Hopp til hovedteksten
Bolger4_Foto_OPaulsen.jpg
Foto: Øystein Paulsen
Utskriftsvennlig versjon

Økosystembasert forvaltningsrådgivning

Et rent og rikt hav skal sikres ved rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteresser knyttet til fiskeri, havbruk og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. I en helhetlig havmiljøpolitikk skal summen av alle påvirkninger vurderes i sammenheng og baseres på kunnskap om økosystemers struktur, virkemåte og tilstand, står det i Stortingsmelding nr. 12-2001 “Et rent og rikt hav”. Denne nye måten å tenke på begynner å få innpass i dagligtalen som økosystemtilnærming til forvaltning av kyst- og havmiljøet, eller bare økosystembasert forvaltning. Begrepet “økosystemtilnærming” er utviklet og innarbeidet i flere internasjonale avtaler de siste årene. Prinsippet står sentralt i oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold og er nedfelt i handlingsplanen fra toppmøtet i Johannesburg i 2002.

Nordsjøkonferansene og Oslo–Paris-konvensjonen har utviklet begrepet økosystemtilnærming videre. I 1997 ble fiskeri- og miljøvernministrene rundt Nordsjøen enige om å utvikle begrepet som en del av strategien for å integrere miljø- og fiskeri-spørsmål. Og på den 5. Nordsjøkonferansen i Bergen i 2002 var etablering av en økosystemtilnærming til forvaltningen av Nordsjøen selve hovedtemaet. På dette møtet ble det vedtatt et rammeverk for implementering av økosystemtilnærm-ingen som klargjorde de ulike elementene i en slik tilnærming og hvordan disse virket inn på hverandre. Utviklingen av miljømål, bruk av vitenskapelig rådgiv-ning, overvåkning og brukermedvirkning var spesielt fremhevet.

Vårt forhold til havet har lenge vært at det er så stort, tilnærmet uendelig, og at menneskeskapt påvirkning som fangst, transport, utslipp og annen virksomhet ikke har noen vedvarende effekt på systemet som helhet. Våre første påminnelser om at det ikke er tilfelle var kanskje Tor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon i Stillehavet i 1947. De rapporterte om funn av oljeklumper langt til havs. Fra nyere tid kjenner vi mange tilfeller der vi gjennom fiske og fangst har påvirket økosystemers sammensetning. Et av de tidligere og best kjente tilfellene er den pelagiske hvalfangsten i Sørishavet, der bestanden av blåhval og flere andre av de store bardehvalene ble redusert til et nivå nær utryddelse. Det førte til en endring av Sørishavets økologiske struktur som ser ut til å vedvare i dag, rundt 40 år etter at fangsten ble avsluttet. Det høye nivået av miljøgifter i dyr høyt i næringskjeden i Arktis, f.eks. hos isbjørn, er allmenn kunnskap. Det samme gjelder erkjennelsen av at menneskeskapt aktivitet trolig påvirker klimaet. Effekten av det ser vi som endrede produksjonsforhold i havet, endring i enkeltarters leveområde osv. Vi kan ikke lenger bruke og utnytte havområdene som om de var uendelige og upåvirkelige. Norske myndigheter har derfor også klart uttrykt sin visjon om å sikre et rent og rikt hav, slik at også fremtidige generasjoner skal kunne høste av de rikdommer som havet gir. “Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand” (St. meld. nr. 25 (2002–2003)) forplikter oss til å gjennomføre en slik økosystemtilnærming innen 2010.

Utfordringer i et nytt forvaltningsregime

Myndighetene peker på at en helhetlig havmiljøpolitikk skal baseres på kunnskap om økosystemers struktur, virkemåte og tilstand. Det setter nye krav og gir nye utfordringer til Havforskningsinstituttet som en hovedbidragsyter av vitenskapelig baserte råd til fiskeriforvaltningen. En slik helhetstenkning gjør at vårt institutt også må inkorporere informasjon som tidligere har vært etterspurt av miljøforvaltningen. Hva slags råd trenger forvaltningen når våre hav- og kystområder skal forvaltes basert på en økosystemtilnærming? Og hva blir instituttets og forskernes rolle når en slik ny type informasjon skal utformes? Det blir sentrale temaer for Havforsk-ningsinstituttet de nærmeste årene.

