Hopp til hovedteksten
Lakselus
Utskriftsvennlig versjon

Resistens hos lakselus

Resistente lakselus er ikke farligere enn vanlige lakselus. Problemet er at det ikke er mulig å fjerne disse lusene fra fisken med kjemikaliet som lusen har utviklet resistens mot.

Resistens er arvbar motstandsdyktighet mot et medikament. Begrepet brukes ofte om bakterier som ikke lenger kan behandles med antibiotika. Utvikling av resistens kan skje hos alle sykdomsfremkallende organismer som et resultat av behandling med medikamenter og kjemikalier. Å være resistent betyr at en organisme motstår behandling med et kjemikalie som tidligere har vært brukt til å fjerne organismen.

En organisme kan være absolutt eller delvis resistent mot en kjemikalie. Når den er delvis resistent eller har nedsatt følsomhet mot en kjemikalie, tåler organismen mye høyere doser enn det som vanligvis er dødelig for arten. Resistente individer greier altså i motsetning til følsomme individer å leve og formere seg til tross for behandlinger med medikamentet. Resistens utvikles hurtigere hvis man bare har én tilgjengelig kjemikalie til behandling sammenlignet med hvis man bytter mellom flere forskjellige. Siden resistens mot avlusingsmidler nedarves eller oppstår i det enkelte individ, og det bare er resistente individer som overlever og reproduserer på fisk under behandling, kan hele populasjoner av sykdomsfremkallende organismer fort domineres av resistente individer.

Resistens kan også medføre ulemper for den sykdomsfremkallende organismen, f.eks. gjennom økt energibehov for å vedlikeholde den mekanismen som gjør at den er resistent, noe som igjen kan gå ut over andre viktige funksjoner. Likevel vil resistensen ofte bli opprettholdt i deler av populasjonen, også etter at behandling med den aktuelle kjemikalien er stoppet.

Hvis resistens først har oppstått i et område, vil den ofte komme fort tilbake dersom en på nytt starter behandling med en tidligere kjemikalie som det har blitt utviklet resistens imot.

Utvikling av resistens

Tidligere har flere forskjellige kjemikalier vært brukt for å fjerne påslag av lakselus på oppdrettsfisk, herunder stoffer i gruppene organofosfater (resistens rapportert i Norge første gang i 1990), pyretoider (resistens rapportert i Norge første gang i 1998) og emamectin benzoate (resistens rapportert i Norge første gang i 2007). I takt med at lakselus har utviklet resistens mot en kjemikalie, har man skiftet over til nye kjemikalier for å oppnå ønsket effekt.

I noen områder har lusepopulasjonene utviklet dobbel eller trippel resistens, altså overlever de behandling med to eller tre ulike kjemikalier. Siden det bare finnes noen få godkjente kjemikalier som kan brukes til avlusning, er dette svært problematisk. I disse tilfellene må man da enten bruke alternative behandlingsformer som leppefisk og hydrogen peroksid, eller eventuelt foreta utslakting.

Konsekvensen av multiresistens i lakselusbestandene er derfor at det er vanskeligere å begrense lakseluspopulasjonen på oppdrettsfisk. Dette kan gi en kraftig økning i antallet lakselus. Det vil igjen føre til store skader på både oppdretts- og villfisk, med tap av villfiskpopulasjoner og nedsatt produksjonsvolum i akvakultur som sannsynlige konsekvenser.

Utbredelse av resistens

Lakseluslarvene sprer seg ved å drive rundt med strømmen til de setter seg fast på en laksefisk. Modellering utført ved Havforskningsinstituttet viser at distansen en larve kan tilbakelegge på denne måten, varierer med strømhastighet og temperatur. Et fåtall lakseluslarver blir sannsynligvis transportert flere hundre kilometer, mens hovedmengden transporteres en god del kortere. Vi kjenner ikke i detalj hvor langt en effektiv spredningsavstand er, men det er sannsynlig at denne er betydelig, og mange ti-talls kilometer. Resistente populasjoner av lakselus kan derfor spres raskt. Resistens og nedsatt følsomhet er påvist i større områder langs norskekysten. Problemene er størst i Nord-Trøndelag og Sunnhordland, men resistens er også registrert i Nordland (kilde: Mattilsynet).

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Mer om resistens

om Resistens og lakselus (artikkel i Havforskningsraporten 2010)

Rapporter om lakselusmidler

Flubenzuroner i fiskeoppdrett - miljøaspekter og restkonsentrasjoner i behandlet fisk (Rapport fra Havforskningen nr. 2-2013). I denne rapporten beskrives også effekt av teflubenzuron på hummeryngel.

Vurdering av helse- og miljøeffekter ved bruk av flubenzuroner ved avlusing av oppdrettsfisk (Rapport fra Havforskningen, nr. 4-2010)

"Bruk av flubenzuroner i lakseoppdrett" (1999)  er en evaluering av bruk av avlusningsmiddel som inneholder flubenzuroner. I følge rapporten er det ingen grunn til å tro at hverken diflubenzuron eller teflubenzuron vil utgjøre en helserisiko ved konsum av oppdrettslaks.

Kontaktperson: forsker Ole B. Samuelsen.

Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) har mer informasjon om lusemidler og mattrygghet på sine nettsider:

Kontaktpersoner

Rasmus Skern
400 69 007