Hopp til hovedteksten
Lakselus
Utskriftsvennlig versjon

Lakselus

Lakselus er den vanligste parasitten på oppdrettslaks, og det største sykdomsproblemet i næringen. I flere år er lakselus behandlet med orale midler samt badbehandling.Overvåking av lakselus viser at omfanget øker klart, og at lusa i noen tilfeller er blitt resistent mot den foretrukne behandlingsmetoden.

Lakselus tilhører hoppekrepsfamilien, og finnes naturlig i alle havområder på den nordlige halvkule.

Lakselusa har eksistert sammen med laksefisk lenge. Den er første gang omtalt på 1600-tallet. Zoologen Henrik Nikolai Krøyer beskrev arten og gav den det latinske navnet Lepeophtheirus salmonis i 1837.

Lakselusa er vertsspesifikk og avhengig av laksefisk for å fullføre livssyklusen. Den trives dårligere dess mindre salt det er i vannet, og vil ramle av laksen når denne går opp i elven. Når laks som er fisket i elv har lus, blir det ofte sett på som et tegn på at fisken nylig har kommet opp i elven, men forsøk i laboratorium viser at lakselus kan holde seg på laksen opp til 14 dager etter at denne er flyttet til ferskvann.

Lakselusa påfører laksefisk skade ved å spise av slim, skinn og blod. Dette åpner for andre infeksjoner fra for eksempel bakterier og sopp og innvirker også på den osmotiske  saltbalansen til fisken.

Lus er en av de viktigste tapsårsakene i oppdrett av laksefisk i dag. Grovt regnet taper norsk oppdrettsnæring årlig om lag 500 millioner kroner på direkte tap, utgifter til kjemikaliebruk og ekstraarbeid til avlusing, vekttap på grunn av stress, mulig tap av fisk osv. Det er i dag klare grenser for hvor mye lakselus laks i oppdrettsanlegg kan ha. Mattilsynet  har klare retningslinjer for hvordan parasitten skal bekjempes.

Villaksen får problem når det blir produsert mer lus. Den primære effekten av lakselus er redusert vekst. Redusert vekst i svake, ville bestander kan i verste fall føre til en svekkelse av reproduksjonspotensialet. 

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Rapporter om lakselusmidler

Flubenzuroner i fiskeoppdrett - miljøaspekter og restkonsentrasjoner i behandlet fisk (Rapport fra Havforskningen nr. 2-2013). I denne rapporten beskrives også effekt av teflubenzuron på hummeryngel.

Vurdering av helse- og miljøeffekter ved bruk av flubenzuroner ved avlusing av oppdrettsfisk (Rapport fra Havforskningen, nr. 4-2010)

"Bruk av flubenzuroner i lakseoppdrett" (1999)  er en evaluering av bruk av avlusningsmiddel som inneholder flubenzuroner. I følge rapporten er det ingen grunn til å tro at hverken diflubenzuron eller teflubenzuron vil utgjøre en helserisiko ved konsum av oppdrettslaks.

Kontaktperson: forsker Ole B. Samuelsen.

Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) har mer informasjon om lusemidler og mattrygghet på sine nettsider:

Kontaktpersoner

Terje Svåsand
994 89 985