For å få et klarere bilde av hva som er de nye utfordringene og hva som allerede er kjent kunnskap, trengs et lite tilbakeblikk. Begrepet “økosystem” ble introdusert i 1935 av den britiske økologen Arthur Tansley og er en forkortelse for økologisk system. Økosystemet forstås som enhet som beskriver samspill og funksjon mellom levende organismer og det miljøet de lever i, avgrenset i tid og rom. Et økosy-stem er derfor en konkret del av naturen, der skillet mellom økosystemer er bestemt av oss som betraktere. Havstrømmer, vind og egenbevegelse fører organismer inn og ut av et økosystem. Organismene påvirker hverandre direkte og indirekte i løpet av sitt opphold i økosystemet. Mange av artene forekommer bare i deler av økosystemet, eller har en utbredelse som strekker seg utenfor økosystemets grenser. Artenes plassering i næringskjeden kan også endre seg fra en del av økosystemet til en annen, eller over tid. Havforsknings-instituttet har tatt konsekvensen av denne betraktningsmåten og omorganisert strukturen, slik at rådgivningen nå er knyttet til de fire definerte økosystemene Barents-havet, Norskehavet, Nordsjøen (inkludert Skagerrak) og Kystsonen. Det temabaserte rådgivningsprogrammet “Havbruk og hav-beite” griper også tett inn i flere av disse programmene, men kanskje spesielt i økosystemene som er knyttet til kysten.

Det finnes mange moderne definisjoner av hva et økosystem er. Biomangfoldkonvensjonen definerer økosystem som “et dynamisk kompleks av planter, dyr og mikroorganismer som i samspill med det ikke-levende miljø utgjør en funksjonell enhet”. Denne definisjonen fokuserer på systemets struktur som “håndgripelige” enheter fordelt i et definerbart rom. Hval, torsk og fiskebåten i Figur 1.1.2 er eksempler på slike enheter. Andre definisjoner fokuserer på det funksjonelle system av interaksjoner som eksisterer mellom disse enhetene. Strømmen av energi (og stoff), representert ved pilene i den samme figuren, er eksempler på det. I den ideelle definisjonen er disse to måtene å se økosystemer på kombinert. En slik samlet kunnskap om et økosystem er det myndighetene etterspør når det er snakk om økosystemers struktur og virkemåte. Økosystemets tilstand er et øyeblikksbilde der disse elementene inngår og har verdier knyttet til seg.

Økosystemer er komplekse enheter

Antall arter i et økosystem varierer ofte mellom 1.000 og 100.000. Individer av samme art har mange felles egenskaper, men også mange som er unike. For eksempel har alle sin unike genetiske kode. Det betyr at et økosystem kan bestå av 1015 til 1020 komponenter med ulike egenskaper. Det gir oss en indikasjon på at figuren er et meget forenklet bilde av virkeligheten. Utfordringen er derfor å ha den riktige kunnskapen om utvalgte deler av systemet på ulike nivåer.

Vår bruk av kart i geografi har klare paralleller til måten vi kan tilnærme oss komplek-siteten i økologiske systemer på. De fleste har et forhold til bruken av kart med ulik oppløsning og tematisk innhold. Vi bruker oversiktskart over kontinenter, veikart, bykart, geologiske kart og topografiske kart. Vi tar det som en selvfølge at vi ekstraherer ulik type informasjon til ulike formål, og at den informasjonen som vises på slike kart har ulik “holdbarhet”. Et kart kan derfor aldri gi oss det komplette bildet. Vi kan øke oppløsningen for å få med flere detaljer, men er samtidig klar over at vi da mister informasjon som f.eks. er knyttet til overordnede terrengformasjoner. På samme måte er det ikke mulig å tenke seg en økologisk modell som inneholder alle komponenter samtidig. Om vi kunne lage en slik modell ville den straks være ugyldig, fordi dynamikken i systemet har endret bildet. (Egentlig er en slik modell virkeligheten selv). Vi må altså hente inn informasjon fra flere nivåer samtidig og fokusere på de elementene som vi mener er viktigst for å svare på de spørsmålene vi har stilt.

