Fisken

Torsken er en av de vanligste og den økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Torsken er utbredt i Nord-Atlanteren og det er to hovedtyper; vandrende, oseanisk torsk og den stasjonære kysttorsken. Av våre torskestammer er den nordøstarktiske torskestammen (skrei) den viktigste. Den lever mesteparten av livet i Barentshavet, men vandrer både som umoden torsk, og som gytemoden torsk (skrei). Skreiens gyteområder strekker seg fra Finnmark til Stad, men de viktigste gytefeltene er utenfor Lofoten. 

Når torsken er blitt 6-7 år er den kjønnsmoden og gyter for første gang. Den kan komme tilbake for å gyte flere ganger og den kan bli opp til 30 år, men med dagens fiskepress er det sjelden at den får leve til den er så gammel. Når vi er på tokt og tar prøver av torsken finner vi sjelden fisk som er over 15 år. Den eldste fisken vi på Havforskningsinstituttet har lest alderen på har vært 24 år, den lengste1.54 cm og den tyngste 44 kilo. Det ble imidlertid fanget et stort eksemplar utenfor Båtsfjord for noen år siden. Den fisken var over 40 kilo sløyd. Hvis øresteinene hadde blitt sendt til oss så kunne vi fortalt hvor gammel fisken var. Hvordan vi gjør det, skal jeg forelle om senere.

Skreien gyter på 50-200 meters dyp ved temperaturer på 4-6 grader, hovedsaklig fra slutten av januar til slutten av april. Kysttorsken kan gyte noe senere og tidspunktet kan variere fra fjord til fjord langs kysten. En liten ho-fisk som gyter for første gang kan produsere 400.000 egg, men en stor torsk kan produsere over 15 millioner egg i løpet av en sesong. Torsken er en porsjonsgyter, det vil si at den slipper flere ”pakker” med egg i løpet av en gytesesong. Etter at eggene er sluppet i de frie vannmassene og befruktet av melke fra hann-fisken, flyter de opp til de øvre vannlagene og klekkes etter 2-3uker. En torskelarve er ingen effektiv jeger, og kommer ikke maten (dyreplankton) nærmest seilende inn i munnen på fisken, sulter den ihjel. Det er derfor torsken må gyte så mange egg og spre gytingen over en lang tidsperiode (opp til flere uker) for å klare å føre slekten videre. I gjennomsnitt er det nemlig bare ett av en million gytte egg som blir til en voksen fisk.

Fisket

Skreiens gytevandring danner fortsatt grunnlag for vårt viktigste sesongfiskeri; Lofotfisket. Ungtorsk i Barentshavet vandrer etter gytemoden lodde mot Finnmarkskysten om våren. Den blir da kalt loddetorsk og er grunnlaget for det tradisjonelle vårtorskefisket. Kysttorsken er i utgangspunktet lik torsken i Barentshavet, men er mer stasjonær. Den finnes fra fjæra og ned til ca. 600 meters dyp. For å hindre at det blir fisket for mye, blir det satt kvoter for hvor mye det er lov til å fiske i løpet av et år. For 2006 er denne kvoten satt til 471 000 tonn fisk, noe som tilsvarer litt over 200 millioner individer. Redskaper som blir brukt til å fange denne fisken er bunntrål, snurrevad, line, garn, juksa, teine.

Torsken har opp gjennom tidene vært Norges viktigste eksportprodukt. Vindtørket var den en vare med lang holdbarhet og med lettere tilgang til salt ble torsken også produsert til saltfisk og klippfisk. Tran, som vi får fra leveren, har vært nyttet til lysolje i garverier og som smøremiddel i datidens håndverksindustri. Uten inntektene fra fiskeeksporten kunne Norge ikke ha skaffet seg så mye korn og andre kostbare varer som faktisk ble importert fra våre europeiske naboland. På det meste var det opp mot hundre tusen fiskere i landet vårt. Med datidens fartøyer og fangstteknologi var fiskeressursene nærmest utømmelige. Alle som ønsket kunne delta i de rike sesongfiskeriene etter sild, torsk og andre arter. Havet var jaktmarken med plass til alle som ikke kunne livnære seg ved å dyrke jorden. I dag er fiskeriene svært effektive. En fisker alene kan nå fange like mye som et helt båtmannskap kunne makte for bare fire-fem tiår siden.

Tilstanden til torskebestanden

'Torsk' er et samlebegrep, og å si noe om tilstanden for 'torskebestanden' eller 'torsken' generelt er vanskelig. Torsken i Atlanterhavet består av en rekke forskjellige bestander. Det er torskebestander i Nord-Amerika, Grønland, Island, Færøyene, Irskesjøen, Nordsjøen, Barentshavet, Skagerrak og Østersjøen. I tillegg fins det en rekke mindre, lokale bestander. Langs norskekysten har vi for eksempel mange forskjellige bestander av fjordtorsk. Alle disse bestandene er atskilte og har liten eller ingen utveksling seg imellom. Om noen av disse bestandene er i dårlig forfatning, sier det altså ingenting om de øvrige.

Nordsjøtorsken og Østersjøtorsken defineres til å ha ”redusert reproduksjonsevne”. Det betyr at bestandsgrunnlaget er dårlig med sikte på et lønnsomt fiske over tid. Dette er et begrep som brukes i kvoteanbefalingene fra Det internasjonale havforskningsrådet. Det må ikke tolkes slik at bestanden eller endog arten torsk er truet av utrydning. Her er det riktigere å si at det er torskefisket og torskefiskerne som er truet med sikte på at de må ta ut mindre fisk og dermed blir det et mindre lønnsomt fiske. 

Torsken i Barentshavet

I de siste kvoterådene fra Det internasjonale råd for havforskning, er torsken i Barentshavet vurdert til å ha ”god reproduksjonsevne”, men beskatningstrykket er høyere enn det som er tilsiktet i den avtalte forvaltningsregelen.

Norge har vært en pådriver for innføring av reguleringstiltak med sikte på vern av yngel og ungfisk (stenging av store områder for trålfiske, påbud om sorteringsrist i reke- og torsketrål, samt omfattende kontrolltiltak). I samarbeid med Russland er det utviklet felles forvaltningsregler for torsk, som av ICES er vurdert å være forenlig med føre-var forvaltning.

Torsken i Barentshavet forvaltes av Norge og Russland som hvert år møtes for å bestemme neste års kvoter. Torsken i Barentshavet er ikke en truet bestand, men fiskepresset har vært høyt i flere år, noe som først og fremst skyldes at det har vært et urapportert fiske ut over de kvotene som er satt. Russland og Norge som forvalter bestanden er enige om å forvalte den i henhold til en forvaltningsregel som skal sikre et langsiktig og bærekraftig fiskeri.