Hopp til hovedteksten
Krykkje-ung-4-150px_jdl.gif
Utskriftsvennlig versjon

Sjøfugl



En ung krykkje. Foto: Jan de Lange
Barentshavet har en av verdens høyeste tettheter av sjøfugl. Det er beregnet at havområdet sommerstid huser omlag 20 millioner individer. Mange av bestandene er av stor nasjonal og internasjonal betydning, og havområdet er således en viktig sjøfuglregion i global sammenheng.

Sjøfuglene og deres rolle i økosystemet  

Betegnelsen sjøfugler omfatter tradisjonelt fuglearter som har sitt leveområde i det marine miljø, og som henter sin næring her. Gruppen er imidlertid ikke klart definert, og avhengig av graden av marin tilknytning som legges til grunn, kan antallet arter som inngår i gruppen variere. 57 arter er definert som sjøfugler i Norge, inkludert Svalbard, og det er foreslått at disse burde inngå i konsekvensanalyser på den norske kontinentalsokkelen. Av de 57 artene har 18 arter marin tilknytning, hovedsakelig utenom hekkesesongen. Omkring 40 arter kan derfor regnes som regelmessig hekkende sjøfugler i den nordlige delen av Norskehavet og Barentshavet. Disse omfatter arter fra 10 familier, med til dels svært ulikt levesett og biologi. En kort presentasjon av noen av de mest tallrike artene er gitt i tabell 11.1 og  11.2. De mest typiske sjøfuglene (alkefugler, stormfugler, skarver og havsule) tilbringer mesteparten av sin tid på og henter all sin næring fra havet. Kun i hekkesesongen er de avhengig av å oppsøke land, men også i denne perioden foregår de fleste aktivitetene på sjøen, bla. næringssøk, hvile, fjærstell og kurtise. Sjøfugler har gjennomgående sen kjønnsmodning, høy levealder og en lav reproduksjonsrate. Dette er en tilpasning til et ustabilt miljø hvor næring ofte er en begrensende faktor for et vellykket hekkeresultat. Sjøfuglenes evne til å takle endringer i deres livsmiljø er derfor langt mindre, og restitusjonstiden betydelig lengre enn for arter som har en høyere reproduksjonsrate. Dette gjør sjøfuglene spesielt sårbare for menneskeskapt miljøpåvirkning.

Sjøfuglene spiller en viktig rolle som bindeledd mellom hav og land. Dette er særlig fremtredende i arktiske områder. Gjennom tilførsel av næringsstoffer via ekskrementer og byttedyrrester, muliggjør sjøfuglene en rik vegetasjon i nærheten av hekkekoloniene. Denne produksjonen utnyttes av en lang rekke arktiske terrestre fugler og pattedyr, f.eks. gjess, rype, reinsdyr og polarrev.

Næringsgrunnlag

De store sjøfuglbestandene i Barentshavet er i stor grad et resultat av høy primær- og sekundærproduksjon (plante- og dyreplanktonproduksjon) og store bestander av små, pelagiske fiskearter som lodde, sild og polartorsk. Sjøfuglenes næringsvalg spenner over et vidt spekter av arter, og variasjonen kan være stor både gjennom året, mellom år og mellom regioner. Imidlertid er krepsdyr, lodde, sild, polartorsk og tobis svært viktige næringsemner for mange arter. Det er særlig de yngre årsklassene av sild som er viktig næring for sjøfuglene, mens lodda er et attraktivt næringsemne gjennom hele sin livssyklus på grunn av sin begrensede størrelse. Sildeyngel og ungsild er spesielt viktig for en rekke sjøfuglbestander langs kysten av Nord- Norge. Lodda er en nøkkelart for store sjøfuglbestander over nesten hele Barentshavet, men arten erstattes i nord av polartorsken, som hovedsakelig er knyttet til kalde, arktiske vannmasser, og som ofte finnes i assosiasjon med is. Polartorsken utgjør et viktig næringsemne for flere sjøfuglarter i den nordlige delen av Barentshavet.

