Hopp til hovedteksten
fig-2.3.5.1_200px.gif
Utskriftsvennlig versjon

Mangfold

Barentshavet er et av våre viktigste havområder i fiskerisammenheng, og Havforskningsinstituttet har lagt ned store ressurser i bestandsestimater av fisk. Plankton har blitt overvåket de siste 20 årene, mens vi vet relativt lite om utbredelsen av bunndyrfaunaen. Utsikter til endringer i havklima og innvandring av nye arter, samt eventuell påvirkning fra oljeaktivitet i Barentshavet gjør det påkrevd å få en grunnleggende viten om artsmangfoldet hos bunndyrfaunaen og skaffe en referanse for fremtidige endringer. En systematisk og årlig dekning av bentos vil starte opp under økosystemtoktene høsten 2005.

Barentshavet er influert av forskjellige vannmasser og bunnforhold. Ser en bort fra de vestligste delene i grenseområdet til Norskehavet er det et grunnhav med gjennomsnittsdyp på 230 m og største dyp mindre enn 500 m. Mesteparten utenfor kystsonen er dominert av bløtbunn. Kyststrømmen bringer med seg kystvann nærmest land, og lenger ut går atlanterhavsvannet som påvirker store deler av Barentshavet og strekker seg opp på vestsiden  av Svalbard. Polarfronten er skillet mellom de kalde arktiske vannmassene i nord og de varmere atlantiske vannmassene i sør. Polarfronten er imidlertid ikke en rett linje fra øst til vest, den er avhengig av topografiske forhold og kan variere fra år til år. Til sammen vil de fysiske forholdene  tilby faunaen et variert miljø som krever forskjellige tilpasninger.

Når en skal beskrive det biologiske mangfoldet er det nyttig å dele regionen inn i biogeografiske områder. Biogeografi er studiet av fordelingsmønsteret til dyr og planter. Det er flere forhold som bestemmer utbredelsen av områdene og det biologiske mangfoldet i dem. Tiden som har gått siden siste istid er avgjørende for muligheten de forskjellige artene har hatt til å reetablere seg i våre farvann. De fysiske forholdene som temperatur, salt, lys, dyp og oksygen er selvsagt avgjørende for hvilke arter som finnes hvor. Like viktige er bunnforholdene. Siden det oftest er kontinuerlige overganger i de fysiske parametere er det vanskelig å sette faste grenser for biogeografiske områder. Havets tredimensjonale karakter gjør at en også må ta hensyn til dypet. Og de biogeografiske grensene kan flyttes over tid, ikke bare når vi snakker om istider, men også om temperaturfluktuasjoner med få års intervaller. Mesteparten av Barentshavet, unntatt den delen som er influert av atlantisk vann i sørvest, tilhører den arktiske regionen. Hele Svalbardområdet regnes med her, mens norskekysten i sin helhet kommer inn under den østlige nord-atlantiske boreale regionen. En videre inndeling av kysten kan foretas, med en sub-provins i Finnmark, og en vestnorsk sub-provins sør for denne.

De arktiske områdene i Barentshavet er generelt karakterisert ved lav biodivers-itet sammenliknet med varmere områder. Til gjengjeld kan enkelte av artene være svært tallrike. Artene har måttet tilpasse seg på unike måter, som overvintring i is og rask oppblomstring når forholdene ligger til rette. Iskantoppblomstring er et fenomen som har vært inngående undersøkt ved Havforskningsinstituttet. Når isen smelter og trekker seg tilbake, vil planteplanktonet blomstre i det stabile øvre smeltevannslaget. Iskantblomstringen er karakterisert ved høy produksjon fordelt på forholdsvis få arter, her kan nevnes den viktige diatomé-gruppen med Chaetoceros glacialis. Den intense oppblomstringen gir liv til nye generasjoner av dyreplankton, som i sin tur danner næringsgrunnlaget for planktonspisende fisk. Iskantoppblomstringen er en dynamisk prosess som pågår fra mai til august. Den starter i sør og fortsetter nordover som et belte langs iskanten ettersom isen smelter. Ute i atlantiske vannmasser er flagellaten Phaeocystis pouchaetii en viktig art med høyt celleantall under våroppblomstringen.

De kalde vannmassene byr på utfordringer for livet i havet, og gjør Barentshavet til en viktig genressurs. Barentshavet er tross ekstreme fysiske forhold et område med høy produksjon. Et relativt lavt antall arter gjør at økosystemet er forholdsvis sårbart. I Barentshavet har vi noen få viktige nøkkelarter av kommersiell fisk, først og fremst lodde, torsk, sild og polartorsk. Klimatiske variasjoner og høyt fiskepress har vist at forholdet mellom de forskjellige fiskepopulasjonene kan endres dramatisk. Dette kan også forplante seg videre til andre deler av økosystemet, men her mangler vi eksakt viten.

Bunndyrfaunaen i Barentshavet er lite undersøkt, i hvert fall fra norsk side, sett i forhold til områdets store betydning for fiskeriene. Unntaket i polarområdene er fjordsystemene på Svalbard der en finner karakteristiske arktiske arter som Portlandia arctica og Yoldella-arter. Det biologiske mangfoldet i Barentshavet har et sterkt bidrag fra den bentiske faunaen og floraen langs kysten, spesielt langs norskekysten som er dominert av fast fjell. Her er antall habitater stort, de klimatiske forholdene er gunstige og det er innstrømming av saltholdig atlantisk vann. Disse subpolare sokkelområdene blir også regnet som særlig produktive. Her finnes det områder med dypvannskorallrev som er kjent for sitt spesielt store artsmangfold. Mange av disse revene omtales som Lophelia-rev etter den dominerende arten Lophelia pertusa (steinkorall). Korall-revene regnes som viktige biotoper som yngleplasser for fisk, og over 600 arter ev-ertebrater har vært observert i tilknytning til revene. Det mest omfattende revet som nylig er kartlagt ble funnet utenfor Røst, men korallforekomster finnes helt nord til kysten av Finnmark.

