Hopp til hovedteksten
Smolt med lakselus.
Smolt med lakselus.
Foto: Espen Bierud
Utskriftsvennlig versjon

Overvåking av lakselus

Store tettheter av lakselus i vannmassene kan være en trussel mot de ville laksefiskene. Kontinuerlig overvåkning av mengden lakselus som til enhver tid befinner seg i vannmassene langs norskekysten og i fjordene er derfor nødvendig. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for lakselus har inntil nylig vært basert på observasjoner i felt, men fra 2105 har også modeller blitt benyttet.

Overvåkingen er delt i to deler som omtales under:

  •  Varsling av lus (bruk av modeller som beregner lusepress på vill laksefisk)
  • Feltarbeid (bruk av tradisjonelle metoder som garn, ruse og trål, lus telles på fisken)

Modellbasert overvåkning av lakselus

Havforskningsinstituttet har utviklet første versjon av et modellbasert overvåkningssystem som sammen med lusetellinger på vill fisk vil gi et bedre og sikrere estimat på lusepresset langs kysten og i fjordene.

Bærebjelken i det modellbaserte overvåkningssystemet er strømmodellen NorKyst-800 som hver time gir informasjon om strøm, temperatur og salt i tre dimensjoner i fjordene og langs hele kysten.

Luseeggene klekkes så direkte inn i partikkelspredningsmodellen, som basert på kunnskap om lusebiologien, adferden og dødelighet beregner hvordan de frittlevende stadiene til lakselus sprer seg, og estimerer tetthet av lakselus i fjordene og langs kysten.

Resultatene viser at det er godt samsvar mellom lusemengde som beregnes og det som observeres i tradisjonelt feltarbeid. Når modellen nå er tatt i bruk og testet på mange ulike lokaliteter langs kysten vil kunnskapen øke. Den nye kunnskapen vil fortløpende bli inkludert i den neste versjonen av det modellbaserte overvåkningssystemet.
 

Overvåkning av lakselus i felt

I tillegg til bruk av modeller, gjennomføres det også feltarbeid på samme måte som tidligere, men nå brukes resultatene herfra også til å verifisere resultatene fra modellen. Lakselus overvåkes ved å fange vill laksefisk ved bestemte lokaliteter langs hele Norskekysten. Antall lakselus registreres deretter på hvert av de fangede individene.


I videoen kan du se noen av metodene som brukes under overvåkingen av lakselus på vill laksefisk. Opptakene er gjort i Hardanger i 2013.

Fordi vill laksefisk, herunder laks, sjøørret og sjørøye, kun oppholder seg i fjordene i perioder av året legges overvåkningen slik at den overlapper best mulig med disse. Det er spesielt viktig å overvåke under og like etter utvandringen til ungfisk fra elvene, den såkalte smoltutvandringen. Nylig utvandret smolt er liten og derfor ekstra utsatt for skader forårsaket av lakselus. Smoltutvandringen sammenfaller som regel med vårflommen i oppvekstelva, og starter derfor tidligst i Sør-Norge, ofte i første del av mai. Utvandringen skjer gradvis senere når en beveger seg nordover langs kysten. I de nordligste elvene i Finnmark skjer smoltutvandringen vanligvis i månedsskifte juni/juli. Overvåkningen av lakselus starter derfor hvert år på Sørlandet tidlig i mai for så å bevege seg nordover langs kysten til den avsluttes i Nord-Norge i midten av august.

Laks på vei fra elvene til beiteområdene i Atlanterhavet fanges ytterst i fjordene med et spesialbygget trålsystem som opereres av et mindre kystfartøy. Trålsystemet fanger laksen skånsomt og levende, noe som igjen gjør at fisken ikke mister eventuelle lakselus som er på på fiskehuden. I overvåkningsprogrammet omtales dette som postsmolttråling og skal gi et direkte mål på antall lakselus på utvandrende vill laksesmolt. Denne metoden er ressurskrevende og det kan til tider være vanskelig å finne tilstrekkelig med laksesmolt innenfor det aktuelle tidsrommet. Postsmolttråling har derfor til nå bare vært gjennomført i et mindre antall utvalgte fjordsystemer.

Postsmolttråling i Hardangerfjorden

Postsmolttråling i Hardangerfjorden.

