Hopp til hovedteksten
Torskeegg
Utskriftsvennlig versjon

Oppdrett av torsk

På begynnelsen av 1980-tallet var det en voldsom interesse for torskeoppdrett, men dårlige priser og uforutsigbar produksjon reduserte etter hvert interessen. De siste årene har det imidlertid på nytt vært en formidabel økning i interessen for torskeoppdrett.

Av: Ørjan Karlsen og Terje van der Meeren, forskere ved Havforskningsinstituttet, Austevoll havbruksstasjon

I 1983 viste forskere ved Havforskningsinstituttet, Austevoll havbruksstasjon, at et stort antall torskeyngel kunne produseres i poller. På det meste ble det i 1985 produsert 120 000 torskeyngel i Hyltropollen, og det var en voldsom interesse for torskeoppdrett i denne perioden. Dårlige priser og uforutsigbar produksjon reduserte etter hvert interessen. Midt på 90-tallet hadde samtlige yngelprodusenter gitt opp bortsett fra Havforskningsinstituttet som produserte settefisk i Parisvannet i Øygarden. I flere år ble omtrent all torskeyngel brukt til utsettingsforsøk, blant annet i Masfjorden og i Austevoll (Heimarkspollen). Det var noen ganske få og små anlegg som holdt torsk frem til slakting.

De siste årene har det imidlertid på nytt vært en formidabel økning i interessen for torskeoppdrett. Oppsvinget skyldes en kombinasjon av reduserte bestander og fangster, gode tider i laskenæringen samt begrensingen i tilgjengelige konsesjoner for lakseoppdrett. I oktober i år var det tildelt 450 konsesjoner for torsk, med et samlet produksjonsvolum på 3 500 000 m3. Det er tildelt 123 konsesjoner for yngelproduksjon. Av disse er ca. 20 store anlegg i drift, med en teknisk produksjonskapasitet på omtrent 70 millioner yngel. I fjor ble det produsert rundt 3 millioner torskeyngel og overført i overkant 1,6 millioner torsk til merder. Årets produksjon av settefisk forventes å bli høyere.

Lys påvirker gyting

Langs norskekysten gyter torsken om våren. Modningen av fisken er styrt av årstiden, det vil si endring i dagenes lengde. Torskens gytetidspunkt kan derfor enkelt styres ved å kontrollere antall timer med lys. Ved å holde torsken isolert fra utelyset kan fisken på denne måten lures til å tro at det er annen årstid enn det faktisk er. Slik vil man kunne få torsk til å gyte når det er ønskelig, uavhengig av årstid. Ved Austevoll havbruksstasjon har vi for eksempel torsk innendørs i kar som gyter i perioden fra september til november. I torskeoppdrett samles egg inn fra stamfisk som gyter frivillig i kar. Gytingen skjer vanligvis om natten, og torsken har en lek hvor hannene kurtiserer hunnene. Det er vanligvis litt flere hunner enn hanner i gytekaret. En god torskehunn gyter omlag 15 ganger gjennom en sesong, med to til tre dager mellom hver eggporsjon. Totalt produserer en oppdrettstorsk omtrent 750 000 egg pr. kg fisk.

Forståelig nok er det vanligvis ikke noe problem å få store mengder egg. De befruktede eggene flyter opp og samles fra overflaten i karene, deretter legges de i egne inkubatorer hvor de er klar for klekking etter 12-14 dager. De nyklekte torskelarvene er 3-4 mm lang, og har en stor plommesekk. Larvene er ikke ferdig utviklet, de har ikke funksjonelle øyne, og munnen er ikke åpen. Munnen åpner seg 1-2 dager etter klekking, og da er larvene i stand til å filtrere alger. Et par dager etter klekking overføres plommesekklarvene til startfôring. Tarmsystemet er lite utviklet. I de første dagene er larvene derfor helt avhengig av næringen de får fra plommesekken. Fra 3-5 dager etter klekking starter larvene å spise byttedyr (dyreplankton). I naturen er dette larvestadier av hoppekreps, såkalte ”nauplier”. Den viktigste matkilden for fiskelarver langs kysten vår er nauplier av Raudåte.

Startfôring

I motsetning til laksen må torskelarvene ha levende fôr etter plommesekkfasen. Gjennom larvestadiene spiser de stadig større byttedyr. Fra 12-15mm lengde gjennomgår larvene en forvandling (metamorfose), og ender opp som en liten torskeyngel. Yngelen ser ut som en miniatyrutgave av en voksen fisk. Oppdrettet gjennom larvestadiene kalles ”startfôringen”. Startfôringen kan skje ved tre ulike metoder: direkte i poller (ekstensiv produksjon), i poser knyttet til poller (semi-intensiv produksjon), eller i kar innendørs på land (intensiv produksjon).