I praktisk ressursforvaltning er det for eksempel helt avgjørende å ha inngående kjennskap til mange egenskaper ved enkeltbestander, som for eksempel størrelsen på bestanden av torsk i Barentshavet, gjennomsnittlig alder hos førstegangsfødende grønlandssel eller informasjon om gyteforholdene i Lofoten ved et gitt tidspunkt. Det kan være et krav at det kan dokumenteres hvor rent havet er, og om det finnes miljøgifter i de orga-nismene som vi ønsker å høste. For å følge utviklingen i torskebestanden eller den gjensidige påvirkningen mellom predator og byttedyr, som torsk og lodde, kan simuleringsmodeller gi oss den ønskede innsikt. For innsikt i økosystemets tilstand, eller dynamikken på et overordnet nivå, vil andre typer modeller og tidskalaer være aktuelle. Nyere systemøkologisk forskning peker for eksempel på at økosystemer som helhet har egenskaper som vi ikke kan belyse ved hjelp av forenklede modeller. For eksempel kan endrede egenskaper ved systemets funksjon eller struktur som en følge av overfiske eller miljøpåvirkninger være elementer som vi ønsker å kvantifisere.

Kvantitative økosystem-indikatorer i fiskeriforvaltningen

En helhetlig forvaltning av våre marine økosystemer krever at vi rår over en hel “verktøykasse” av metoder og modeller som gir innsikt fra ulike sider og på forskjellige nivåer i økosystemet. Selv med en velfylt verktøykasse tilpasset våre havområder, står vi overfor den utfordringen at vi ikke kan overvåke alle elementer til enhver tid. Vi må velge ut de elementene som kan gi oss den beste informasjonen og de raskeste indikasjonene på at noe er i ferd med å endre seg. Nordsjøkonferansen i 2002 bestemte at dette skulle gjøres ved hjelp av økologiske indikatorer eller miljøkvalitetsmål.

Miljøkvaliteten i et økosystem er et ut-trykk for systemets tilstand som omfatter både biologiske, fysiske og kjemiske forhold, inkludert resultatet av menneske-skapt påvirkning. Miljøkvalitetsmål for et økosystem angir den ønskede tilstanden i systemet i forhold til et referansenivå. Referansenivået angir miljøkvaliteten i et tilsvarende, mest mulig upåvirket økosystem. Utviklingen av slike sett med miljøkvalitetsmål er nå i gang for flere havområder. Hos oss er dette et prioritert område. I disse dager arbeides det med en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet der et sett med tilhørende kvalitetsmål er et viktig redskap.

I korte trekk kan en si at et kvalitetsmål velges ut ifra kriterier om at det skal være enkelt å måle. Endringer i kvalitetsmålet indikerer endringer i systemet som enten direkte vil medføre tiltak eller utløse en grundigere undersøkelse av årsaken til endringene. Rent praktisk er det ønskelig at kvalitetsmålene bygger på allerede etablerte måleserier, fordi et lengre erfaringsgrunnlag er nødvendig for å skille naturlige variasjoner fra reelle endringer forårsaket av menneskeskapt påvirkning. Det er også et mål å velge ut kvalitetsmål som er enkle å måle, men som av natur gir indikasjoner på mer komplekse endringer. Det er videre en utfordring å velge kvalitetsmål som gjør at endringer kan oppdages raskt. En indikator som krever en tidsserie på ti år for å gi et sikkert svar er i denne sammenhengen av liten verdi. Et felles kriterium for kvalitetsmål er at de i størst mulig grad er kvantitative. Det vil si at de har en verdi eller et område knyttet til seg.

