Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Sirkulasjon og vannmasser

Den norske atlanterhavsstrømmen bringer varmt og salt vann inn i Nordsjøen, hoveddelen av innstrømningen kommer fra nord og følger Norskerenna. De sørlige områdene av Nordsjøen er grunnere enn 50 m, her bestemmer hovedsaklig vinden strømretningen og derfor finner man en østlig strøm med retning mot Jylland. I Skagerrak møtes flere vannmasser; Atlanterhavsvann, Nordsjøvann og ferskere kystvann, i overflaten blandes disse med brakkvann fra Østersjøen og danner opphavet til kyststrømmen som følger norskekysten nordover.

sirkulasjon-nordsjoen.jpgKlikk for stort bilde

Figur 1. Skjematisk kart over de viktigste transportveiene i Nordsjøen og Skagerrak. De røde pilene indikerer innstrømning av atlantisk vann, for det meste i 100-200m dybde, mens de grønne pilene angir hovedretningene til sirkulasjon av kystvann, typisk beliggende i de øverste 20m.

Nordvestlige Nordsjøen

Denne delen av Nordsjøen er først og fremst kjennetegnet med innstrømning av relativt salt atlanterhavsvann fra flere retninger. Nord for Shetland dreier en del av Den norske atlanterhavsstrøm sørover, langs skråningen på vestre side. Denne innstrømningen er relativt stabil og følger topografien langs hele Norskerenna. Hoveddelen av innstrømningen finner man på 100-200m dyp. Det atlantiske vannet gir et saltholdighetsmaksimum i den vestlige skråningen i Norskrennen, og saltholdigheten er typisk over 35,3. I områdene rett øst for Shetland og mellom Færøyene og Shetland finner man også en relativt stabil innstrømning av atlanterhavsvann. Her er dybdeforholdene grunnere slik at innstrømningen foregår nærmere overflaten. Dette fører også til at innstrømningen er avhengig av de dominerende vindforholdene og varierer mer i styrke og retning enn dypvannsinnstrømningen langs skråningen til Norskerenna. Hele nordvestlige Nordsjøen vest for Norskerenna er stort sett dominert av det salte atlanterhavsvannet i hele vannsøylen helt inn mot Den norske kyststrømmen.

Sørlige Nordsjøen

Dette havområdet er relativt grunt med dyp hovedsakelig mindre enn 50m. Man finner stort sett Nordsjøvannmasser med noe lavere saltholdighet enn atlanterhavsvannet, for det meste under 35. I vinterhalvåret vil vannmassene stort sett være gjennomblandet, mens det om sommeren dannes et varmere overflatelag på 10-20m. Vinden i sentrale Nordsjøen har mest innflytelse på strømretningen, og man har en østgående drift i dette området inn mot Jylland og Skagerrak. Sirkulasjon i området er ellers kjennetegnet med en sirkulasjon langs kysten som stort sett går mot klokken. Noe ferskvannsavrenning fra britiske elver opprettholder en svak sørgående kyststrøm. Der er en liten kilde av atlanterhavsvann gjennom Den engelske kanal i sør, men dette utgjør kun noen få prosent av all tilførsel av atlanterhavsvann i Nordsjøen. før dette vannet blandes raskt inn i Nordsjøvannet. De største tilførselskildene av ferskvann kommer fra de store kontinentale elvene. Disse bidrar med omtrent halvparten av ferskvannet for hele Nordsjøen/ Skagerrak-området, og deriblant er Rhinen og Elben de aller største kildene. Denne utstrømningen av ferskvann opprettholder en nordgående kyststrøm langs Jyllands vestkyst, som stort sett dreier inn østover i Skagerrak sammen med driften fra den sentrale Nordsjøen.

Skagerrak

Vannmassene i Skagerrak har sin opprinnelse i innstrømningen av atlantisk vann fra nordvestlige Nordsjøen, Nordsjøvann fra sentrale Nordsjøen, mindre salt kystvann fra sørlige Nordsjøen, brakkvann fra Østersjøen gjennom Kattegat og ferskvannstilførsel lokalt fra land. Sirkulasjonen går for det meste mot klokken ved at man har en østgående innstrømning av ulike vannmasser sør for Norskerenna. De vannmassene som strømmer i overflaten blandes med utstrømningen fra Østersjøen nord for Kattegat. For så å dreie nordover langs Sveriges vestkyst og vestover langs sørlandskysten. Dette er starten på Den norske kyststrøm. De norske og svenske elvene i Skagerrak bidrar også til å senke saltholdigheten i Kyststrømmen. Men det er utstrømningen av lav-saltholdig vann fra Østersjøen som er den største ferskvannskilden for norskekysten. Kyststrømmen er drevet av tetthetsforskjellene mellom det ferskere vannet inn mot kysten og det saltere vannet utenfor, men den er i stor grad også vindstyrt. Atlanterhavsvannet som følger skråningen til Norskrenna på dansk side, vil man også kunne kjenne igjen på norsk side under Kyststrømmen til tross for innblanding av mindre salte vannmasser. Skagerrakbassenget har dyp over 700m og har en slags terskel vest for Utsira som er rundt 270m dyp. Bunnvannet i Skagerrak er stort sett av atlantisk opprinnelse med saltholdigheter over 35, men der kan gå flere år mellom hver utskiftning. Enten kommer det inn tungt nok atlanterhavsvann langs sørvestlige skråning av Norskerenna som skyver vekk det eksisterende bunnvannet. Eller så oppstår det episoder hvor vinteravkjølingen av overflatevann i sentrale Nordsjøen er så kraftig at det har sunket ned i og fylt opp Skagerrakbassenget. Den viktigste endringen av egenskapene til vannmassene i Norskrenna er da at temperaturen synker fra typisk 6oC (atlanterhavsvann) til ned mot 4oC. Dette kan også influere de intermediære vannmassene (opp mot 100-200m dyp) i Skagerrak etter hvert som det kalde vannet blandes og sirkulerer rundt.

 

Viktige dynamiske mekanismer og sesongvariasjoner

Kontaktpersoner

Jon Albretsen
913 04 222