Tareskogen med Laminaria hyperborea (stortare) er en annen biotop med en tilknyttet artsrik fauna i kystsonen. Som korallrevene er tareskogen en viktig oppvekstplass for en rekke fiskearter, for eksempel uer. Et stort antall evertebrater, som snegler og krepsdyr, lever blant og på tarestilkene.Svampområder er nok en biotop som gir opphav til artsrike dyresamfunn på steder med mye strøm. Tromsøflaket, særlig Snøhvitfeltet, er et kjent område for svamp, der det finnes kolonier av store Geodia. I alt har det blitt registrert 109 arter langs kysten i Barentshavet.

Svampsamfunnene er viktige som beskyttelse for fiskeyngel, men biotopen er lite utforsket. Havforskningsinstituttet vil derfor øke forskningsinnsatsen på svamp i tiden som kommer.

Antall bentosarter synker generelt nordover mot Svalbard og østover langs kysten av Russland, der det gjerne er muslinger som dominerer den sandholdige havbunnen. Ellers er det typisk filtrerere og sedimentspisere som finnes i bløtbunnsområdene i Barentshavet. Russiske forskere har lange tradisjoner med kartlegging av bentos i Barentshavet. De oppgir rundt 2700 arter av bentisk makrofauna i Barentshavet, i tillegg til bentisk meiofauna (mikroskopiske dyr som lever mellom sand- og mudderpartiklene) og plankton. Norske kilder opererer med 1700 arter, men det kan være vanskelig å sammenlikne tallene på grunn av forskjellig størrelsesbegrensning på individene og avgrensing av undersøkelsesområdet. Den geografiske fordelingen av artene endrer seg i takt med de klimatiske forholdene. I varme år med høy innstrømming trenger atlantiske arter mot øst og nord, og i kalde perioder vil grensen for arktiske arter gå motsatt vei. Det er derfor vanskelig å lage utbredelseskart, enten det gjelder bentos, fisk eller dyreplankton. En regner i dag med at bare ti prosent av havbunnen er systematisk kartlagt, og følgelig vet vi lite om utbredelsen av bentos. Vi har også mye å lære om interaksjonene mellom de forskjellige trofiske nivåene av organismer, og mellom bentos og koplingen mot det pelagiske system.

Introduserte arter er en faktor som vil kunne påvirke det samfunnet der arten settes ut. I Barentshavet har vi et godt eksempel i innføring av kongekrabben fra Beringhavet i 60- og 70-årene. Med utgangspunkt i Varangerfjorden har arten siden den tid vandret vestover. Krabben er altetende og forsyner seg blant annet av haneskjell. Forskerne frykter at den kan fortrenge andre arter og dermed ødelegge den økologiske balansen og redusere det biologiske mangfoldet i området, ikke bare langs kysten, men også til havs.

Hvilke undersøkelser på artsmangfoldet driver Havforskningsinstituttet i dag? Kartlegging av fisk har foregått over en årrekke, der kommersielle og ikke-kom-mersielle fisk registreres i trålfangstene ved bunntråling. I databasen MAPART presenteres de forskjellige artene i kart med funnsted og størrelsen på registreringen. Disse kartene kan gi en pekepinn om utbredelsen for de vanligste artene der tråling pleier å finne sted. Også bentosorganismer blir regelmessig registrert under trålsurvey, men redskapen er selektiv og svært lite kvantitativ.  En systematisk kartlegging av bentos i Barentshavet ventes å komme i gang inneværende år gjennom prosjektet “Kartlegging av bentos i Barentshavet”. Vi vil her legge opp til en prøvetakingsstrategi med egnete redskaper som tar best mulige prøver av store og små arter. Dette vil gi økt informasjon om det biologiske mangfoldet, ved siden av praktisk erfaring og artskunnskap. Det er meningen at økosystemtoktene om høsten skal bli den viktigste datakilden, men det vil ta mange år å dekke havområdet.

Av Arne Hassel. Trykket i Havets ressuser og miljø 2005 (Kap. 2.3.4.5)

Fakta om Barentshavet

Størrelse: 1,4 millioner km2  (ca. 4 ganger så stort som Norge)
Dyp: Gjennomsnittlig dyp er 230 meter, største dyp er 500 meter
Fiskerier: Bunnfisk som torsk, hyse, blåkveite, gapeflyndre og uer. I tillegg lodde, reke, vågehval og grønlandssel

Spesielle forhold:

  • Store, årlige variasjoner mht. temperaturforhold og isdekke
  • Sokkelhav - del av kontinentalsokkelen rundt Polhavet
  • En av de største sjøfuglkonsentasjonene i verden; 20 millioner individer fordelt på nær 40 arter

Forvaltningen av de levende marine ressurser i Barentshavet skjer mellom Norge og Russland i fellesskap.
Russisk navn: Barentsevo More
 

Tokt

Hvert år gjennomføres en rekke tokt for å overvåke og kartlegge

  • miljøtilstanden i havet
  • utviklingstendensene i ulike fiskebestander

Noen av toktene har egne sider og toktdagbøker.