Hopp til hovedteksten
Blåkveite
Utskriftsvennlig versjon

Nordøstarktisk blåkveite

Det norsk-russiske forskningsprogrammet har vist at det er genetiske forskjeller mellom blåkveite fra ulike regioner. Det er ikke funnet forskjell på individer fra Haltenbanken og nordover rundt Svalbard, men disse var forskjellig fra individer samlet inn ved Færøyene, Grønland og Canada. Dette viser at nordøstatlantisk blåkveite er en selvstendig bestand med lite utveksling med andre bestander.
 

Nyere forskning viser at hoveddelen av voksen nordøstarktisk blåkveite er fordelt langs eggakanten mellom Fastlands-Norge og Svalbard gjennom hele året. Østover i Barentshavet er det svært begrenset forekomst av voksen blåkveite. Ungfisken finnes hovedsakelig nord og øst for Svalbard til Kvitøya og Frans Josefs land.

Det viktigste gyteområdet er lokalisert til øvre del av eggakanten nord og sør for Bjørnøya. Den nordøstarktiske blåkveitas hovedgyting foregår på dypt vann (500–800 m) om høsten og vinteren på eggakanten mellom 70 og 75°N. Egg og larver driver med strømmen avhengig av hvor gytingen foregår. De siste ti årene er hoveddelen av egg og larver blitt ført nordover langs Svalbard og østover mot Frans Josefs land.

Mot slutten av sommeren og begynnelsen av høsten starter ung blåkveite å bunnslå. Lengden er da ca. 6–7 cm. Dette skjer etter en relativ lang pelagisk fase (8–10 måneder) hvor larvene har spredd seg utover et stort område og ut til bestandens grenseområder. De første 3–4 årene tilbringer blåkveita i eller nær området hvor den bunnslår, som regel i relativt grunt vann (100–300 m). Etter hvert som den vokser, trekker den ut av ungfiskområdet til voksenområdet på eggakanten og i de dypere delene av Barentshavet.

Mer enn 40 byttedyrkategorier er funnet i magen til blåkveite, men fisk dominerer (hovedsakelig lodde og polartorsk) i tillegg til blekksprut, reker og avfall fra fiskebåter. Når fisken blir større, forsvinner de minste byttedyrgruppene (reker og lodde) og andelen torsk, hyse og fiskeavfall øker. Det er lite som tyder på at blåkveite er utsatt for høyt beitepress. Ungfisk er bare funnet i magene på tre arter (håkjerring, torsk og blåkveite selv), men sjøpattedyr som sel og hval kan være viktige predatorer på blåkveite.
 

Fakta om blåkveite

Latinsk navn: Reinhardtius hippoglossoides
Andre norske navn: Svartkveite
Familie: Flyndrefamilien
Maks størrelse: 20 kg og 120 cm
Levetid: Sannsynligvis mer enn 30 år
Leveområde: Langs eggakanten fra engelsk sektor til Frans Josefs land og i dypere områder av Barentshavet
Hovedgyteområde: Langs eggakanten mellom Vesterålen og Spitsbergen
Gytetidspunkt: Om vinteren
Føde: Reker, lodde, polartorsk og fiskeavfall
Særtrekk: Arktisk fisk som sjelden finnes i vann over 4 °C

Utbredelseskart

Klikk for stort bilde

Merket blåkveite

Har du funnet en merket blåkveite?
Klikk her les hva du må gjøre. Kanskje får du finnerlønn?

Merket blåkveite

Status, råd og fiskeri

En ny bestandsmodell er tatt i bruk for å beregne størrelsen på blåkveitebestanden. Den viser at dagens fangsttrykk vil redusere bestanden noe, men ikke under føre-var-nivå de nærmeste årene. Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) anbefaler at fangstene ikke skal overskride 19 800 tonn i hvert av årene 2016 og 2017.
 
Bestanden gikk dramatisk ned i 1970-årene, og kvotereguleringer ble innført i 1977. I 1978 var den norske kvoten 40 000 tonn blåkveite, mens den i 1980 var 14 000 tonn. I 1992 ble fiske etter blåkveite forbudt, med unntak av forskningsfiske og et begrenset norsk kystfiske. Den fangstbare mengden blåkveite, definert som fisk som er 45 cm eller lengre, har siden steget jevnt. Det tyder på at fangstraten, som har vært relativt stabil siden 1992, ikke har vært for høy. Blåkveitas videre bestandsutvikling avhenger også av rekrutteringen, og den er variabel, med topper i enkelte år. En god årsklasse vil ha stor effekt på blåkveitas bestandsutvikling. Siste registrerte gode årsklasse er fra 2010. 

les mer

Kontaktpersoner