Utbredelse

Sjøfuglenes utbredelse i Barentshavet er i hovedsak styrt av klimatiske, oseanografiske og biologiske forhold, med en særlig markert gradient fra sørvest til nordøst, fra varmt og saltholdig atlanterhavsvann i sydvest til kaldt saltfattig polart vann i nord og øst. Området hvor disse vannmassene møtes kalles polarfronten og dette frontsystemet er et viktig beiteområde for sjøfuglene. Fordelingen av vannmasser og polarfrontens beliggenhet gjenspeiles også i utbredelsesmønstrene til de ulike sjøfuglartene. Særlig påfallende er den betydelige forskjellen i artsutvalget på norskekysten og i Svalbardområdet. Fastlandskysten har et høyere antall arter, både hekkende og overvintrende, enn de nordlige områdene. Arter som skarver og havsule finnes kun på norskekysten, mens polarmåke, ismåke og alkekonge bare finnes som hekkefugler på de nordlige øyene i Barentshavet.

En viktig forskjell mellom den sørlige og nordlige delen av Barentshavet er at i den nordlige delen vil det alltid finnes isfylte områder. Iskantens beliggenhet kan variere mye fra år til år. Om sommeren og høsten, når isen vanligvis har sin minimale utbredelse, ligger ofte iskanten på 81°N på nordsiden av Svalbard, men kan enkelte år ligge så langt syd som til 77°N. I mars, når isen som regel har sin maksimale utbredelse, kan den ligge så langt sør som til Bjørnøya på 74°N. Iskanten er et produktivt område i arktiske farvann. Denne produksjonen utnyttes av flere arter av sjøfugl på flere trofiske nivåer. 

Sjøfuglenes utbredelse gjennom året

I det følgende vil det bli gitt en kort sesongmessig beskrivelse av sjøfuglforekomstene i Barentshavet.

Vårsesongen
Vårbestandene utgjøres hovedsakelig av fugler på trekk tilbake til hekkeområdene, eller av bestander som har overvintret i området. Artsutvalget om våren har derfor mange likhetstrekk med høstsesongen. Mange arter returnerer tidlig til hekkeplassene. Dette gjelder spesielt de artene hvor hele eller deler av bestanden overvintrer innenfor havområdet. Selv på Svalbard kan enkelte arter være på plass i koloniene allerede i mars (f.eks. havhest). I den nordlige delen av Barentshavet samles sjøfuglene i råker inne i isen eller ved iskanten. Dette gjelder særlig alkefugl som kan forekomme i store konsentrasjoner på denne tiden. Etter hvert som isen åpner seg nordover, trekker fuglene etter, og starter hekkingen så snart hekkeplassene er tilgjengelige. For ærfugl og de arktiske gjessene kan det enkelte år ta noe tid før hekkingen kan begynne. Disse artene er avhengige av snø og isfrie holmer og øyer, og at isen mellom øyene og fastlandet forsvinner, slik at polarreven ikke kan ta seg ut til hekkeplassene.

Sommersesongen
Sommerbestandene utgjøres hovedsakelig av de hekkende bestandene, samt ikke-kjønnsmodne fugler og fugler som av ulike grunner ikke har gått til hekking. I tillegg kommer en del arter som kun besøker havområdet på streif sommerstid. Hekkesesongen starter for de fleste sjøfuglartene i april– mai og avsluttes i juli–august. De viktigste hekkefuglene i den nordlige delen av Barentshavet er havhest, arktiske gjess, ærfugl, måkefugler som polarmåke og krykkje, og alkefugler som polarlomvi og alkekonge. På fastlandet er skarvene, ærfugl, mange av måkeartene, rødnebbterne og alkefugler som lunde, lomvi og teist de dominerende artene.

