Hopp til hovedteksten
Oppdrettsanlegg
Utskriftsvennlig versjon

Miljøeffekter av lakselusmidler

Flere kjemiske stoffer brukes til avlusning av laksefisk. Disse stoffene kjennetegnes ved at de er mer giftige for lakselus enn for laksen som skal behandles, men dessverre kan de også være giftige for andre marine dyr. Derfor er det viktig også å finne ut hvordan avlusningskjemikalier påvirker andre dyr som lever i sjøen.

Utvendige parasitter som lakselus (Lepeophtheirus salmonis) og skottelus (Caligus elongatus) er et av de mest alvorlige helseproblemene i norsk fiskeoppdrett. Lus rammer fisken både direkte og indirekte. Direkte ved at de skader fisken ved å spise hud og vev slik at fisken kan miste blod og få problemer med saltbalansen, og indirekte ved at skader på vertens hud åpner for infeksjoner med bakterier og virus. I tillegg vurderes høye forekomster av lakselus i et område som en alvorlig trussel overfor ville bestander av laksefisk.

Biologisk eller kjemisk bekjempelse

Til bekjempelse av lakselus kan oppdretterne bruke enten biologiske metoder (leppefisk, rognkjeks) eller metoder der det brukes kjemikalier (anti-parasittmidler). Det benyttes også mekaniske metoder som spyling, bruk av varmtvann, bruk av ferskvann osv.

Bruk av anti-parasittmidler til bekjempelse av lakselus i oppdrettsanlegg har reist spørsmål blant annet om kjemikaliene påvirker miljøet rundt oppdrettsanleggene. Ved valg av behandlingsmiddel bør preparatet med minst miljøskadelig effekt foretrekkes under ellers like forhold. Forutsetningen for at veterinæren/fiskehelsebiologen skal kunne ta dette valget, er at det foreligger miljødokumentasjon og faglig vurdering av de ulike preparatenes miljøeffekter.

Antiparasittmidler til bruk mot lakselus gis enten som bad (organofosfat, pyretroider og hydrogenperoksid) eller innblandet i fôret (flubenzuroner og emamektinbenzoat). Hvor giftig et stoff er, kan bestemmes ved å eksponere forsøksdyret i 12 til 96 timer, og måle effekter som dødelighet og andre biologiske parametere. Når badebehandling benyttes vil dyret eksponeres for stoffet i kortere perioder enn 12 til 96 timer, men muligens ved en høyere konsentrasjon. Det vil som regel også være flere utslipp i løpet av noen dager dersom alle merdene i et anlegg skal behandles.

Organiske fosforinsekticider

Organofosfater ble tatt i bruk på 70-tallet, først med trichlorfon (Neguvon) og siden diclorvos (Nuvan). Dette avsnittet omhandler azametifos (Salmosan), det eneste stoffet fra denne stoffgruppen som er i bruk i dag. Behandlingsløsning av azametifos er 100 μg/l. Azametifos brytes ned i vann og har en halveringstid på 8 til 9 dager.

Undersøkelser ved Havforskningsinstituttet har vist at én times eksponering ga meget lav dødelighet hos strandreker (Palaemon elegans) og pungreker (Praunus flexuosus). Lignende undersøkelser gjort i Canada viste også at effekten for de fleste testorganismene var liten. Voksen amerikansk hummer (Homarus americanus) var dog mest sensitiv. Undersøkelser ved 24 timers eksponering viste at strandreker reagerte noe, mens pungreker var mer sensitiv. Et feltstudie gjennomført i Canada viste at kun individer av amerikansk hummer som var plassert i behandlingsmerden, døde, mens individer plassert i ulike distanser fra anlegget ikke ble påvirket av utslippet. Med andre ord viser ulike undersøkelser at hummer og noen rekearter er de mest følsomme organismene for dette stoffet, mens pigghuder, tanglopper og snegler var lite følsomme. Kamskjell og muslinger blir ikke påvirket.

