Kolmula i Nordøst-Atlanteren betraktes forvaltningsmessig som én bestand, men består av to hovedkomponenter, en nordlig og en sørlig, med en grov separasjonslinje på Porcupinebanken vest for Irland. Noen norske fjorder og Barentshavet har lokale bestandskomponenter, selv om de store mengdene av kolmule sett i Barentshavet i de siste årene hører til den atlantiske hovedkomponenten.
Kolmula spiser for det meste krepsdyr som krill og amfi poder, og stor kolmule spiser gjerne småfisk, inkludert ung kolmule. Det hender at den må konkurrere om maten med sild og makrell. Dette er mest vanlig for ung kolmule (0- og 1-åringer), som holder seg høyere oppe i vannet. En del rovfisk og sjøpattedyr beiter på kolmule, og den er for eksempel en viktig del av føden til sei, blåkveite og grindhval.
Voksen kolmule vandrer hver vinter til gyteområdene vest for De britiske øyer for å gyte. Egg og larver transporteres med havstrømmene, og driftmønsteret varierer fra år til år. Larver fra gyting vest for Irland kan for eksempel ende opp både i Norskehavet og i Biscayabukta. Det viktigste føde- og oppvekstområdet er Norskehavet. Gytebestanden av kolmule nådde en topp på 6,9 millioner tonn i 2003, og ble kraftig redusert frem til 2010. Etter dette har bestanden vist økende trend og gytebestanden er nå på om lag 6 millioner tonn.
ICES anbefaler at når forvaltningsplanen til EU, Færøyene, Island, og Norge følges, så bør fangstene i 2018 ikke overstige 1 387 872 tonn. Hovedfisket skjer langs kontinentalskråningen og bankene vest for De britiske øyer og ved Færøyene, hvor kolmula samler seg for å gyte om våren. Det fiskes nå om lag 1,5 millioner tonn kolmule årlig internasjonalt, hvor Norge fisker drøyt 30 %.
Kvoteråd fordelt på år og art finner du her.
Kolmule på flere språk:
- Latin: Micromesistius poutassou
- Engelsk: blue whiting
- Fransk: Merlan bleu/poutassou
- Tysk: Blauer wittling
- Spansk: Bacaladilla
- Russisk: Putassu
- Finsk: Mustakitaturska
- Nederlandsk: Blauwe wijting
