Hopp til hovedteksten
Hav
Utskriftsvennlig versjon

Observerte virkninger av langperiodiske naturlige klimasvingninger i havet – hva sier det oss om virkningene av framtidige klimaendringer?

Det finnes ”vær” i havet akkurat som på land, og det oppviser samme variabilitet som på land. Det svinger gjennom døgnet, fra dag til dag, fra årstid til årstid, fra år til år, fra tiår til tiår og med mange ulike lengre perioder. Og som på land går vi over til å betegne været som klima (havklima i havet) når vi ser på den gjennomsnittlige værtilstanden over lengre tid. Havtemperaturen er én av de viktige klimavariablene.

Det finnes ”vær” i havet akkurat som på land, og det oppviser samme variabilitet som på land. Det svinger gjennom døgnet, fra dag til dag, fra årstid til årstid, fra år til år, fra tiår til tiår og med mange ulike lengre perioder. Og som på land går vi over til å betegne været som klima (havklima i havet) når vi ser på den gjennomsnittlige værtilstanden over lengre tid.

Spesifikke temperaturpreferanser

Havtemperaturen er én av de viktige klimavariablene. De fleste av organismene i havet, med unntak av sjøpattedyrene og enkelte store fisker som tunfisk, har samme kroppstemperatur som omgivelsene. Derfor vil endringer i sjøtemperaturen direkte påvirke adferd og aktivitet på dyrene i havet på samme måte som aktiviteten på insekter og slanger på land blir påvirket av temperaturen. De ulike artene har sine spesifikke preferanser for temperatur.
Torsken i Atlanterhavet klarer seg bra ned mot minus 0,5 oC, men trives best omkring 13oC. Ved høyere temperaturer går det bratt nedover med trivselen, og ved 20 oC er det dødelig varmt for torsken. De fleste av de kommersielle fiskeartene vi kjenner fra norske farvann, som laks, sei, sild, hyse og kveite, har omtrent de samme temperaturpreferansene som torsk. Vi kaller dem boreale eller kaldtempererte arter. Arktiske arter, eksempelvis polartorsk, som vi finner lengre mot nord, kan klare seg helt ned i det kaldeste sjøvannet som finnes på minus 2oC. Slike arter produserer spesielle frostvæske-lignende stoffer som gjør at de ikke fryser til is. Allerede ved 5oC blir det mindre polartorsk og opp mot 10 oC finnes den bare unntaksvis. I den andre enden av temperaturskalaen finner vi tropiske arter som gjerne trives best opp mot 30 oC, og enkelte tropiske ferskvannsarter har det gjerne best ved 35 oC og varmere, altså ved temperaturer som vi mennesker føler det ubehagelig varmt å bade i.

 

Temperaturøke kan gi mer eller mindre fisk 

På samme måte som for fisk er alle organismene i den marine næringspyramiden fordelt mellom ulike temperaturområder. Vårt viktigste dyreplankton, raudåta, som utgjør den viktigste næringsorganismen for fiskelarver og pelagiske fiskearter som sild, trives best omkring 7 oC. Helgolandsåta, en nær slektning av raudåta som er så lik på utseende at man må være planktonekspert for å se forskjell, har en helt annen livssyklus og trives dessuten best ved omtrent 15 oC.
I våre farvann påvirker temperatursvingningene fra år til år i sterk grad rekrutteringen til fiskebestandene. Høy temperatur i Barentshavet gir i overveiende grad sterkere nye årsklasser til de boreale fiskebestandene enn lav temperatur. I den varmere Nordsjøen er det motsatt. Der svekkes rekrutteringen til de samme boreale fiskebestandene når temperaturen stiger. Det er flere årsaker til denne motsatte responsen på havklimaendringer i det kalde Barentshavet og i den varmere Nordsjøen. For det første er trivselstemperaturen i Barentshavet nær den laveste gunstige temperaturen for de boreale fiskebestandene og dermed vil en temperaturøkning føre til gunstigere forhold, mens i Nordsjøen er trivselstemperaturen nær den høyeste gunstige for boreale fiskebestander og en ytterligere temperaturøkning vil føre til mindre gunstige forhold. For det andre vil næringsorganismene som de boreale fiskebestandene er tilpasset reagere på temperaturøkningene på samme måte, og dette forsterker den samme temperaturvirkningen i form av at også mattilbudet blir endret.

Langperiodiske svingninger er mest drastiske 

Men det er ikke bare temperatursvingningene fra år til år som påvirker de marine organismene. De mest omfattende virkningene av temperatursvingninger på de marine økosystemene i våre farvann ser vi av de langperiodiske naturlige klimasvingningene med en periode 60–70 år. Mens år-til-år svingningene skjer usynkront i de ulike havområdene, foregår disse langperiodiske svingningene parallelt over stor geografisk skala og omfatter hele Nord-Atlanteren i tillegg store deler av landområdene i Europa og Nord-Amerika. Dette klimafenomenet kalles den Atlantiske Multidekadiske Oscillasjonen, AMO. De siste 15 årene har vi vært inne i en varmetopp i AMO. Forrige gang vi var inne i en tilsvarende topp i AMO var på 1940-tallet. Da var det flere år hvor havklimaet i Barentshavet var nesten like varmt som vi har opplevd de siste 15 årene, men på grunn av den systematiske trenden den menneskeskapte klimaendringen har skapt er temperaturen i dag enda høyere enn hva den var på 1940-tallet. På 1970- og 1980-tallet var vi imidlertid inne i den kalde fasen av AMO og likeledes ved begynnelsen av det 20. århundret. Selv om temperaturutslaget av denne langperiodiske klimasvingningen er mye mindre enn svingningene fra år til år har den allikevel en langt mer drastisk påvirkning på organismene i havet. Både på midten av 20. århundret og i dagens varme fase resulterte temperaturøkningen i en masseforflytning av organsimer av både dyreplankton og fisk nordover og med en økning i produktiviteten av boreale arter, mens i den kalde mellomperioden ble de boreale bestandene drastisk redusert og de trakk seg sørover igjen. Den beste dokumentasjonen på responsen fra denne langperiodiske svingningen i Nord-Atlanteren har vi fra våre egne bestander av sild og torsk, norsk vårgytende sild og norsk-arktisk torsk. I dagens varme fase av AMO har vi i tillegg sett at både kolmule og makrell har avansert nordover og vestover inn i arktiske farvann. Sist sommer ble makrell i store mengder funnet på beitevandring etter plankton nord til Svalbard og helt vest til den arktiske Øst-Grønlandsstrømmen, og nordøstarktisk torsk som har en rekordhøy bestand, finnes om sommeren nord til Polahavets dyp nord for Svalbard og østover i Karahavet på den sibirske kontinentalsokkelen øst for Novaja Semlya.
 

Grunnen til at det forholdsvis svake temperaturutslaget på AMO gir så mye mer drastiske virkninger på den marine økosystemet enn de mye sterkere år-til-år svingningene ligger i persistensen, eller vedvarenheten, av temperatursignalet samt den store geografiske utstrekningen på signalet. Slik sett vil responsene fra de organismene i det marine økosystemet ligne mye på virkningene av den menneskeskapte komponenten av klimaendringene. Derfor kan vi lære fra naturlige klimasvingninger hvordan de menneskeskapte klimaendringene gjennom dette århundre vil påvirke organismene i havet. Også under de framtidige klimaendringene vil naturlige svingninger også være tilstede og modifisere endringene.

 

Kontaktpersoner

Svein Sundby
481 23 621