Emamektin-benzoat

Avlusingsmiddelet emamektin-benzoat påvirker nervesystemet og har dermed en direkte effekt på organismen. Behandlingsdosen for laks er på 50 μg/kg. Stoffet har lav vannløselighet, noe som betyr at i det marine miljøet vil emamektin ha stort potensial for å binde seg til organisk materiale. Tilførselen til miljøet skjer i hovedsak i form av at fôrspill og faeces spres til områder rundt anlegget. Emamektin karakteriseres som relativt tungt nedbrytbart i miljøet. Halveringstiden i marint bunnsediment er anslått til å over 100 dager. Dette betyr at de organismene som blir mest påvirket, er børstemarker og krepsdyr, som er i kontakt med sedimentet. Registrerbare konsentrasjoner av emamektin er målt i typiske åtseletere som krabber (Pagurus spp., B. undatum) opp til fire måneder etter bruk.

De studiene som er gjennomført viser generelt liten effekt. Det er ikke funnet noen sammenheng mellom bruk av emamektin og endringer i artssammensetningen eller antall individer av samme art i området rundt oppdrettsanlegg. I et laboratorieforsøk ble reke (Pandalus platyceros) og krabbe (Cancer magister) tilbudt fôr som inneholdt emamektin i konsentrasjoner opp til 500 mg/kg. Det ble ikke registrert noen dødelighet, men krabbene unngikk å spise pellets med de høyeste konsentrasjonene. Undersøkelser på amerikansk hummer viste at skallskifte ble fremskyndet ved en dose på 1 mg/kg kroppsvekt, noe som medførte blant annet at rognhummer mistet eggene sine. En eksponering i 10 dager for sediment anriket med emamektin gav LD50-verdier på henholdsvis 0,193 og 0,111 mg/kg sediment (våtvekt) for non-targetorganismene mudderreke (C. volutator) og fjæremark (Arenicola marina). Ingen dødelig effekt ble observert på sjøkreps (N. norwegicus) eller hestereke (Crangon crangon) ved konsum av fôr som inneholdt mer emamektin-benzoat per kg enn konsentrasjonen i kommersielt medisinfôr. Vi mangler imidlertid tilsvarende toksikologiske data på dypvannsreke, hummer og taskekrabbe. Undersøkelser har vist at børstemarken C. capitata kan tåle konsentrasjoner på 460 μg emamektin-benzoat/kg eller lavere i sedimentet den lever i (No-Observable-Effect-Concentration). I en feltundersøkelse ble den høyeste konsentrasjonen som ble funnet i sediment målt til 6,6 μg emamektin-benzoat per kg sediment etter én behandling.

Pågående undersøkelser ved Havforskningsinstituttet

Forbruket av midler mot lakselus har hatt sterk økning siden 2008. Hvor giftig et stoff er for en organisme, varierer siden dyr har ulik grad av følsomhet. Derfor er det viktig å gjennomføre studier med de dyrene som sannsynligvis vil komme i kontakt med stoffene når en skal vurdere hvordan avlusningsmidlene påvirker miljøet rundt oppdrettsanleggene. Under kontrollerte betingelser kan effekten for hver art og for ulike livsstadier bestemmes. Krepsdyr er svært vanlige i sjøen, og siden lakselus er et krepsdyr, kan medikamenter som dreper lusen også påvirke andre krepsdyr, alt fra små reker til krabber og hummer.

Havforskningsinstituttet har satt fokus nettopp på disse problemstillingene og arbeider med spørsmål rettet mot effekter på viktige kommersielle arter som dypvannsreke (Pandalus borealis) og europeisk hummer (Homarus gammarus). I tillegg kommer spørsmål om mulige effekter på planktonorganismer som hoppekreps (Calanus sp.) og krepsdyr som lever i strandsonen.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Se også

Rapporter om lakselusmidler

Flubenzuroner i fiskeoppdrett - miljøaspekter og restkonsentrasjoner i behandlet fisk (Rapport fra Havforskningen nr. 2-2013). I denne rapporten beskrives også effekt av teflubenzuron på hummeryngel.

Vurdering av helse- og miljøeffekter ved bruk av flubenzuroner ved avlusing av oppdrettsfisk (Rapport fra Havforskningen, nr. 4-2010)

"Bruk av flubenzuroner i lakseoppdrett" (1999)  er en evaluering av bruk av avlusningsmiddel som inneholder flubenzuroner. I følge rapporten er det ingen grunn til å tro at hverken diflubenzuron eller teflubenzuron vil utgjøre en helserisiko ved konsum av oppdrettslaks.

Kontaktperson: forsker Ole B. Samuelsen.

Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) har mer informasjon om lusemidler og mattrygghet på sine nettsider:

Kontaktpersoner

Ole Samuelsen
970 76 918