Havforskningsinstituttet har overvåket påslaget av lakselus på laksesmolt i en årrekke. Flere ulike metoder har blitt benyttet i dette arbeidet. Vill smolt har blitt fanget ved hjelp av flytetrål, små merder med smolt i har blitt plassert ut i fjorder om våren, og oppforet smolt har blitt behandlet mot lakselus før merking og slipp. Ved å sammenligne gjenfangstene av voksen fisk som enten er behandlet eller ubehandlet mot lakselus, kan vi se hvilken betydning lakselus hadde under smoltutvandringen. Alle disse metodene har vist at lakselus er en uberegnelig faktor. Lakseluslarvene spres med strømmene, og simuleringer av vannbevegelsene i fjord og kystrøk kan forklare hvorfor påslaget av lakselus varierer betydelig både i tid og rom.
Halvparten av all smolten i Daleelv har blitt behandlet mot lakselus. Etter mange av utsettingene har vi ikke sett noen effekt av behandlingene. I noen tilfeller har det imidlertid vært klart at flere behandlete enn ubehandlete smolt har overlevd og kommet tilbake. Ett år var smålaksen fra ubehandlet smolt også mindre enn den behandlete, sannsynligvis fordi veksten i havet ble negativt påvirket av at fisken hadde lus. Den reelle effekten av lakselus kan imidlertid være større enn det vi observerte i disse merkestudiene. Undersøkelser har vist at en del av fisken kan ha fått forholdsvis lave doser av det stoffet som motvirker lakselusen, samtidig som nedbrytningstiden er forholdsvis kort. Dette innebærer at mange fisk kan ha vært mangelfullt beskyttet hvis de har brukt noe tid på å komme seg ut av elven og fjorden før de møtte lakselusen lenger ute mot kysten. I motsetning til i fjorder med et mindre utpreget ferskvannslag i overflaten, som Hardangerfjorden, så har vi antatt at sannsynligheten for at smolten skal bli smittet av lakselus er mye høyere utenfor enn inne i fjordsystemet ved Osterøy.