Pollmetoden

Pollmetoden består i at man setter ut larvene i store bassenger hvor de beiter på pollens egen produksjon av dyreplankton. Etter hvert som larvene vokser og trenger mer mat, beites planktonet ned i pollen. Da må dyreplankton filtreres fra sjøen og bringes inn i pollen. Tilførsel av formulert fôr (tørrfôr) kan også være en løsning. Kunsten er å få planktonet til å vare lenge nok til at torskeyngelen er stor nok til å kunne tilvennes tørrfôr. Til en viss grad kan dette balanseres med menge larver satt ut, samt gjødsling av pollen for å øke produksjonen av plankton. Uansett, når fisken blir stor nok tilføres tørrfôr. Etter en tid fanges yngelen med glip montert under en av fôrautomatene og overføres til et merdanlegg i sjøen. Yngelen produseres kun en gang årlig, og produksjonen følger den naturlige årsrytmen. Pollmetoden er mer enn hundre år gammel og ble første gang gjennomført i Flødevigen ved Arendal av kaptein G.M. Dannevig i 1886. Dannevig utviklet ikke metoden for akvakultur, men for å bevise at kunstig klekkede torskelarver var levedyktige. Den gang var Dannevig ansvarlig for et stort program betalt av offentlige midler for å styrke de naturlige bestandene av torsk ved å sette ut nyklekte torskelarver på havbeite. Gjennombruddet for pollmetoden som metode for yngelproduksjon kom i 1983, da det ble produsert 60 000 settefisk i Hyltropollen. De siste årene har Parisvannet i Øygarden produsert ca. 400 000 torskeyngel årlig av ypperste kvalitet ved bruk av pollmetoden.

Posemetoden

Parallelt med utviklingen av pollmetoden ble den modifisert ved at pollen kun ble benyttet til planktonproduksjon. Denne metoden ble blant annet utviklet ved Havbruksstasjonen i Austevoll. Fra 1984 ble Svartatjern satt i drift. Denne pollen ble i større grad enn Hyltropollen benyttet til posedrift. Torskelarvene ble startfôret i store plastposer, og planktonet ble filtrert og oppkonsentrert fra pollen før det ble pumpet over til posene. Driften av Svartatjern var som bonden og åkeren: planktonproduksjonen hadde en bestem syklus avhengig av årstid, og produksjonen ble økt ved å gjødsle vannet. Dyreplanktonet klekket fra hvileegg i sedimentet, gytt av de voksne hoppekrepsene året før. Det var mulig nærmest på uken å forutsi når hvileeggene klekket. Mengden av hoppekrepslarver i en slik klekking var formidabel: opp til 1600 nauplier pr. liter ble observert. Av økonomiske grunner avsluttet dessverre Havforskningsinstituttet i fjor sitt arbeid i Svartatjern.

Posemetoden er i dag i kommersiell drift, og Lofilab AS produserte over 1 million yngel i 2003 ved bruk av poseanlegg og poll. Fordelen med poser er at men har større kontroll med produksjonsprosessen. Tettheten av larver er høyere, og det kan tilføres andre levende byttedyr hvis planktonproduksjonen i pollen svikter. Men siden produksjonen foregår utendørs er metoden fremdeles avhengig av årstid og foregår i kun en sesong årlig. 

Intensiv yngelproduksjon

Ved den intensive metoden har man tatt steget videre og flyttet produksjonen opp på land, oftest innendørs. Her kontrolleres de fleste miljøfaktorene (f. eks. temperatur, lys, vannkjemi). De levende byttedyrene torskelarvene trenger blir også produsert innendørs. Normalt er dette hjuldyr (rotatorier) som første startfôr. Sammen med hjuldyrene tilsettes alger, eller algekonsentrat. Dette kalles grøntvann og bedrer larvenes overlevelse uten at årsaken fullt ut er klarlagt. Veksten til larvene kan være formidabel, torskelarven kan legge på seg 15 % av sin egen kroppsvekt daglig. I poseoppdrett har det forøvrig ved Austevoll havbruksstasjon vært observert vekst hvor larvene har lagt på seg mer enn 25% daglig.