Eksempler på slike kvalitetsmål kan for eksempel være gjennomsnittsstørrelsen av torsk som kommer til Lofoten for å gyte. Endringer i et slikt mål kan indikere at det er endringer i bestandsstrukturen i torskebestanden. Et annet kvalitetsmål kan være nivået av en bestemt miljøgift i spekket hos grønlandssel. Dersom det observeres endringer her, kan det bety at det samme gjelder for andre miljøgifter som vi vet følger samme mønster som det stoffet som overvåkes, eller det kan bety at selen har endret sine matvaner og nå ernærer seg av andre organismer. En endring som dette utløser en grundigere undersøkelse for å finne svar på denne type spørsmål. Et tredje eksempel på et kvalitetsmål kan være diversiteten i bunndyrssamfunn. Med diversitet menes et mål på hvor mange arter som finnes i et område, kombinert med hvor mange individer det er av hver art. Hvis dette forholdet, diversiteten, endrer seg utover det som er normal variasjon, indikerer dette en endring i systemets struktur. En nærmere undersøkelse om hva som er årsaken til en slik endring i strukturen kan da være påkrevd. På denne måten kan et godt utvalg av kvalitetsmål gjøre overvåkingen av meget kompliserte systemer overkommelig innenfor de rammer som til enhver tid er tilgjengelige.

Utfordringer

Fram til i dag har hovedfokus i forvaltning-en vært på enkeltarter, basert på veldokumentert populasjonsdynamisk teori. En utvikling av indikatorer på dette området er derfor kommet lengst. Det finnes også et visst teoretisk fundament for den biologiske organiseringen på samfunnsnivå, mens det er mer sparsomt på økosystemnivå. En utvikling på dette området er helt nødvendig dersom økosystembetraktninger skal spille en rolle i en fremtidig forvaltning av våre marine ressurser. En ekspertgruppe, nedsatt av SCOR (Scientific Committee of Oceanic Research), har formulert seg slik: “Given the practical and theoretical difficulties involved in such management, the conventional procedures focusing on single species have been a sensible initial approach. However, it is becoming ever more clear that these conventional procedures are not working consistently, and more attention to broader ecosystem aspects is required”.

En stor utfordring ligger i kravet om forvaltning basert på “økosystemets struktur og funksjon”. I dette ligger det innbakt at beskatning av enkeltbestander eller endringer i miljøet som følge av menneskeskapt påvirkning kan gi seg uttrykk i forandringer på økosystemnivå. En ny side ved økosystemtilnærmingen til det marine miljøet innebærer altså at det systemsteoretiske fundamentet må tas i bruk og utvikles. Denne måten å betrakte økosystemer på er et eget forskningsfelt som ofte kalles systemøkologi. Det er en vitenskapelig gren som fokuserer på økosystemers struktur og de prosesser som er med på å opprettholde eller forandre denne strukturen. Strømmen av energi og stoff gjennom systemet og mellom system-er er viktige parametre i dette fagfeltet. Dagens forvaltningsråd på dette nivået er i beste fall beskrivende. Det finnes i noen grad parametre eller forslag til miljøkvali-tetsmål innen denne kategorien, men de er ikke utprøvd eller tatt i bruk i forvaltningssammenheng.
 
En annen stor utfordring ved utviklingen av økosystembaserte råd er at rådene i sin natur handler om hvordan menneskelige inngrep i form av fiske og fangst, utslipp eller annen aktivitet påvirker de økologiske interaksjonene. Økosystembasert forvaltning handler derfor i stor grad om å kunne dokumentere virkningene av de valg som gjøres. Havforskningsinstituttets rolle er derfor på mange måter å fortelle om konsekvensene av slike valg. Hvilke valg som tas er en politisk avgjørelse som opinionen kan forsøke å påvirke.

FAO har utarbeidet retningslinjer og mål for et sett av slike valg i en økosystembasert fiskeriforvaltning. Aktuelle mål for en slik forvaltning er å forbedre økosy-stemets helse, gjenoppbygge nedfiskede bestander, opprettholde reproduksjons-potensialet til målartene, opprettholde biologisk mangfold, beskytte viktige habitater, redusere uønskede bifangster, redusere spøkelsesfiske, redusere usikkerhet og risiko, forbedre de institusjonelle rammer, styrke jurisdiksjonsgrunnlaget, for bedre beslutningsrammene, forbedre statistikk og datainnsamling, forbedre forskningskapasiteten og utarbeide forvaltningsplaner. Andre interessenter kan ha andre mål og retningslinjer for bruken av det marine miljø.

