Kolmule er en liten torskefisk som hovedsakelig holder til i Nordøst-Atlanteren og i Middelhavet. Mindre bestander finnes også i Nordvest-Atlanteren.
Kolmula i Nordøst-Atlanteren betraktes forvaltningsmessig som én bestand, men består av to hovedkomponenter, en nordlig og en sørlig, med en grov separasjonslinje på Porcupinebanken vest for Irland. Noen norske fjorder samt Barentshavet har lokale bestandskomponenter, selv om de store mengdene av kolmule sett i Barentshavet i de siste årene hører til den atlantiske hovedkomponenten.
Kolmule er en av de mest tallrike fiskeartene i de midterste vannlagene i Nordøst-Atlanteren. Arten er mest vanlig på 100–600 meters dyp, men den kan også svømme nær overfl aten deler av døgnet og nær bunnen på grunt vann. Den er blitt observert så dypt som 900 meter.
Kolmula spiser for det meste krepsdyr som krill og amfi poder, og stor kolmule spiser gjerne småfi sk, inkludert ung kolmule. Det hender at den må konkurrere om maten med sild og makrell. Dette er mest vanlig for ung kolmule (0- og 1-åringer), som holder seg høyere oppe i vannet. En del rovfisk og sjøpattedyr beiter på kolmule, og den er for eksempel en viktig del av føden til sei, blåkveite og grindhval.
Voksen kolmule vandrer hver vinter til gyteområdene vest for De britiske øyer for å gyte. Egg og larver transporteres med havstrømmene, og driftmønsteret varierer fra år til år. Larver fra gyting vest for Irland kan for eksempel ende opp både i Norskehavet og i Biscayabukta. Det viktigste føde- og oppvekstområdet er Norskehavet.
Kvoteråd fordelt på år og art finner du her.
Kolmule på flere språk:
- Latin: Micromesistius poutassou
- Engelsk: blue whiting
- Fransk: Merlan bleu/poutassou
- Tysk: Blauer wittling
- Spansk: Bacaladilla
- Russisk: Putassu
- Finsk: Mustakitaturska
- Nederlandsk: Blauwe wijting