Når torskelarvene blir eldre, det vil si etter 4 uker, benyttes saltkreps (Artemia) som levendefôr. Etter hvert tilvennes torskeyngelen tørrfôr. Noen oppdrettere bruker tørrfôr ganske tidlig sammen med hjuldyrene. På denne måten har det vært mulig å slippe å bruke Artemia. Hjuldyr dyrkes i så store mengden man trenger, mens Artemia kjøpes på boks som innkapslede egg (cyster). Artemia høstes fra store saltsjøer rundt omkring i verden. Som for et hvert annet fiskeri varierer mengden cyster som høstes inn mye. Dette fører til store variasjoner i prisen på Artemia. I forhold til naturlig plankton er ikke næringsinnholdet optimalt, verken i hjuldyrene eller i Artemia. Disse ”intensive” byttedyrene må derfor anrikes, blant annet med ulike oljer. Det er viktig å øke nivået av flerumettede fettsyrer i byttedyrene. Slike fettsyrer er det rikelig av i naturlig plankton, og også i ”Møllers tran”.

Siden den intensive metoden er uavhengig av ytre miljø, er den uavhengig av sesong. Det kan derfor produseres torskeyngel hele året. Første gang noensinne at yngel ble drettet opp om høsten skjedde ved Austevoll havbruksstasjon høsten 2000. Alle de nye store yngelanleggene er basert på intensiv produksjon. De beste anleggene har produsert opp til 1 million yngel i 2003. Med slike mengder torskeyngel produsert uavhengig av årstid ligger det en rekke utfordringer i produksjonen av settefisk. Oppdretterne vil helst ha settefisken så stor som mulig. For å gi mest mulig optimal vekst må tidspunktet for utsetting i sjø også samsvare med sjøtemperaturen.

Et av de store problemene i intensivt yngeloppdrett av torsk er uforklarlig dødelighet i tidlig yngelfase. Videre fremviser en del yngel ulike deformiteter, først og fremst i ryggraden. Årsakene til dette er ukjent, og det er for tiden stor forskningsinnsats for å løse disse problemene.  

Utsetting av torskeyngel

Opp gjennom tidene har det vært satt ut store mengder plommesekklarver av torsk fordi man ønsket å styrke de naturlige bestandene. Om dette har hatt noen effekt er vel tvilsomt, men man har heller ikke hatt særlige muligheter til å bedømme dette. Årsaken er at den utsatte fisken ikke har kunnet bli gjenkjent. Basert på torsk fanget i Austevoll, ble det på begynnelsen av 80-tallet funnet en genetisk variant som er svært sjelden i naturen. I naturen er andelen av denne fisken forsvinnende liten, kanskje har 1 av 10 000 dette kjennetegnet. Denne fisken kan lett identifiseres, og det genetiske merket var en metode for å finne igjen den utsatte fisken. Muligheten til å spore effekten av utsettingene var plutselig tilstede. Det ble derfor produsert settefisk med dette genetiske kjennetegnet i Austevoll som ble brukt i utsettingsforsøk rundt Austevoll og i Heimarkspollen. Også plommesekklarver ble satt ut. Undersøkelser fra i rusefiske foretatt i fjor vår indikerer at denne fisken nærmest er borte fra Heimarkspollen. Om det skyldes at den ikke klarte å etablere seg der, eller om fisketrykket er så stort at den er fisket ut før den nådde gyteklar alder, vites ikke.

Matfiskproduksjonen

Sette- og matfiskfasen kan stort sett gjennomføres på samme måte som for laks, selv om det er enkelte ulikheter mellom artene. Torsk har f.eks. lukket svømmeblære, slik at den ikke tåler å bli tatt opp fra store dyp. Stimatferden ikke er heller ikke så utviklet som hos laks. Torsk har en tendens til å svømme langs notvegger og bunn. Rømmingsfaren for torsk er betydelig større enn for laks. Flere oppdrettere har såpass smertelige erfaringer med dette at de velger å benytte doble merder. Tørrfôret til torsk inneholder 50-60 % protein, 12-18 % fett og mindre enn 12 % karbohydrater som benyttes som bindemiddel. Med andre ord, et betydelig magrere fôr enn laksefôr.

