Hopp til hovedteksten
Styela clava
Foto: Erling Svensen, UWPHOTO
Utskriftsvennlig versjon

Styela clava - asiatisk sjøpung

Enda en introdusert art, den asiatiske sjøpungen Styela clava, ser ut til å ha etablert seg i Norge. Den er funnet flere steder langs kysten, og har blitt forholdsvis vanlig i Stavanger-området. Styela clava vokser i tettheter på 500-1500 dyr per m2 der den trives godt, og kan utkonkurrere lokale arter.

Den asiatiske sjøpungen har etter hvert blitt forholdsvis vanlig på tau og brygger i Stavanger-området. På Sørlandet er den funnet i flere båthavner i området Grimstad-Arendal de to siste årene.

Det er usikkert hvor lenge arten har vært i Norge. I 1990 tok undervannsfotografene Rudolf og Erling Svensen et bilde av en sjøpung på et teinetau ved Stavanger uten at de kunne identifisere hvilken art det var. Den er nå sikkert identifisert som Styela clava. Alt i 1954 ble den oppdaget i Europa, derfor var det ventet at den kunne etablere seg også i Norge.

Konsekvenser av etableringen

Vi vet foreløpig svært lite om utbredelsen av Styela clava i Norge, og hvilken effekt den har på lokale artssamfunn. Arten kan trolig trives godt i Sør-Norge der sommertemperaturene lett kommer over 15 °C, noe som er nødvendig for at arten skal formere seg. I områder der arten trives godt, kan man gjerne finne tettheter på 500- 1500 dyr per m2, de kan dermed utkonkurrere andre lokale arter. Styela clava kan ha negative konsekvenser for skjelldyrkere, da den kan vokse i store mengder på skjell, dyrkerkasser for skjell og tauverk.

I det viktige blåskjellområdet på Prince Edward Island (Canada) har etableringen av denne arten ført til en markant nedgang i produksjonen. Sjøpungen konkurrerer med skjellene om mat og reduserer vanngjennomstrømmingen i anlegget. Fjerning av sjøpunger fører til store ekstrakostnader for dyrkerne, og dyrene inneholder i tillegg en gift som kan føre til pusteproblemer for mennesker dersom fjerning av sjøpungene utføres under dårlige ventilasjonsforhold.

Vi har ikke fått rapporter fra norske anlegg om unormalt store problemer med begroing av sjøpunger. Vi oppfordrer likevel skjelldyrkere til å sjekke om de har denne arten på anleggene sine, og ta kontakt dersom de finner den.

Kan spre seg mer

Styela clava har liten naturlig spredningsevne siden larvene slår seg ned i nærheten av mordyret i løpet av 24 timer. Den raske spredningen verden over har derfor skjedd ved hjelp av menneskelig aktivitet. Begroing på fritidsbåter, skjell og andre marine redskaper er den mest sannsynlige spredningsveien.

Selv om Styela clava har liten evne til å spre seg naturlig over større områder, vil den sannsynligvis spres videre fra havn til havn med båter og annet utstyr. Dette er observert i andre deler av verden.

Lett å gjenkjenne

Styela clava er ganske lett å kjenne igjen på de stripete sifonene (blåserør, trakter) og den knudrete overflaten på øverste del av dyret. De voksne individene har også en tydelig stilk, og kan bli opp til 20 cm lange. Det finnes ingen norske arter den kan forveksles med.

Introdusert jorda rundt

Styela clava ble registrert første gang i Europa i 1954 da den ble oppdaget på de britiske øyer. Trolig kom den dit med krigsskip som hadde deltatt i Koreakrigen. I ettertid har arten spredd seg langs den europeiske kysten, og den er også introdusert til USA, Canada, New Zealand og Australia. I 1978 ble den registrert i Danmark, og nå er den ganske vanlig i Limfjorden og i Kattegat.

Fakta om Styela clava

Latinsk navn: Styela clava
Norske navn: Har ikke norsk navn
Familie: Styelidae
Maks størrelse: Opptil 20 cm, vanligvis 8-12 cm
Levetid: 2-3 år, kjønnsmoden ved 10 mnd
Utbredelse: Naturlig i Asia, innført i Europa, USA, Canada, New Zealand og Australia.
Spredningsevne: Liten, larvene slår seg ned i nærheten av mordyret i løpet av 24 timer. Spredningen verden over har skjedd ved hjelp av menneskelig aktivitet.
Leveområde: Fra nederst i fjæresonen og til 40 meters dyp. Liker ikke for mye bølgeaktivitet.  Den trives i saltholdighet på mellom 20 og 32 ‰ og i temperaturer på mellom 2 og 23 °C.
Gytetidspunkt: Hele året, men krever minst 15 °C for å kunne reprodusere.
Føde: Mikroplankton (dyre og planteplankton), larver og organiske partikler.
Særtrekk: To tettsittende stripete sifoner (blåserør, trakter) med fire buer, knudrete overflate i øverste del av dyret og langsgående folder i nedre del. De voksne individene har en tydelig stilk, og kan bli opptil 20 cm lange. Fargen kan variere fra gulbrun, brunhvit, rødbrun og gulgrå. Det finnes ingen norske forvekslingsarter.

Kontaktpersoner

Vivian Husa
915 38 429
Rudolft Svensen (ekstern)
Frithjof Moy
478 00 024