Hopp til hovedteksten
fig-2.2.2.1_200px.gif
Utskriftsvennlig versjon

Produksjon

../../../barentshavet/__data/page/5779/fig-2.2.2.1_lg.gifEn regelmessig overvåkning av dyreplanktonet i Barentshavet startet på slutten av 80-tallet. Hovedinnsatsen foregår i dag under de store miljøtoktene i august og september, der det også tas prøver av næringssalter og klorofyll (planteplankton). Det er påvist en sammenheng mellom mengde dyre-plankton og bestandsstørrelsen av lodde. Planktonovervåkningen er et viktig bi-drag i flerbestandsforskningen og til den økologiske forskningen generelt, og kan bidra til å gi prognoser om vekstforholdene for planktonspisende fisk.

Klorofyll

Barentshavet dekkes regelmessig for undersøkelser av klorofyll, både under den store dekningen i august–oktober, og på snittene Fugløya–Bjørnøya og Vardø–Nord. Klorofyllmengden måles som fluorescens i vannprøver som tas fra standarddyp ned til 100 m og gir et mål for primærproduksjonen i havet. Om vinteren er det lav produksjon, og klorofyllverdiene er svært lave eller lik 0. Selv i mars er det så godt som ingen produksjon på Fugløya–Bjørnøya-snittet (Figur 2.2.2.1). I april har det skjedd store endringer, da har våroppblomstringen startet i det øverste vannlaget i kystvannet (2–4 mg m-3) og langt ut i atlantisk vann. I juni har klorofyll-laget jevnet seg ut og ligger hovedsakelig i de øverste 30–40 meterne langs hele snittet, også nå med et maksimum nær kysten i sør. I august er det tendenser til en nedsynking av planteplanktonet og lavere verdier i over-flaten. Sekundærprodusentene, dvs. dyre-planktonet, beiter på planteplanktonet, og veksten om våren foregår derfor i til-knytning til klorofyllmaksimum.

Dyreplankton

Havforskningsinstituttet har foretatt mange undersøkelser av dyreplanktonets utvikling og sammensetning i Barents-havet siden tidlig på 80-tallet, for det meste om sommeren og høsten. En viktig del av forskningen den første tiden var knyttet opp mot produksjonssystemet ved iskanten og beiting fra lodde og sild. Flere av forskningstoktene kom inn under det store nasjonale Pro mare-programmet der alle fagområdene ble dekket. Fra 1986 ble årlige planktonundersøkelser knyttet til lodde- og flerbestandstoktene i september, og en forsøkte å skaffe en bredest mulig dekning av hele området. Senere ble det også tatt planktonprøver under 0-gruppetoktene. I dag har vi en årsserie på planktonbiomasse i Barentshavet, med en dekningsgrad på 150–200 stasjoner. Fra 1993 ble snittene Fugløya–Bjørnøya og Vardø–N innlemmet i undersøkelsene med fire–sju årlige dekninger som kan gi oss bedre oversikt over når på året produksjonsprosessen tar til.

Hovedmålet med undersøkelsene er å ha en standardisert overvåkning av dyre-plankton, planteplankton (klorofyll) og næringssalter. Data på biomasse av dyre- plankton fra overvåkningen under miljø- antall stasjoner er en begrensende faktor for presisjonen, ser vi at det var mest plankton i 2004, og at fordelingen var noe forskjellig de to årene. I 2001 var det tydelig mindre plankton i nord enn i sør. I 2004 var denne forskjellen mindre tydelig, da planktonnivået hadde steget merkbart i mesteparten av området. Begge kartene viser likevel flere stasjoner med særlig høy biomasse helt i nord i arktisk vann. Dette skyldes forekomster av arktiske amfipoder (Themisto libellula).

Ellers er det som regel mer dyreplankton i atlantiske og subarktiske vannmasser enn i arktisk vann, noe som skyldes fore-komstene av raudåte og krill. Krillartene i Barentshavet går bare i liten grad inn i arktiske vannmasser. For å se om dyre-planktonbiomassen var forskjellig i de ulike hovedtypene av vannmasser, dvs. arktisk vann, polarfrontvann, atlantisk vann og atlantisk vann/kystvann, har vi delt inn datamaterialet fra 2004 i henhold til kriterier for salt og temperatur for disse vannmassene (Tabell 2.2.2.1). Tabellen viser at det var høyest biomasse i det arktiske vannet, der bidraget fra amfipoder på noen få MOCNESS-stasjoner har vært utslagsgivende.

Registrering av endringer i dyreplanktonet gjennom året krever tette innsamlinger. Det er flere faktorer som påvirker mengde og sammensetning av dyreplankton på et gitt sted og en gitt dato fra år til år: Innstrømning og ytre tilførsler av plankton, temperatur og vekstfase av kopepoder og andre plank-tongrupper. Ett års datamateriale fra de faste snittene er ikke alltid nok til å gi et godt bilde av dynamikken i planktonveksten over tid, men ved å kombinere data fra mange år blir bildet klarere. I Figur 2.2.2.5 vises biomassen i månedene januar og mars–oktober (ingen dekning i februar).

I januar–mars er det lite plankton i den sørlige og midtre delen av snittet, mens vannmassene fra 73o00’N inneholder betydelig mer plankton. Maksimum biomasse opptrer stort sett senere på året jo lenger nord på snittet en kommer. I tillegg finner en også de høyeste maksimumverdiene på de nordligste breddegradene i atlantiske vannmasser, slik tendensen er allerede i begynnelsen av året. Figuren viser spesielt høy biomasse i juli på 71o30’N. Dette skyldes en enkeltverdi som trakk opp gjennomsnittet.

Av Arne Hassel, Padmini Dalpadado og Magnus Johannessen. Trykket i Havets miljø og ressurser 2005 (kap. 2.2.2.)

Fakta om Barentshavet

Størrelse: 1,4 millioner km2  (ca. 4 ganger så stort som Norge)
Dyp: Gjennomsnittlig dyp er 230 meter, største dyp er 500 meter
Fiskerier: Bunnfisk som torsk, hyse, blåkveite, gapeflyndre og uer. I tillegg lodde, reke, vågehval og grønlandssel

Spesielle forhold:

  • Store, årlige variasjoner mht. temperaturforhold og isdekke
  • Sokkelhav - del av kontinentalsokkelen rundt Polhavet
  • En av de største sjøfuglkonsentasjonene i verden; 20 millioner individer fordelt på nær 40 arter

Forvaltningen av de levende marine ressurser i Barentshavet skjer mellom Norge og Russland i fellesskap.
Russisk navn: Barentsevo More
 

Tokt

Hvert år gjennomføres en rekke tokt for å overvåke og kartlegge

  • miljøtilstanden i havet
  • utviklingstendensene i ulike fiskebestander

Noen av toktene har egne sider og toktdagbøker.