Vanligvis gyter torsk første gang i en alder av 3 til 5 år i våre farvann. I oppdrett gyter nær sagt alle i en alder av to år, med en størrelse på rundt 2 kg. Under gytingen er appetitten lav, selv om den tilbys fôr. Vekttapet gjennom gytesesongen er ofte over 25 % av startvekten, og det tar gjerne 6 måneder før den har tatt seg inn igjen. I matfiskoppdrett er derfor gyting lite gunstig, og Havforskningsinstituttet har derfor arbeidet mye med metoder for å utsette kjønnsmodningen. Årsaken til at torsk i oppdrett gyter tidligere enn i naturen skyldes den gode tilgangen på mat torsken har i oppdrett. Vi har derfor undersøkt om vi kan få fisken til å utsette gytingen ved å redusere fôrtilgangen. Dette har vist seg svært vanskelig. Nyere forsøk tyder på at dette har en viss effekt, men da må fôringen reduseres før fisken er ett år gammel. I praksis betyr dette tap av mye tilvekst. Det er antagelig derfor ikke en farbar vei i kommersielt oppdrett. Videre er det gjennomført en serie forsøk for å se om kjønnsmodningen kan utsettes ved å benytte tilleggslys på merdkanten. Denne metoden er tidvis svært effektiv i lakseoppdrett. Men hos torsk har bruk av lys bare klart å utsette modningen med 4 – 6 måneder. Antagelig skyldes manglende suksess at lyset vi benytter er for svakt til å overstyre den naturlige rytmen. Det arbeides ganske intenst med å finne svarene på dette for tiden.

Kvalitet

Å definere kvalitet er ikke helt enkelt. Alle har jo sin oppfatning av hva som er en god torsk og hva som er god kvalitet. Det som er sikkert er at oppdrettstorsk skiller seg fra villtorsk både i tyggemotstand og smak, selv om også villtorsk varierer mye i smak og konsistens etter årstid. Tidligere ble oppdrettstorsk beskrevet som feit, med enorm lever og svært tynne buklapper. Disse problemene er nå løst i dagens torskeoppdrett. Riktignok har oppdrettstorsk større lever enn hva man finner hos villfisk. Leveren kan utgjøre 10-12 % av totalvekten. Dette har sammenheng med at leveren er torskens lagringsorgan, muskelen inneholder nesten ikke fett. Størrelsen på leveren kan derfor til en viss grad styres med sammensettingen av fôret., Jo mer fett i fôret, jo større lever får torsken. Oppdrettstorsk har langt bedre kondisjonen enn villfisk. Andelen av muskler er høyere enn for villfisk. Smaken avviker noe fra villfisk, men forskjellen er liten. I en smaksundersøkelse i Nederland nylig klarte forbrukerne ikke å skille oppdrettsfisken fra villfisken når opprinnelsen var ukjent. Kjøttet blir ofte beskrevet som noe tørrere enn hos villfisk. Kanskje har dette sammenheng med at oppdrettsfisk har mindre vann i muskelen. Om dette er bra eller ikke, blir en smakssak. Hvis ønskelig kan oppdrettstorsken gjøres mer lik villfisken ved å sulte fisken før slakting.

Dagens forskning

Havbruksstasjonen i Austevoll er tuftet på oppdrett av torsk. I alle år siden starten er det gjennomført forskning som kan bidra til bedre og sikrere produksjon. Forskningen er i stor grad avhengig av forskningsmidler fra det offentlige og fra private selskaper. Innsatsen på torsk har gått litt i bølgedaler. Akkurat nå er forskningsinnsatsen svært høy. Stasjonen har alltid hatt en anvendt profil på forskningen, vi har ønsket å bidra med løsninger som skal hjelpe næringen. Mange av utfordringene har ikke opplagte eller enkle løsninger. Å finne svar ved prøve- og feilemetoden er ikke alltid fruktbart. Det drives derfor i økende grad en betydelig grunnforskning for å prøve å forstå det som observeres. Derfor inkluderer vår forskning i dag alt fra studier på enzymaktivitet, utviklingsbiologi, sanseutvikling, hormoner og molekylærbiologi.

På larve og yngelsiden forskes det på ernæring, utvikling av tørrfôr, sanseutvikling, atferd, oppdrettsmiljø og vannkvalitet. På sette- og matfisksiden fokuseres det på forståelse av prosessene som setter i gang kjønnsmodning, inkludert hvordan dette kan styres ved bruk av lys. Videre forskes det på områder som optimal sammensetting av tørrfôr, bruk av alternative og billigere ingredienser i tørrfôret, samt slaktekvalitet.

27.11.03

Artikkelen har stått på trykk i lokalavisen Marsteinen i forbindelse med 25 års-jubileumet ved Havforskningsinstituttet Austevoll havbruksstasjon.