Lakselus tilhører hoppekrepsfamilien, og finnes naturlig i alle havområder på den nordlige halvkule.
Lakselusa har eksistert sammen med laksefisk lenge. Den er første gang omtalt på 1600-tallet. Zoologen Henrik Nikolai Krøyer beskrev arten og gav den det latinske navnet Lepeophtheirus salmonis i 1837.
Lakselusa er vertsspesifikk og avhengig av laksefisk for å fullføre livssyklusen. Den trives dårligere dess mindre salt det er i vannet, og vil ramle av laksen når denne går opp i elven. Når laks som er fisket i elv har lus, blir det ofte sett på som et tegn på at fisken nylig har kommet opp i elven, men forsøk i laboratorium viser at lakselus kan holde seg på laksen opp til 14 dager etter at denne er flyttet til ferskvann.
Lakselusa påfører laksefisk skade ved å spise av slim, skinn og blod. Dette åpner for andre infeksjoner fra for eksempel bakterier og sopp og innvirker også på den osmotiske saltbalansen til fisken.
Lus er en av de viktigste tapsårsakene i oppdrett av laksefisk i dag. Grovt regnet taper norsk oppdrettsnæring årlig om lag 500 millioner kroner på direkte tap, utgifter til kjemikaliebruk og ekstraarbeid til avlusing, vekttap på grunn av stress, mulig tap av fisk osv. Det er i dag klare grenser for hvor mye lakselus laks i oppdrettsanlegg kan ha. Mattilsynet har klare retningslinjer for hvordan parasitten skal bekjempes.
Villaksen får problem når det blir produsert mer lus. Den primære effekten av lakselus er redusert vekst. Redusert vekst i svake, ville bestander kan i verste fall føre til en svekkelse av reproduksjonspotensialet.
