Hopp til hovedteksten
laks i oppdrett
Utskriftsvennlig versjon

Lakseoppdrett

Laks har i løpet av de siste 20 årene blitt det ”husdyret” vi produserer mest av i Norge. I 2007 ble det produsert mer enn 700.000 tonn laks i Norge, og i tillegg ble det produsert over 70.000 tonn av den nærstående arten regnbueørret. Norge er den største produsenten av atlantisk laks internasjonalt. Det settes ut rundt 200 millioner laks og regnbueørret i sjøen hvert år i Norge. Laks egner seg godt i matfiskoppdrett da den trives lett, har god utnyttelse av fôret og er en feit fisk som inneholder mye av de helsefremmende omega-3 fettsyrene. Samtidig er det en god del utfordringer når det gjelde bærekraft, fiskevelferd og fiskehelse i oppdrett av laks.

Fôrressurser

Laksen trenger et relativt høyt innhold av protein og fett i fôret. Tradisjonelt har det vært brukt fiskemel og fiskeolje som hovedingredienser i laksefôr, men grunnet knapphet på disse ressursene er det forsket mye i de siste årene på å erstatte disse kildene med bl.a. vegetabilske råvarer. Laksen har en viss evne til å lage de viktige lange flerumettede fettsyrene av omega-3 typen fra andre fettsyrer, og den vokser også godt på dietter med mye vegetabilsk protein hvis aminosyresammensetningen er balansert og fôrråvarene er behandlet på rett måte.  Imidlertid er det utfordringer med å ta i bruk slike alternative fôrressurser da de kan innholde komponenter som laksen har lav toleranse for, og for å opprettholde god fiskehelse og velferd, samt høy ernæringsmessig kvalitet på laksen.

Helse

I oppdrett samler en mange individer på et lite område og fisken kan lett blir rammet av ulike bakterie- og virussykdommer, eller av parasittinfeksjoner. I dag blir derfor alle individene stikkvaksinert med vaksiner mot en rekke bakterie og virussykdommer. En mangler imidlertid gode vaksiner mot alle virustypene som kan smitte laks, og andre smitteforebyggende tiltak er derfor også viktig for å forhindre eller begrense smittepress og spredning. Vaksinene kan også gi bivirkninger som er negative for fiskevelferden. En trenger derfor kunnskap om smittestoff, smitteveier og spredning samt fiskens forsvarsmekanismer, samt å forstå hvordan en skal få vaksiner til å gi god beskyttelse uten negative bivirkninger. 

Velferd

I oppdrett har vi ansvar for at fisken opprettholder god velferd, men det store antallet individer og vanskeligheter med å måle miljøet og overvåke individene i de store oppdrettsenhetene representere en utfordring. I tillegg har vi fremdeles begrenset kunnskap om miljøkrav og tålegrenser for ulike miljøfaktorer og oppdrettprosedyrer på de ulike livsstadiene hos laks og hos andre oppdrettsfisk. Det er derfor viktig å frambringe slik kunnskap og å utvikle teknologi og metoder for å kunne overvåke velferd hos laks i oppdrett, samt å sikre ett oppdrettsmiljø som laksen kan mestre.

Lokalisering og miljøeffekter

Mesteparten av lakseproduksjonen skjer i store merder i sjøen, og oppdrettsmiljøet blir da i stor grad bestemt av plassering og utforming av disse merdene. Oppdrettsmiljøet har stor betydning for fiskens trivsel og helse, samt for spredning av avfallstoff fra laksen. Vannstrøm, oksygeninnhold, temperatur, bølger og saltholdighet er viktige miljøfaktorer i så måte. Dybden og størrelse på merdene er viktig for laksen sin mulighet til selv å velge miljø, og fisketettheten har stor betydning for bl.a. okysgeninnholdet i merdene. Stor biomasse på et lite område kan overbelaste bæreevnen på en gitt lokalitet, og høy produksjon i et større område kan i sum gi uønskede regionale miljøeffekter, enten som overgjødsling, utslipp av smittestoff (som lakselus), eller genetiske effekter av rømt fisk. Avstand mellom enkeltmerder og anlegg er viktig både i forhold til punktbelastning av utslipp og smittespredning mellom anlegg. For å få til en best mulig utnyttelse av kystlinjen, sikre god fiskevelferd og helse i oppdrettsanleggene, og samtidig begrense smittespredning og andre uønskede miljøeffekter trenger vi tverrfaglig kunnskap om laksens biologi og miljøkrav, samspill mellom oppdrettsteknologi og biologi, kunnskap om smittestoffer og hvordan de hydrografiske forhold påvirker spredning av disse, samt kunnskap om miljøets tålegrenser for påvirkning fra oppdrett.

Rømt fisk og økologiske effekter

En god del laks og regnbueørret rømmer fra oppdrettsanleggene hvert år. Oppdrettslaken er avlet fram fra en rekke norske villaksstammer fra tidlig på 1970 tallet, mens regnbueørreten opprinnelig kommer fra vestkysten av Nord-Amerika. En del av den rømte laksen overlever og vandrer tilbake til lakseelver der den kan krysse seg med villaks og føre til genetisk endring av de ville bestandene. Rømt laks og regnbueørret kan også bringe med seg smitte ut i fjorsystemene og opp i elvene og være en trussel mot ville populasjoner. Vi har fremdeles begrenset kunnskap om tålegrensen for slik genetisk påvirkning på ville laksepopulasjoner, selv om en nå har etablert metoder for å påvise genetiske endringer over tid. I tillegg til tiltak for å begrense og forhindre rømning, fins det også andre metoder for å unngå genetiske effekter på ville populasjoner. Det er relativt enkelt å produsere steril fisk ved å bruke trykksjokk på eggene like etter befruktning. Imidlertid har en ennå ikke nok kunnskap om alle de velferdsmessige og produksjonmessige sidene ved å ta slik fisk i bruk i kommersielt oppdrett.