her, og i 1997 en flokk på 13.

Spørsmålene en så kan stille seg, er hvorfor i all verden de går inn i Nordsjøen? Og så; hvorfor ender de sine dager der ved å gå på grunn?

Flere teorier er lansert. Sykdom kan være en årsak, spesielt når det dreier seg om enkeltdyr, men virker ikke som en god forklaring når store grupper setter livet til. I de tilfellene der dyrene har blitt undersøkt etterpå, har en heller ikke kunnet påvise en sykdomsårsak.

En annen hypotese er at spermhval, og tannhval generelt, orienterer seg etter et "geomagnetisk kart” og at magnetiske forstyrrelser som for eksempel fra solflekkaktivitet, gjør at de kommer ut av kurs. Dette har særlig vært diskutert som en årsak når det gjelder tannhvalarter som grindhvalen, der det gjerne er en spesiell hval som leder gruppen. I tilfeller der slike grupper strander og man har klart å få dem “sjøsatt”, strander de ofte like etterpå igjen. Det har da vært spekulert i om det geomagnetiske “kompasset” er helt ute av lage hos lederhvalen.

Men forklaringen på strandingene i Nordsjøen som nok har flest tilhengere, er knyttet til spermhvalens bruk av såkalt ekkolokalisering. Som alle tannhval har spermhvalen to akustiske systemer. Det ene går på lavfrekvente lyder som bærer over lange avstander i vann, og brukes til kommunikasjon mellom individer. Det andre systemet – “sonaren” – brukes til å lokalisere byttedyr og bestemme bevegelse.

I våre farvann har spermhval fortrinnsvis tilhold i norskehavsbassenget, og da spesielt i tilknytning til undervannsraviner som Bleikdjupet utenfor Andøya. En viktig vandringsvei ut og inn av dette området går gjennom Færøyene–Shetlandkanalen. Spermhvalene følger de bratte kontinentalskråningene, og det er nærliggende å tro at enkelte av dem kan bli “lurt” av Norskerenna slik at de blir ledet inn i en blindgate som fører dem inn i den grunne Nordsjøen. Der får de antakelig problemer med å orientere seg fordi sonarekkoene ikke blir kastet tilbake på en informativ måte i de grunne farvannene med sandbanker, og det ender med grunnstøting.

Bestanden av spermhval i Norskehavet er beregnet til vel 6 000 individer. Dette dreier seg utelukkende om hanndyr, siden spermhvalhunnene lever sammen med avkommet i familiegrupper i varmere farvann, hovedsakelig sør for om lag 45ºN.

Unge, seksuelt inaktive hanner danner egne grupper. De eldre hannene lever oftest solitært, og det er spesielt disse som har beitevandringer til nordområdene.
 

Fakta om spermhval

Navn: Physeter macrocephalus
Familie: Physeteridae – spermhvalfamilien (én art)
Andre navn: Kaskelott
Størrelse: Spermhval har en betydelig kjønnsdimorfisme: Hannene når en maks størrelse på ca. 15 -18 meter og  43 50 tonn, mens hunnene kan bli opptil 12 m og 20 tonn.
Levetid: Opptil 80 år.
Leveområde: En dyphavsart som finnes i alle verdenshav. Hunnene holder sammen i familiegrupper i tropiske til subtropiske strøk, mens hannene vandrer mot polene enten som enkeltindivider (gamle hanner) eller i grupper (yngre kjønnsmodne hanner). De ser ut til å konsentrere seg i avgrensede områder. Ved norskekysten er forekomstene i Bleikdjupet vest av Andøya spesielt kjent, og danner grunnlaget for lokal hvalturisme
Føde: Fisk og blekksprut
Særtrekk: Den største av tannhvalene

Utbredelseskart

Klikk for stort bilde