Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Isfauna

Isfauna kan deles i to grupper. Subisfauna lever i vannmassene i umiddelbar nærhet av isen (beiteområde), mens ekte isfauna lever på undersiden av isen eller i vannfylte hulrom/kanaler i isen. Ekte isfauna kan bestå av autoktone arter (lever permanent i isen), f.eks. enkelte amfipoder (små krepsdyr) og alloktone arter (tilknyttet isen i deler av året/deler av livssyklus), f.eks. polartorsk og noen amphipoder. I Barentshavet øker betydningen av autokton isfauna nordover mot flerårsisen, men spiller en vesentlig rolle først nord for Svalbard.

Ekte isfaunasamfunn deles videre inn etter type is de lever i, dvs. gruntvanns(fastis) samfunn, drivissamfunn i ettårsis og drivissamfunn i flerårsis. Gruntvannssamfunn oppstår i grunne områder, men kan pga. isdrift også observeres i områder med større dyp. Typiske arter er amfipodene Onisimus litoralis og Gammaracanthus loricatus. Drivissamfunn i ettårsis betyr at her må samfunnene etableres på nytt når isen fryser til. Dette er tilfelle for store deler av Barentshavet. Amfipoden Apherusa glacialis er typisk for dette samfunnet, men artssammensetningen påvirkes av avstanden til flerårsis og vanndyp. Drivissamfunn i flerårsis har hovedvekt av autoktone arter, spesielt amfipodene A. glacialis, Onisimus nanseni, O. glacialis og Gammarus wilkitzkii.

Flere hoppekrepsarter (Calanus glacialis - ishavsåte og C. finmarchicus - rauåte), planktoniske amfipoder (særlig Themisto libellula) og krill (hovedsakelig Thysanoessa inermis, men også T. raschii) kan spille en betydelig rolle i vannmassene nær isen (subisfauna). Variasjon i vind og isdrift vil gi store variasjoner i artssammensetning/biomasse fra år til år i Barentshavet. Det gjelder bl.a. det relative forholdet mellom autoktone (varierer med tilførsel av is nordfra) og alloktone arter. Dessuten vil ulike arter fordele seg ulikt under isen (ved iskanten, skrugarder, huler osv.) som følge av ulike krav til bl.a. næring, beskyttelse og fysiologi. Dermed påvirkes tilgjengeligheten av ulike isfauna-arter som byttedyr.

Amphipodene Apherusa glacialis, Onisimus spp. og Gammarus wilkitzkii utgjør som oftest hoveddelen av den totale biomassen av virvelløs isfauna i Barentshavet. Siden utbredelsen til disse er nært knyttet til flerårsis antar vi at bestandene i Barentshavet normalt bare utgjør mellom en tidel og en hundredel av bestandene nord for Svalbard.

Den vanligste amfipoden i Barentshavet er A. glacialis (normal levealder 1.5 år). Den kan forkomme på relativt slette flater på undersiden av isen, såvel som på sideflater. Onisimus spp. (levealder 2–3 år) forekommer også på flater under isen, men kan i tillegg være vanlig inne i saltkanaler og småsprekker. Til forskjell fra de to foregående, finnes G. wilkitzkii (levealder minst 4 år) sjelden på slett is, men helst i smeltehull og sprekker.

I Barentshavet viste en undersøkelse at A. glacialis hovedsakelig ernærer seg på isalger, mens G. wilkitzkii og Onisimus spp. ernærer seg på calanoide kopepoder (har spesialiserte ben til svømming og kryping og mange har spesialiserte ernæringsmåter) i tillegg til isalger, mens Themisto libellula og spesielt polartorsk hovedsakelig utnytter calanoide kopepoder.

Rollen autokton isfauna spiller i næringsnettet gjenspeiler seg i maveanalyser hos f.eks. polartorsk og alkekonge. Hos polartorsk i Barentshavet utgjør isfauna bare rundt 0.2 % av matinntaket, men mer enn 25 % nord for Svalbard. Tilsvarende for alkekonge hvor verdiene er henholdsvis ca. 25 og 100 %. Subisarten T. libellula kan være det viktigste næringsdyret hos grønlandssel. Isfauna som ikke beites blir et bidrag til bentisk/pelagisk næringsnett når isen smelter.

Autoktone amfipoder har evne til osmoregulering (kan regulere saltbalansen aktivt). Dette er energikrevende, men en forutsetning for å kunne overleve i et miljø hvor saltholdigheten kan svinge mellom 0 og 35. Til sammenligning tolererer ikke Themisto libellula saltholdigheter utenfor området 28–35. Muligheten autoktone amfipoder har til å opprettholde samme osmolaritet i kroppsvesken som i miljøet rundt gjør dem også kuldetolerante (kan overleve i lav temperatur).

Polartorsken har løst dette ved å ha makromolekyler (antifrysestoffer) som hindrer/bremser vekst av iskrystaller i blodet. Det er også visse forskjeller innenfor de autoktone amfipodene med hensyn til hvordan de reagerer på temperaturvariasjoner. Hos Apherusa glacialis øker stoffskiftet minimalt ved en temperaturøkning fra 0 til 5 ºC, mens Gammarus wilkitzkii og Onisimus glacialis er langt mer sensitive for den samme temperaturøkningen. Imidlertid ser man et økt stoffskifte hos A. glacialis om temperaturen stiger til 10 ºC, men dette er mer enn hva isfaunen normalt vil oppleve i Barentshavet. Isfauna vil være særlig utsatt for giftige forbindelser med lang oppholdstid i de øvre vannlagene, sånn som f.eks. HCH (heksaklorsykloheksan) og HCB (heksaklorbenzen). Dessuten vil et kompakt isdekket redusere muligheten slike forbindelser har til å fordampe og dermed økes oppholdstiden deres i et område. 

 Fra Fisken og havet nr 6-2002 "Miljø og ressursbeskrivelse for området Lofoten-Barentshavet", kapittel 7

Fakta om Barentshavet

Størrelse: 1,4 millioner km2  (ca. 4 ganger så stort som Norge)
Dyp: Gjennomsnittlig dyp er 230 meter, største dyp er 500 meter
Fiskerier: Bunnfisk som torsk, hyse, blåkveite, gapeflyndre og uer. I tillegg lodde, reke, vågehval og grønlandssel

Spesielle forhold:

  • Store, årlige variasjoner mht. temperaturforhold og isdekke
  • Sokkelhav - del av kontinentalsokkelen rundt Polhavet
  • En av de største sjøfuglkonsentasjonene i verden; 20 millioner individer fordelt på nær 40 arter

Forvaltningen av de levende marine ressurser i Barentshavet skjer mellom Norge og Russland i fellesskap.
Russisk navn: Barentsevo More
 

Tokt

Hvert år gjennomføres en rekke tokt for å overvåke og kartlegge

  • miljøtilstanden i havet
  • utviklingstendensene i ulike fiskebestander

Noen av toktene har egne sider og toktdagbøker.