Utvendige parasitter som lakselus (Lepeophtheirus salmonis) og skottelus (Caligus elongatus) er et av de mest alvorlige helseproblemene i norsk fiskeoppdrett. Lus rammer fisken både direkte og indirekte. Direkte ved at de skader fisken ved å spise hud og vev slik at fisken kan miste blod og få problemer med saltbalansen, og indirekte ved at skader på vertens hud åpner for infeksjoner med bakterier og virus. I tillegg vurderes høye forekomster av lakselus i et område som en alvorlig trussel overfor ville bestander av laksefisk.
Biologisk eller kjemisk bekjempelse
Til bekjempelse av lakselus kan oppdretterne bruke enten biologiske metoder (leppefisk) eller metoder der det brukes kjemikalier (legemidler). Bruk av legemidler til bekjempelse av lakselus i oppdrettsanlegg har reist spørsmål blant annet om kjemikaliene påvirker miljøet rundt oppdrettsanleggene. Ved valg av legemiddel bør preparatet med minst miljøskadelig effekt foretrekkes under ellers like forhold. Forutsetningen for at veterinæren skal kunne ta dette valget, er at det foreligger miljødokumentasjon og faglig vurdering av de ulike preparatenes miljøeffekter.
Legemidler til bruk mot lakselus gis enten som bad (organiske fosforinsekticider og pyretroider) eller oralt innblandet i fôret (kitinsyntesehemmere, emamektin benzoat). Data over ett stoffs giftighet (toksisitet) lages vanligvis ved å eksponere forsøksorganismen for det aktuelle stoffet i 12 til 96 timer. I en reell situasjon vil organismen eksponeres for stoffet i en mye kortere periode, men muligens ved en høyere konsentrasjon. Det vil som regel også være flere utslipp i løpet av noen dager dersom alle merdene i et anlegg skal behandles (se faktaboks for mer informasjon om dose og responsmålinger).
Organiske fosforinsekticider
Historisk var organofosfater den første stoff gruppen som ble tatt i bruk på 70-tallet, først med trichlorfon (Neguvon) og siden diclorvos (Nuvan). Dette avsnittet omhandler azametifos (Salmosan), det eneste av denne stoffgruppen som er i bruk i dag.
Det finnes ingen data om nedbrytningshastigheten til azametifos i sjøvann, men laboratoriestudier har vist at hummer og reker er de mest følsomme organismene for dette stoffet. Kamskjell og muslinger blir ikke påvirket. Amerikansk hummer (Homarus americanus) døde når den ble holdt inne i en merd under behandling. Eksponering for ikke-dødelige konsentrasjoner gjentatte ganger gjorde hummeren aggressiv, og de mistet etter hvert kontroll over klørenes bevegelse. I en annen feltundersøkelse der amerikansk hummer ble satt ut både i og i nærheten av oppdrettsanlegg som ble behandlet med azametifos, ble det ikke registrert dødelighet annet enn hos hummerne som var plassert i selve behandlingsmerden. Det ble heller ikke registrert dødelighet hos reke eller skjell. Azametifos gitt i en konsentrasjon på 100 μg/L (mikrogram per liter) var kun dødelig for krepsdyr, mens skjell, pigghuder, tanglopper og snegler var lite følsomme. Andre effekter kan være som for amerikansk hummer. Den forlater skjulestedet som en reaksjon på høye konsentrasjoner (100–1000 μg/L) av azametifos, men den konsentrasjonen og den eksponeringstiden som brukes i dag, har sannsynligvis ikke noen negativ effekt. Det er også vist at en behandlingsløsning med azametifos raskt fortynnes og mister giftigheten når den frigjøres etter at behandlingen er avsluttet. Vannprøver tatt 20 minutter etter var ikke giftig overfor testorganismen, amfi poden Eohaustorius estuaris.