Høstsesongen
Utover høsten skjer det en sørvestlig forflytning av sjøfuglbestandene i Barentshavet. Fugler fra norskekysten og Svalbard beveger seg i stor grad ut av havområdet mot overvintringsområder i nordvest-Atlanteren, men blir trolig erstattet av store bestander fra den russiske delen av Barentshavet. Disse bestandene overvintrer pelagisk i de isfrie delene av Barentshavet eller langs kysten av Nord-Norge. Noen trekker også videre vest- og sørover. De fleste artene har dette markerte sørvestlig trekket, og høstbestandene utgjøres derfor i all hovedsak av trekkende og streifende fugler. Arts- og individantallet holder seg likevel relativt høyt i havområdet helt fram til oktober måned, ikke minst fordi de fleste andefuglene gjennomgår fjærfelling i området før de trekker sørover. Lomvi, polarlomvi og alke gjennomfører et såkalt ”svømmetrekk” etter endt hekking. En av foreldrefuglene, oftest hannen, svømmer da vekk fra kolonien og ut i åpent hav med den ikke-flygedyktige ungen. Tidspunktet for svømmetrekket varierer noe fra år til år, men hoveddelen foregår i juli og august. Polarlomvi foretar etter dette et trekk sørvestover i Atlanterhavet, og en betydelig del av bestanden overvintrer sør og vest av Grønland. Det samme gjelder for alkekonge. Alkefuglene myter i åpent hav i perioden august til oktober. Det samme gjør de arktiske lommene.

Både på Svalbard og langs fastlandskysten samles marine dykkender (f.eks. ærfugl, praktærfugl og havelle) og gjess i grunne, næringsrike områder langs kysten for å gjennomføre mytingen (fjærskiftet), og for å bygge opp fettreservene før trekket starter mot overvintringsområdene lenger sør. I denne perioden mister fuglene flygeevnen og er svært sårbare for alle typer menneskelig forstyrrelser. Mange av de typiske sjøfuglene lever et nomadeliv i åpent hav gjennom det meste av året, og streifer over store områder både i høst-, vinter- og vårsesongen. Dette er karakteristisk for havhest, lirer, måkefugler som polarmåke og krykkje og de fleste alkefuglene. Hos en del arter trekker de fleste eller alle individene ut av området i løpet av høsten for å overvintre utenfor Barentshavet. Denne gruppen omfatter havsule, svømmesniper, joer og terner.

Vinterområder
 Vi har begrenset kunnskap om sjøfuglenes fordeling i Barentshavet vinterstid, men med den nordlige delen av Barentshavet dekket av is, er det den sørvestlige delen av havområdet, inkludert norskekysten, som primært huser de overvintrende bestandene i området. Mange av de pelagiske artene opptrer i svært betydelige antall gjennom hele vinterhalvåret i denne delen av Barentshavet (f.eks. lomvi og polarlomvi). Selv om datagrunnlaget er spinkelt, peker iskantsonen og bankområdene utenfor Finnmarkskysten seg ut som et kjerneområde for pelagiske alkefugler, særlig polarlomvi. De sørlige deler av kontinentalskråningen mellom Norskehavet og Barentshavet (Eggakanten) er spesielt produktivt og viktig for pelagiske arter som havhest og krykkje.

De viktigste artene/artsgruppene som overvintrer forholdsvis stasjonært langs fastlandskysten er marine dykkender (f.eks. ærfugl, praktærfugl, havelle og sjøorre), skarver, gråmåke, svartbak og arktiske lommer. Tellinger langs kysten av Øst- Finnmark har vist at overvintringsbestanden av ærfugl er i størrelsesorden 50 000 individer i dette området. Omkring 22 000 stellerender overvintrer i området Varangerfjorden og østover langs kysten av Kolahalvøya. For de pelagiske artene er utbredelsen vinterstid trolig svært dynamisk, fordi fuglene nå er uavhengige av hekkeplassene og av den grunn kan følge byttedyras vandringer. 