Foto: Lars Asplin

Sjøørret oppholder seg i fjordene hele perioden de er i sjøen. De er derfor mye lettere tilgjengelig for fangst i forbindelse med luseovervåkning. Det samme gjelder for sjørøye som er mest vanlig i de nordligste fylkene. Undersøkelser av sjøørret og sjørøye utgjør derfor kjernen i overvåkningsprogrammet for lakselus på vill laksefisk, og blir gjennomført på en rekke stasjoner langs hele kysten. Tradisjonelt har sjøørret og sjørøye til luseovervåkning blitt fanget med garn. Ved bruk garn må imidlertid all fisken avlives. Det har i løpet av de siste årene derfor blitt utviklet alternative redskaper, såkalte sjøørretruser, hvor fisken kan fanges levende, undersøkes for lakselus og deretter slippes tilbake i fjorden igjen. Det er et mål at det meste av vill laksefisk som undersøkes i forbindelse med luseovervåkning skal settes levende tilbake i fjorden. Fra 2015 var sjøørretruser i bruk på samtlige lokaliteter. Det har likevel vært behov for å supplere med tradisjonelt garnfiske på enkelte lokaliteter for å skaffe et tilstrekkelig antall fisk til undersøkelsene. Dette gjelder spesielt sent i sesongen og på steder hvor naturgitte forhold som strøm og tidevann gjør det ekstra krevende å benytte sjøørretruse.   

Sjøørretruse

Røkting av sjøørretruse i Etnefjorden.

Foto: Rune Nilsen

Sjøørretrusen settes fra land med et inntil 50 meter langt og fem meter dypt ledegarn av et finmasket stoff. Fisk som oppholder seg i strandsonen vil vanligvis følge ledegarnet utover for deretter å bli fanget i et fangstkammer i enden på en sylindrisk rusekonstruksjon. Rusen blir sjekket minimum en gang i døgnet, og oftere ved store fangster. Eventuell fangst av laksefisk blir skånsomt løftet ut av fangstkammeret og over i et oppbevaringskar i båten ved hjelp av en finmasket håv. Deretter blir fisken bedøvd hvorpå lusetelling og annen registrering gjennomføres før fisken legges til oppvåkning i et annet kar. Lusetellingene foregår i en hvit plastbakke med vann under kraftig lys. All fisk settes tilbake ved strandsonen på fiskeplassen etter registrering. Fangst av andre arter i rusene registreres før de slippes direkte tilbake i sjøen.

Ved garnfiske blir et antall flytegarn (16-26 mm maskevidde) satt fra strandsonen. Garnene blir undersøkt kontinuerlig gjennom hele fiskeperioden for å redusere sannsynligheten for at sjøørret/røye dør i garnene og lus faller/hopper av fisken. All garnfangst av sjøørret/røye blir skånsomt klippet løs, avlivet og overført til en hvit plastbakke med vann for lusetelling. Etter lusetelling blir garnfanget fisk oppbevart i separate merkede plastposer for videre prøvetaking etter endt fiske.

I tillegg til direkte undersøkelser på vill laksefisk benyttes også vaktbur til å undersøke tettheten av lakselus i vannmassene på et bestemt sted over en kortere periode. Vaktburene er på omtrent en kubikkmeter og forankres i en fortøyning i fjorden like under overflaten. Oppdrettet laksesmolt blir transportert levende og utplassert i burene i en periode på 14 dager. Deretter hentes fisken inn, avlives og transporteres fersk til laboratoriet i Bergen for lusetellingen. Bruk av vaktbur erstatter ikke undersøkelser på villfisk, men gir et bedre mål på smittepresset i et bestemt område i et gitt tidsrom. Data fra vaktbur er derfor viktige for verifisering av spredningsmodellene for lakselus.

Vaktbur

Utsetting av vaktbur i Romsdal.

Foto: Rune Nilsen

Havforskningsinstituttet legger stor vekt på kvalitetssikring av datamaterialet som samles inn i overvåkningsprogrammet for lakselus. Det har blant annet blitt gjennomført kurs i identifikasjon av lakselus og andre forvekslingsarter. Kurset har en teoretisk og en praktisk del, og eksamen i begge deler. Det stilles nå krav om bestått eksamen fra dette kurset for å kunne telle lakselus på fisk i forbindelse med overvåkningsprogrammet. Dette gjelder både på trål-, ruse- og garnfanget fisk, samt på fisk fra vaktburene. Årlig arrangeres Havforskningsinstituttet flere praktiske feltkurs for å standardisere metodikker og sikre rett bruk av alle redskaper. Det er i tillegg utarbeidet en egen feltinstruks for overvåkning av lakselus som oppdateres fortløpende med siste nytt på fagfeltet.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Fakta om overvåking av lakselus:

Overvåkingen består av to deler:

  • Modellbasert overvåking: kombinasjon av sprednings- og strømmodeller og kunnskap om lakselusa sin biologi viser hvor lakselusa driver og dermed hvor det er størst risiko for at laksefisk blir smittet.
  • Feltarbeid: laksefisk fanges ved hjelp av ulike metoder som garn og ruse, antall lus telles på hver fisk.
  • Feltobservasjonene benyttes til å validere og kalibrere modellresultatene.
  • De kvalitetsikrede modellresultatene utfyller så feltobservasjonene i tid og rom.

Kontaktpersoner

Ørjan Karlsen
922 93 930
Terje Svåsand
994 89 985