Av Thor-Wiggo Skille
Artikkelen ble første gang publisert i Havforskningsintituttet sitt bilag til Aftenposten 30. nov. 2009: "Havet, klima og miljø"
Gytebiomasse på 20 millioner tonn. Altså gode bestander av sild, kolmule og makrell. Kolmulebestanden på vei ned, men makrellen er stabil og sildebestanden høy. Men seniorforsker Harald Loeng registrerer at planktonmengden har vært i nedgang de siste 10–15 årene. – Er det nok mat for fisken i Norskehavet? undrer Loeng.
Raudåta, eller Calanus finmarchicus på latin, er den desidert viktigste åta for fiskeslagene i Norskehavet. Samspillet er hårfint, særlig for fiskelarvene.
– Størrelsen på en fiskebestand styres av to ting. Innputt – altså rekrutteringen – og beskatningen – hvor mye som fiskes opp. Når vi skal gi råd om kvotenivået, trenger vi også å fastslå rekrutteringsgrunnlaget. Klimaendringene har også ført til at en ny dyreplanktonart har begynt å dominere i matfatet: Calanus helgolandicus – en storebror av raudåta.
Men hvilket omfang denne vil få, vet man ikke. Forskerne har så langt ikke klart å avdekke hele samspillet mellom de ulike artene i økosystemet. – At raudåtebestanden ser ut til å være i drastisk nedgang, gir grunn til bekymring, avslutter Loeng.