Særlig viktige sjøfuglområder 

Hekkeområder
Barentshavet omfatter 91 kolonier som har mer enn 10 000 hekkende individer. På 18 av disse overstiger hekkebestanden 100 000 individer. Av disse har Norskekysten 34 kolonier på mer enn 10 000 individer, og 13 kolonier med over 100 000 individer. Tilsvarende verdier for Svalbard er henholdsvis 37 og 7. De store fuglefjellene er jevnt fordelt i de eksponerte kystområdene, og huser majoriteten av de hekkende alkefuglene, krykkjene og havhestene (Figur 11.1). Disse fuglene har stor aksjonsradius i hekketiden, og betydelige deler av havområdet innenfor 100 km fra koloniene må regnes som viktige næringsområder. På Svalbard ligger tyngdepunktet for de mest tallrike artene i området Bjørnøya–Storfjorden–Hopen, dvs. konsentrert rundt den vestre delen av polarfronten. Koloniene i det området huser ca. 70 % av bestandene av de mest tallrike artene på øygruppen (bl.a. lomvi, polarlomvi og krykkje). I Nord-Norge er de store koloniene relativt jevnt fordelt langs kysten, men med de største forekomstene fra Lofoten og nordover. De største hekkebestandene av mindre koloniale arter finnes på vestkysten av Spitsbergen, Tusenøyene og i de ytre kystområdene av Troms og Finnmark.

Næringsområder

Viktige næringsområder for sjøfugl i Barentshavet er nært knyttet til oseanografiske forhold i sjøen og/eller bunntopografien. Det er særlig i konvergensområder, hvor omrøring av vannmassene skaper forhøyet biologisk produksjon, at sjøfuglene søker næring. Dette henger sammen med at sjøfuglenes viktigste byttedyr; dyreplankton, ulike krepsdyr og små pelagiske stimfisk (f.eks. lodde), forekommer i større tettheter i slike områder.

I Barentshavet er polarfronten av særdeles stor betydning, spesielt for lomviartene, men også for en rekke andre arter. I den vestlige delen av Barentshavet er polarfrontens lokalisering i stor grad styrt av bunntopografien, noe som gjør at frontens plassering er relativt stabil og forutsigbar. Polarfronten danner i stor grad grunnlaget for de store sjøfuglbestandene i området Bjørnøya–Storfjorden–Hopen. Polarfronten er forøvrig i hele sin utstrekning et viktig næringsområde for sjøfuglene året rundt, også i de østlige områdene.

Langs kysten av Nord-Norge er konvergenssonen mellom den nordgående atlanterhavsstrømmen og den paralleltgående norske kyststrømmen et meget viktig næringsområde. Fra Lofoten og nordover er denne konvergenssonen innenfor rekkevidde for de hekkende sjøfuglene, og dette forklarer i stor grad hvorfor koloniene av alkefugl og krykkje generelt er større nord for Lofoten.

I den nordlige delen av Barentshavet er iskanten et viktig næringsområde, særlig om våren og forsommeren. Iskantsonen flytter seg stadig avhengig av vind og strøm. Denne sonen med åpen drivis og råker inne i fastere is, er meget produktiv i vår og sommermånedene. Flere arter sjøfugl utnytter denne produksjonen, og tilbringer mye tid i iskanten. Det er kjent at særlig polarlomvi og alkekonge kan forekomme i store konsentrasjoner langs iskanten og inne i råker om våren. I tillegg er teist vanlig forekommende i slike områder. Enkelte arter er tilpasset et liv i isen, og er tilknyttet havisen i store deler av året, som f.eks. ismåke.

Områder hvor det er kjent at det stadig dannes store råker, og hvor det er funnet høye tettheter av bl.a. polarlomvi, er på Spitsbergenbanken og områdene nordøst for Hopen, mellom Spitsbergenbanken og Storbanken. I tillegg til iskanter er brefronter et område hvor det ofte forekommer store ansamlinger av sjøfugler. Det er særlig arter som krykkje, havhest og alkekonge som samles foran breene. Årsaken er trolig at vannet som renner ut under breen virvler opp bunnvann foran breen. En slik omrøring av vannet skaper ofte større tilgjengelighet av byttedyr for sjøfugl. For de fleste av sjøfuglartene gjelder det at de er avhengige av de store bestandene av lodde, sild, polartorsk eller tobis.

