Hopp til hovedteksten
Centropages_typicus.jpg
Hoppekrepsen Centropages typicus er blind og relativt kortlevd, men har sine metoder for å lykkes på sjekkemarkedet.
Utskriftsvennlig versjon

Speed-dating i blinde

Havet er stort og livet er kort. Spesielt for dyreplankton som skal finne seg en partner.

Planktonorganismer som kopepoder, eller hoppekreps som de også kalles, opererer i blinde på sjekkemarkedet. I tillegg har de begrenset tid på å formere seg.
– De fleste arter av hoppekreps i våre farvann produserer fra én til flere generasjoner i løpet av et år. Dermed har de ikke all verdens tid på å finne seg en partner. Tiden kan variere, men det vil gjerne være snakk om dager eller uker, forteller forsker Espen Bagøien på Havforskningsinstituttet.

God kjemi

Plankton er generelt blinde. De millimeterstore organismene må arbeide seg gjennom litervis med vann for å finne den rette. Sjansen for at en planktonhann tilfeldig skal støte på planktonhunnen i sitt liv er nærmest lik null.Noen metoder har de imidlertid til å hjelpe seg, og for noen av artene er det som på sjekkemarkedet ellers – det er god kjemi som gjelder.
– Det er lenge siden man begynte å spekulere på om disse organismene bruker kjemiske signal for å finne hverandre fra en viss avstand, sier Bagøien. I 1998 demonstrerte amerikanske forskere dette for frittsvømmende individer av arten Temora longicornis ved hjelp av 3D videoanalyse. Senere har fenomenet blitt verifisert for en rekke andre arter, både i saltvann og ferskvann.

Variert partnersøk

Bagøien har studert partnersøk hos flere planktonarter (fra 3D-videoopptak i akvarier). De fleste arter av hoppekreps synes å legge igjen kjemiske signaler på sin vei gjennom vannet, enten i form av veldefinerte spor eller som mer diffuse skyer. Det finnes også enkelte arter som sporer opp sine partnere ved hjelp av vannbevegelsene disse skaper når de hopper.

Hopper og looper

Centropages typicus er en vanlig art i Nordsjøen. Filmopptak av denne hoppekrepsen viser en nærmest frenetisk sjekkeatferd, men det har sin naturlige forklaring.
– Når hannen får ferten av en hunn, reagerer han umiddelbart og øker farten. Han vet ikke hvor hunnen er og kan således ikke svømme rett på, men må følge sporet, forklarer Bagøien. Hunnen hopper, svømmer i looper og sikk sakk og kan også krysse andre, eldre spor på sin ferd gjennom vannet. Det gjør jakten enda mer krevende for hannen, som gjerne begynner å følge sporet i feil ende før han får korrigert kursen. I mange tilfeller mister hannen kontrollen over sporet, men etter litt hektisk leting finner han ofte veien videre.
– Hunner av arten Centropages typicus kan legge igjen fungerende spor som er inntil 17 cm lange og rundt 30 sekunder gamle. Jo ferskere spor en hann kommer over, jo større er sjansen for at han tar igjen og fanger den utvalgte, forteller Bagøien. De kjemiske sporene er trolig er feromoner, men forskerne er ikke kommet til bunns i hva de består av.

Farlig flørt

De som ikke har kjemiske signaler til å hjelpe seg, må basere seg på såkalt ’deteksjon av hydrodynamiske signaler’: Det vil si sporing av vannbevegelsene som partneren gjør. Men denne øvelsen kan fort bli en farlig flørt. I stedet for et vellykket treff med en av sin egen art, kan dyreplanktonet ende opp med uønsket kontakt med større – og sultne – dyr. Da er det viktig å kunne skjelne mellom signalene fra venn versus fiende.

Gode odds

Beregninger viser at de ørsmå dyreplanktonene er i stand til å arbeide seg igjennom titalls til hundrevis av liter vann i døgnet. Utifra de dyreplanktonkonsentrasjonene som er realistiske indikerer dette at en hunn-hoppekreps vil møte en partner gjentatte ganger i løpet av sitt voksne liv. Det er tross alt rimelig gode odds, syns Bagøien.
– Større hoppekreps forekommer i lavere konsentrasjoner, men hos disse artene vil bedre søkevner kunne kompensere for færre aktuelle partnere. Slik har også de gode sjanser til å treffe den rette, sier han.

Spiser og blir spist

– Atferdsstudien av de ulike kopepodene er interessant i mer enn et rent formeringsperspektiv, forteller Bagøien. Kopepoder beiter på planteplankton, og blir selv spist av større dyreplankton, fiskelarver og voksne fisk. Dermed er de mekanismene som hjelper kopepodene til å opprettholde sine naturlige populasjoner relevante også i en økosystemsammenheng.

 

Plankton

Ordet plankton er opprinnelig gresk og betyr "det som svever". Plankton er en fellesbetegnelse for flere ulike organismer som lever i åpne vannmasser, både små dyr og encellede organismer med evne til fotosyntese. De har til felles at de har liten svømmeevne og lar seg drive med strøm og bølger.

Kontaktpersoner

Espen Bagøien
911 27 273