I en sammenheng der beslutninger tas med bakgrunn i kunnskap om økosystemer, er det viktig å erkjenne at miljøet er i stadig endring, og at økosystemets struktur og funksjon endres i takt med dette. Slike endringer skjer hele tiden, selv uten menneskeskapt påvirkning. Økosystemer utsettes i tillegg for menneskeskapt på virkning som fortoner seg som gradvise endringer i klima, næringstilførsel, opp- stykking av habitater og uttak av biologisk materiale. Vi forventer vanligvis at slike gradvise endringer skal gi seg utslag i gradvise endringer i økosystemets struktur. Nyere erfaringsbasert kunnskap viser at det ikke alltid er tilfelle. Gradvise endringer i strukturen kan i noen tilfeller avløses av brå og vedvarende overgang til nye, ukjente og alternative strukturer. Et eksempel fra det marine miljø kan være overgangen fra et fiskedominert system (særlig torsk) til et krepsdyrdominert system i områdene rundt Georges Bank i det østlige Atlanterhavet. Fra egne områder kjenner vi den kontrastfylte overgangen fra artsrike hardbunnsområder dominert av tare til de nakne artsfattige områdene dominert av kråkeboller. De samme undersøkelsene indikerer at slike brå endringer kan komme som en følge av at økosystemet har mistet sin elastisitet. Dette indikerer at et viktig element i fremtidig bærekraftig fiskeriforvaltning bør inkludere et kvalitetsmål som kan gi signaler om når et økosystem nærmer seg sine elastisitetsgrenser.

Av Ole Jørgen Lønne. Trykket i Havets ressurser og miljø 2005, kap 1.2

Ord og uttrykk brukt i artikkelen

Bunntopografi er en vanlig brukt betegnelse på terrenget på bunnen, med store og små fjell og sletter, bratte og slake skråninger, osv.

Fronter blir brukt som betegnelse på grenseområder mellom vannmasser med forskjellig opprinnelse og litt forskjellige egenskaper, f.eks. “arktisk vann” (lav saltholdighet, lav temperatur), “atlantisk vann” (høy saltholdighet, høy temperatur), eller “kystvann” (høy temperatur, lav saltholdighet).

Hydrografi er vitenskapen om måling og beskrivelse av vannets egenskaper (f.eks. temperatur, saltholdighet, egenvekt og strømforhold).

Kopepoder er små krepsdyr som lever i sjø og ferskvann og utgjør en viktig del av dyreplanktonet. Raudåte er et typisk eksempel på en kopepode.

Makroplankton er de større planktonorganismene (typisk 2–20 cm).

Mesopelagiske arter er arter som lever i dybdeintervallet 200–1000 m. Livet i denne sonen preges av at der er litt lys, men ikke mye – og for lite til at planter kan produsere nytt organisk materiale.

Mikronekton er små nektonorganismer (typisk 2–10 cm).

Nekton er dyr som lever i vannsøylen mellom bunn og overflate i sjø og ferskvann og som i motsetning til plankton har god svømmeevne.

Næringskjede er rekkefølgen som oppstår når en plante blir spist av et dyr, som så blir spist av et dyr, som så blir spist av et dyr, som igjen blir spist av et dyr ...

Pelagisk fisk er fisk som for det meste lever oppe i sjøen, over bunnen (sild, lodde, makrell ...).

Plankton er organismer med svak eller ingen svømmeevne, oftest små, som finnes i vannsøylen mellom bunn og overflate i sjø og ferskvann.

Planteplankton er betegnelsen på de små mikroskopiske plantene i planktonsamfunnet. De er encellede, ofte kjededannende, og inneholder klorofyll slik at de ved hjelp av sollys kan omdanne kulldioksid (CO2) og næringssalter til organisk materiale (fotosyntese).

Predatorer er dyr som jakter på og dreper andre dyr for å spise dem (rovdyr).

(Kilde: ord og utttrykk brukt i kap 1.2 Havets ressurser og miljø 2005)