Vi har i dag en mangelfull forståelse av hvordan sjøfuglene søker næringen i havet, og samspillet mellom sjøfugl og deres viktigste byttedyr. Imidlertid er det klart at sjøfuglenes næringssøk i stor grad er styrt av disse artenes forekomst og fordeling. Dette gjør at sjøfuglenes næringsområder følger dynamikken i byttedyras forekomst og vandringer, og ofte er vanskelig å avgrense i klare geografiske enheter. For marine ender som ærfugl, praktærfugl, stellerand og for alkefugl som teist, er den sublittorale sonen et svært viktig næringsområde hele året rundt.

Myteområder

Gjess, ender og alkefugler gjennomgår et fullstendig skifte av vingefjærene etter endt hekkesesong. Fjærfellingen varer i 3–7 uker, og fuglene mister i denne perioden flygeferdigheten. Fjærfellingen foregår i juli/august, og artene samles da i konsentrerte myteflokker på grunne områder langs kysten (ikke alkefugl). På grunn av flokkadferden og manglende flygeevne, er fuglene svært sårbare for menneskelig forstyrrelse i denne perioden. Viktige fjærfellingsområder (myteområder) for andefugl på Svalbard er vestkysten av Spitsbergen, de vestlige og sørlige delene av Edgeøya og Tusenøyene. På fastlandskysten er de ytre deler av Tromsø og Karlsøy kommuner, samt Tanafjorden og Varangerfjorden viktige områder. De fleste alkefuglene myter i åpent hav, men bestandene er for dårlig kartlagt til at de viktigste områdene kan pekes ut. Svømmetrekkruten for alkefugler fra Bjørnøya og Hjelmsøy ser ut til å møtes i området ved Nordkappbanken. Polarlomvien fra Hopen trekker nordøstover etter endt hekkesesong, trolig for å beite i iskantsonen. 

Trekklokaliteter

Trekkbevegelsene hos sjøfugl i Barentshavet er gjennomgående dårlig kartlagt, og det er derfor vanskelig å peke ut de mest verdifulle områdene. De viktigste vinterkvarterene for trekkbestandene ligger imidlertid i sørvest. De fleste fuglene må på grunn av dette passere kystfarvannene i Troms og Vest-Finnmark eller havområdene mellom Bjørnøya og fastlandet i begge trekksesonger. Store bestander passerer derfor gjennom disse områdene hver vår og høst. Flere arter fortsetter videre sørover langs norskekysten og ned til Nordsjøen. Dette gjelder bl.a. skarvene, flere av måkeartene og alke. 

MERK: Artikkelen var trykket i Fisken og havet nr 6-2002 "Miljø og ressursbeskrivelse for området Lofoten-Barentshavet", kapittel 9, og tallmaterialet er ikke blitt oppdatert.

Fakta om Barentshavet

Størrelse: 1,4 millioner km2  (ca. 4 ganger så stort som Norge)
Dyp: Gjennomsnittlig dyp er 230 meter, største dyp er 500 meter
Fiskerier: Bunnfisk som torsk, hyse, blåkveite, gapeflyndre og uer. I tillegg lodde, reke, vågehval og grønlandssel

Spesielle forhold:

  • Store, årlige variasjoner mht. temperaturforhold og isdekke
  • Sokkelhav - del av kontinentalsokkelen rundt Polhavet
  • En av de største sjøfuglkonsentasjonene i verden; 20 millioner individer fordelt på nær 40 arter

Forvaltningen av de levende marine ressurser i Barentshavet skjer mellom Norge og Russland i fellesskap.
Russisk navn: Barentsevo More
 

Tokt

Hvert år gjennomføres en rekke tokt for å overvåke og kartlegge

  • miljøtilstanden i havet
  • utviklingstendensene i ulike fiskebestander

Noen av toktene har egne sider og toktdagbøker.